- Vi må gi dyrene noe tilbake!

– Ethvert studio burde ha en hund. Og ethvert godt studio har én, sier Espen Lind idet NOAHs Ark trår over terskelen til hans studio i Hølen. Linds studio et definitivt et godt et – han er populær både som artist og låtskriver, men har de siste årene konsentrert seg fullt om låtskriving og produksjon for store artister verden over. Og sentralt plassert i en sofa sitter meget riktig en liten hund med store ører. Hillary heter hun, og ser ut som en veldig liten Dobermann – men Lind omtaler henne som ”Nasse Nøff”. Hun skuler mistenksomt på besøket.

“Ethvert studio burde ha en hund. Og ethvert godt studio har én. Med hunder er det en egen energi som er tilstede i huset. De som har hund vet hva jeg snakker om, og de som ikke har – vel, det går ikke an å forklare…”

– Da hun først kom hit satt hun på gulvet og skalv. Hun er redd for alt som er ukjent, men tiner opp ganske fort. Jeg vokste opp med huset fullt av Dobermann-hunder. Den største hannhunden til far var min bestevenn da jeg var liten, og der startet kjærligheten til dyr, og særlig kjærligheten til hunder. Jeg har alltid vært veldig glad i dyr, og har alltid hatt store hunder. Men siden jeg reiser så mye, innså jeg at jeg måtte ha en hund som jeg lettere kunne ta med meg overalt. Det finnes få små hunder til omplassering på FOD-gården, de fleste omplasseringshunder er jo store. Så jeg dro til en kennel for å se, og der hadde de akkurat fått henne inn, tilbake fra den første eieren. Da jeg hørte at de hadde ei tispe til omplassering, så skjønte jeg at vi kom til å reise hjem med henne. Vi hadde henne på prøve en uke, og da var vi solgt. Jeg er ikke ute etter en utstillingshund eller “show dog”, jeg liker rett og slett å ha hundene som en del av familien.

– Når gikk kjærligheten til hunder over i et bredere engasjement for dyrs rettigheter?

– Jeg skal ikke si at jeg er av dem som gjør mest i hverdagen, men hver gang jeg ser dårlig behandling av dyr, eller får et innblikk i pelsdyroppdrett og annen dyreindustri, så tenker jeg: ”Hvordan går dette an?”, ”Hvordan lar vi som samfunn denne type ting få eksistere?”. Det er viktig at man reagerer mot mishandling av dyr, at noen taler deres sak. Jeg fant ut at om jeg kan bruke den statusen jeg har, til å snakke opp dyrenes status og fortelle omverdenen at ”jeg synes også dette er galt”, så er det et bidrag jeg gjerne vil gi.

– Og et bidrag som er viktig; I Norge støtter 200 kjente stemmer – inkludert deg – opp om NOAHs kampanje mot pels. Og debatten er på et helt annet nivå her enn i Danmark hvor pelsbransjen har en ”kjendis-liste” for pels…

– Har de det? Det er jo fascinerende at noen vil bruke sitt navn for dyreplageri… Det er jo helt utenkelig her. I motebransjen i USA finnes det fortsatt folk som bruker pels når det passer dem – de sier ikke at de er for det, men de vil ha muligheten til å bruke det hvis det blir ”in”. Men det er en helt tydelig bevegelse mot pelsbruk – folk opplever det både som galt og rett og slett bare ”døvt”. Vi får tro at den bevegelsen også når Danmark. Det koster så lite å ta et standpunkt for de svake når man har et navn. Det er mange ting som er galt med verden, men dårlig behandling av dyr sier mye om hvem vi er. Det har en effekt å tale deres sak – å vise at man støtter arbeidet for at dyr skal respekteres.

«Det er mange ting som er galt med verden, men dårlig behandling av dyr sier mye om hvem vi er.»

– Er det flere dyreindustrier enn pelsindustrien du reagerer på?

– Det er vel ingen som tror at pelsdyrnæringen er den eneste næringen hvor ikke dyrevelferd står i fokus. Fjærfe-bransjen er kanskje den neste på lista over industrier som folk begynner å se kritisk på. For oss vanlige forbrukere, mannen i gata, er det vanskelig å vite nøyaktig hvor galt det egentlig står til. Man ser nyhetsreportasjer fra industrilandbruk og det ser helt forferdelig ut. Men det er ikke alltid så lett å se hva man skal gjøre med det man får vite. Når man står i butikken og ser på egg – er de frittgående og hva betyr egentlig ”frittgående”?

– Du har bodd i New York lenge – byen som er kåret til en av de fem beste veganvennlige byene i verden. Hva tenker du om velge vegetarisk for dyrene?

– Det er kjempebra om man kan få mer god og lett tilgjengelig vegetarmat. Jeg er ikke vegetarianer selv, men jeg spiser ikke mye kjøtt. Jeg tror de aller fleste av oss er slik at vi har lyst til å hjelpe til, støtte opp om de gode sakene og ta i et tak for de tingene man synes er viktige. Vi har nok alle egentlig lyst til å være dyrevennlige. Men i hverdagen så er det ofte et tiltak å endre vaner. Om man må gå for mange runder, så ender man opp med å kutte hjørner. I New York kan man fint være vegetarianer uten å måtte tenke to ganger på noe som helst. Det finnes vegetarrestauranter og vegetartilbud over alt, alle har vegetarmenyer som er bra. Det må rett og slett bli lettere å velge dyrevennlig – da er det mange som vil.

– Ja, det bør jo ikke være vanskeligere å velge dyrevennlig… Men mange ting er likevel lett å unngå – som for eksempel dyr i underholdning. Hva tenker du om det?

