Tre måneder senere har vi nye 20 minutter med ministeren, på hans kontor i Miljøverndepartementet. Denne gang skal vi rekke innom rehabilitering av oljeskadd fugl, rovdyrpolitikk og kjøttbransjen som miljøproblem.
– Du er den første miljøvernministeren i Norge som har bidratt økonomisk til rehabilitering av oljeskadd fugl – hva var det som fikk deg til å bestemme deg for å gjøre det?
– Det var de overbevisende argumentene som NOAH, WWF og en del andre organisasjoner framla, på at dette har fungert i andre land. Hvis det fungerer andre steder, hvorfor skal det ikke kunne fungere i Norge? Det var jo opprinnelig stor skepsis til dette. Jeg mener dere fremla overbevisende argumenter for at det går an å få til. Selv om det er et lite antall fugl som man kunne redde i denne sammenhengen, så får vi erfaringer som vi kan bruke i framtida. Dessuten ønsker jeg også å bidra det lille jeg kan til en litt annen holdning til dyr og natur i sin alminnelighet: Større respekt, større ydmykhet, mindre «bruk og kast» i forhold til naturen; å se mennesker som art som en del av naturen, ikke naturens Gud og Herre.
– Du besøkte anlegget i Langesund. Hvordan opplevde du rehabiliteringen på nært hold?
«Det var ingen menneskeliv som gikk tapt, all ødeleggelse var av natur og dyreliv, men likevel var det mange mennesker som følte at det var noe viktig for dem som hadde blitt ødelagt.»
– Uten at jeg er noen fagmann på området, var inntrykket jeg fikk, at dette var fagkyndige folk som hadde rutiner og erfaring. Selvsagt vil også de beste fagfolk alltid måtte forbedre og lære av det man gjør, men det fremsto som profesjonelt. Og jeg håper inderlig at vi kan få på plass et system basert på erfaringene her som gjør at vi neste gang kan redde mange flere, blant annet ved å være på plass mye tidligere. En ting som jeg lærte, er at en veldig tilsølt fugl som tas inn med en gang kan være lettere å redde enn en mindre tilsølt fugl som ikke blir tatt inn før etter mange dager.
– Det var en flott opplevelse som jeg kommer til å huske. Jeg tror også at jo flere folk som får oppleve denne typen hendelser, jo større respekt for naturen vil de også føle. Hele Langesund-aksjonen demonstrerte også hvor sterke følelser folk har for naturen tross alt. Det var ingen menneskeliv som gikk tapt, all ødeleggelse var av natur og dyreliv, men likevel var det mange mennesker som følte at det var noe viktig for dem som hadde blitt ødelagt.
– Men til tross for at man hver gang opplever dette engasjementet hos publikum, har det vært vanskeligere å argumentere for rehabilitering i Norge, sammenlignet med f.eks. England hvor dette alltid har vært en selvsagthet. Det kan virke som om Norge henger etter holdningsmessig. Bør vi tenke mer på hva vi kan gjøre for de ville dyrene og ikke bare hva vi kan «få ut av» dem?
– Det er nok mye større del av befolkningen som er jegere i Norge enn i mange andre europeiske land. Jeg har inntrykk av at det å være jeger i England er mer en overklasseaktivitet, og ikke en folkeaktivitet som i Norge. Det påvirker sikkert grunnholdningen, både på godt og vondt. Jakt bringer mange nordmenn ut i naturen og gir dem et nært forhold til den, men kan også selvsagt føre til mindre respekt for dyr…
– Synes du ville dyr burde få høyere status?
– Det store flertall mener at vi skal ta vare på de store rovdyrartene i Norge – ulv, bjørn, gaupe, jerv, isbjørn og havørn. Det er et dundrende flertall for at vi skal ta vare på dem. Men jeg tror også det er et stort flertall for å ha en beitenæring i distriktene. Mange andre steder så har man enten ikke beitebruk eller man har beitebruk med gjeting, og det skaper mye mindre konflikt. Det å ha beitedyr gående fritt i områder hvor det også er ulv og bjørn er en veldig vanskelig situasjon som også er særnorsk. Det er ingen vei utenom å prøve å redusere de konfliktene så mye som mulig. Men det må skje på basis av at vi er helt krystallklare på målet: Målet er levedyktige bestander av alle disse artene i Norge.
«Det store flertall mener at vi skal ta vare på de store rovdyrartene i Norge – ulv, bjørn, gaupe, jerv, isbjørn og havørn. Det er et dundrende flertall for at vi skal ta vare på dem.»
– Du skiftet like godt tema til rovdyrpolitikk?
– Ja, det er jo de ville dyrene som det er mest diskusjon rundt.
– Bør vi i større grad bygge opp en stolthet over de ville dyrene som bor her i Norge, og stolthet over at vi kan verne dem?