– Jeg er jeg veldig imot dyr i sirkus. Selv om det kan finnes dyrepassere som bryr seg om dyrene, handler det mer om at en elefant ikke hører hjemme i et sirkus. Det er så langt fra det livet de trenger.

– Hvordan er et ideelt forhold mellom mennesker og dyr?

– Åpenbart må dyr behandles med respekt. For meg er det selvsagt, det sier noe om oss som samfunn hvordan vi behandler dyr. Spoler vi 2000 år tilbake i tid, da hadde også menneskeliv mye mindre verdi. Verden i dag er en helt annen fordi vi har et syn som verdsetter mennesker. Dyr er ikke mennesker, men de burde ha mye bedre rettsvern enn det de har i dag. Når vi har invitert dyr inn i vårt samfunn, må de også få den plassen de trenger og vi må la dem få lov til å være dyr og få dekket sine behov. Jeg unner alle å få vokse opp med dyr. Dyr gir oss så mye glede, men vi må gi dem noe tilbake! For meg har det å ha vokst opp med hund vært en enorm berikelse. De tommeste månedene i livet mitt var etter at den forrige hunden min døde, og til jeg fikk Hillary. Med hunder er det en egen energi som er tilstede i huset. De som har hund vet hva jeg snakker om, og de som ikke har – vel, det går ikke an å forklare…

– Hunder er blant de dyrene som flest mennesker har et nært forhold til – og dermed forstår. Men er det egentlig grunn til å skille mellom ulike arter slik vi gjør?

– Det er ikke noe prinsipiell forskjell på en hund eller en rev eller en gris. Om jeg ser en ku på et jorde så har jeg akkurat den samme impulsen til å gå bort å snakke til den, som jeg har til en hund. Det er den samme følelsen. Jeg skulle gjerne hatt mange dyr i huset! Jeg kunne fint ha hatt tre-fire hunder til, og har mange ganger tenkt på at jeg skulle hatt en gris også. Jeg er veldig fascinert av griser. Om man har en stor gris, så tror jeg det blir som en hund i andre potens. Den er enda staere, og lager enda mer rot… Alle dyr har sine egne måter å gjøre ting på. Det er ikke alltid det blir perfekt etter menneskeverdens målestokk, men man må se sjarmen i hvordan de er seg selv.

“Det er ikke noe prinsipiell forskjell på en hund eller en rev eller en gris. Om jeg ser en ku på et jorde så har jeg akkurat den samme impulsen til å gå bort å snakke til den, som jeg har til en hund.”

– Hva bør være første skritt mot et bedre samfunn for dyr?

– Noe av det jeg synes er verst å se, er praksis i straffeutmålingen for dyremishandling. At du kan putte en hund i et bur og kaste det i elva – og bli frikjent. Det at vold mot dyr er definert som hærverk, på linje med å ramponere en sykkel. Det er for meg vanskelig å forstå, dette må gå på tvers av vanlige folks rettsfølelse også. Dette kan ikke være riktig. Det sier noe om samfunnet, at selv den mest sadistiske volden mot dyr som faktisk er ulovlig, blir tatt lett på. Du får i praksis en pekefinger-formaning og kanskje en bot. Det er et skritt på riktig vei at man har fått dyrepoliti i Sør-Trøndelag nå i år. Men de er tre personer, det er alt for lite selv om det er en start. Jeg mener at dyrevelferd må bli viktigere i seg selv. Strafferammen for dyremishandling er alt for lav. Historier om f.eks. katter som har blitt satt fyr på – det er ingen som ikke blir berørt av det. Man kan til og med føle så mye medlidenhet med dyr at det er vanskelig å ta det inn over seg. Jeg merker at om jeg ser enda en slik sak om sadistisk vold mot dyr, så klarer jeg ikke å lese om det. Og en del av det som nettopp gjør disse sakene så fæle, er at de skyldige ikke får straff eller bare får en minimal straff.

– NOAHs kampanje for dyrepoliti er på mange måter en suksesshistorie – det har gått raskere å få gjennomslag der enn i noen annen kampanje. Og hvem kan vel være i mot at politiet overholder loven… Men likevel har dyrepolitidebatten lokket frem noen stemmer som mener at det er feil at samfunnet prioriterer noe som kommer dyr til gode. Hva tenker du om slike uttalelser?

– Det finnes mange uløste problemstillinger i samfunnet, og alle velger sine slag. Men jeg føler at måten man behandler dyr på sier noe om hvordan man behandler hverandre. En normal person, med normale sjelsevner, vil også ha en eller annen form for medlidenhet med dyr. Hvis ikke man har det, forteller det meg noe som ikke er så bra om den personen som menneske. Det er en sammenheng mellom det å bry seg om mennesker og det å bry seg om dyr. Det er rett og slett galt å ikke bry seg om dyr som lider.

“Om 20 år må det bli slik at vi tenker tilbake på 2014 og sier ”tenk at vi ikke hadde dyrepoliti engang, hva var det vi tenkte på?”. Vi vil se tilbake på måten dyr har blitt behandlet med hoderysting. Det er dit vi må komme!”

Hillary har stirret seg varm i løpet av samtalen. Nå er hun ikke redd lenger. Hun borer nesen i sofaen, løper rundt mellom gitarer og pianoer med ørene som vinger, hopper opp i fanget til Lind – og hilser ivrig på oss alle. Her er det fullt av den spesielle energien bare en glad hund kan gi – den man ikke kan la være å bli optimist av:
– Om 20 år må det bli slik at vi tenker tilbake på 2014 og sier ”tenk at vi ikke hadde dyrepoliti engang, hva var det vi tenkte på?”. Vi vil se tilbake på måten dyr har blitt behandlet med hoderysting. Det er dit vi må komme!

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2015.