– Definitivt, det bør vi absolutt. Men det er en lang tradisjon i norsk folklore for en negativ holdning til visse dyr. Det er ikke noe eventyr hvor ulv framstilles på en positiv måte, meg bekjent. Jeg leste Grimms eventyr for ungene mine, og der er ulven alltid den virkelig store stygge ulven – en absolutt ond skikkelse – så denne holdningen har en lang tradisjon. Jeg husker fra jeg var guttunge, at det ble hevdet at det hadde vært en ulv et sted i et avsidesliggende område oppe i fjellet i Gudbransdalen hvor jeg er fra. Vi turde nesten ikke si navnet på stedet, så uhyggelig var den tanken at det hadde vært ulv der. Men det fantes jo ikke ulv i Norge på 50-tallet… Nå er disse bestandene heldigvis på vei oppover igjen, men det skaper også store konflikter. Det særnorske at vi ønsker å videreutvikle beitebruken i distriktsNorge, er der konfliktene ligger. Folk skjønner at faren for mennesker er veldig liten, forbundet med disse artene.
– NOAH har nettopp klaget Norge inn for Bern-konvensjonen: Det er ikke en veldig høy toleranse for rovdyr i norsk politikk når bare 3 ulver og 15 bjørner «får lov til» å få barn i året. Bør toleransen for rovdyr i Norge bli større?
– Den bør bli større. Jeg har ikke noensinne fått spørsmål i Stortinget om hvorfor vi ikke har flere rovdyr i Norge. Samtlige spørsmål jeg får, går ut på hva vi kan gjøre for å få færre. Men samtidig mener jeg at det er et stort taust flertall som ønsker både rovdyr og utmarks-næring, og som ønsker kompromisser. Det er noe å bygge videre på. Og det vil være nødvendig at også de stemmene i distriktene som ønsker dette, får komme tydeligere fram. Man må verne rovdyrene der de lever.
– Er det problematisk at regjeringskollegaer åpenlyst tar til orde for å fjerne ulv fra Norge?
– Der må jeg bare melde at jeg er uenig, og det er ikke regjeringens politikk. Regjeringens politikk er at vi skal ha levedyktige bestander av alle artene, og vi skal komme opp på de bestandsmålene som er satt. I Soria Moria 2 har vi åpnet noe for at det kan ses i sammenheng med Sverige, fordi artene ikke følger grensa, men vi skal ha norske levedyktige bestander. På alle disse områdene tror jeg det som vil redusere konflikter, er mer kunnskap. Miljø er et område som til slutt alltid vinner på kunnskap. De store miljøkampene som er vunnet, er vunnet på grunn av økt kunnskap. Det samme vil gjelde rovdyr, jo mer kunnskap vi har, desto lettere er det å vinne fram.
«På alle disse områdene tror jeg det som vil redusere konflikter, er mer kunnskap. Miljø er et område som til slutt alltid vinner på kunnskap.»
– Snart er det klimakonferanse. Food and Agricultural Organisation og FNs klimapanel har fremhevet kjøttindustrien som et av de tre hovedproblemene for både klimaspørsmål og andre viktige miljøspørsmål. Hvor ble det av fokus på kjøttindustrien som miljøproblem i norsk politisk debatt?
– Jeg har trukket fram det mange ganger, at norsk kjøttforbruk ikke er internasjonalt bærekraftig. Nordmenn spiser nå i gjennom-snitt snaut 80 kilo kjøtt i året. Det er ingen som kan hevde at gjennomsnittsinnbyggeren på Tellus kan ha et slikt kjøttforbruk. Kjøttforbruket må ned, på akkurat samme måten som bensinforbruket må ned, simpelthen fordi det er umulig å tenke seg at Asias og Afrikas milliarder skulle kunne ha det samme kjøttforbruket. Jeg har som ambisjon i denne perioden å holde flere vegetarmiddager. Jeg har prøvd det ved et par anledninger, og møtt motforestillinger fra noen lands statsledere… Men vi skal gjøre det! For å symbolsk markere at dette er en viktig miljøsak.
– Man kan få inntrykk av at norske politikere ikke vil snakke så mye om kjøttindustri som miljøproblem?
– Det er klart det er et tema hvor det vil være delte meninger. Men min oppfatning er veldig klar, og det er at vi ikke har et bærekraftig kjøttforbruk akkurat som vi ikke har et bærekraftig bensinforbruk. På samme måte som vi må lære oss å bruke mindre bensin, må vi lære oss å spise mindre kjøtt.
– Det har miljøforskere sagt helt fra 70-tallet… Når skal det for alvor gå opp for oss at vi må gjøre noe med kjøttforbruket for å være i stand til å løse en del av de store problemene verden står overfor?
– Jeg tror at dette, som med andre viktige spørsmål, kommer gradvis når folk får mer kunnskap. Det trengs en sterkere opinion og det trengs sterkere politisk ledelse for å få det til. Men alle saker hvor det også handler om holdningsendringer, tar tid.
– Men du vil love at du vil prøve å bidra til at det tar litt kortere tid?
– Ja, absolutt!
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2009
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
