En verden full av kollegaer

Begge steder huser mennesker som arbeider for dyrs rett til et liv i samsvar med sin natur. Men de har ulike ressurser, ulike fremgangsmåter – og av og til ulike mål. Dyrevern/-rettighetsbevegesen i Europa er mangfoldig – de fleste aktivistene er engasjerte og dyktige, noen er idealister, mens andre ser mer ut som de kommer fra et reklamefirma. I august 1994 reiste to representanter fra NOAH rundt i Europa for å etablere kontakter og samle ny informasjon hos dette mangfoldet av likesinnede.

Danske dyreforsøksmotstandere

Første stopp var en leilighet i København, omgjort til kontorer for Landsforeningen Forsøksdyrenes Værn. Foreningen er Danmarks nest største. Med 25 000 medlemmer og en rakrygget profil, puster de den gamle rundkantede Dyrebeskyttelsen i nakken. De fem ansatte arbeider samvittighetsfullt med forskning på og kartlegging av forhold innenfor forsøksdyrindustrien. Aksjoner er ikke danskenes stil – da jobber de heller flittig og stillferdig inntil de har en skikkelig sak. I de unnseelige registrene ligger fortegnelse over alle kjæledyrleverandører, hunder og katter som er mistet eller averteres for salg – og alle som leverer dyr til forsøksdyrlaboratoriene. Hvis en dag brikkene faller på plass og et navn dukker opp i to registre, slår de til. Ulovligheter og lugubriteter avslører forskernes moral, og vekker pressens nysgjerrighet.

«I august 1994 reiste to representanter fra NOAH rundt i Europa for å etablere kontakter og samle ny informasjon hos dette mangfoldet av likesinnede.»

Stjerneeksempelet er de tjekkiske hundene. Styreleder Bente forteller ivrig og gestikulerende om hvordan medarbeiderne jobbet med saken i ett år; tok bilder av dyretransporten til laboratoriet, undersøkte eierforhold – til de var sikre: stjålne østeuropeiske familiehunder ble levert til et dansk laboratorium. Skandale for forskerne – god publisitet for Forsøksdyrenes Værn. Nå er de inne i en stille periode igjen, men bare på overflaten. For på Panuminstituttet foregår det tvilsomme forsøk med hunder, uten bedøvelse. «Vi skal nok finde ud av hva der er…» Bente smiler raskt og hemmelighetsfullt, idet hun vinker farvel med en effektiv, lett gest.

Kampanje mot pels i Nederland

På vei til dyrevernets «hjemland», England, er det én organisasjon som er verdt en visitt; Nederlands «Bont voor Dieren» – Pels for pelsdyr. Organisasjonen er kjent for sin vellykkede rettssak mot pelsbransjen, som ble dømt til å trekke tilbake slagordet «pels – et naturlig plagg». I et vanlig kontorbygg blir man vist inn gjennom to vanlige kontorer av en vanlig kontorsjef – internasjonal sekretær, Frank. Fra det ene foregår rutinearbeid og grasrotvirksomhet – to av fire ansatte, og en gruppe frivillige, er i ustanselig aktivitet ved diverse summende maskiner. På det andre kontoret administreres arbeidet som organisasjonen satser stadig mer på; kontakt med politikere og forskere.

«På vei til dyrevernets hjemland, England, er det én organisasjon som er verdt en visitt; Nederlands Bont voor Dieren – Pels for pelsdyr. Organisasjonen er kjent for sin vellykkede rettssak mot pelsbransjen, som ble dømt til å trekke tilbake slagordet pels – et naturlig plagg.»

Ingen bruker pels lenger i Nederland. De 120 minkfarmene som er igjen produserer kun for eksport. Derfor satser «Bont voor Dieren» på de som har makt – makt til å forby. Etterhvert har de også selv fått mer innflytelse: Medlemstallet er på 30 000. De ansatte er der fordi de kan sin profesjon – ikke fordi de er idealister. Styret består av folk fra andre dyrevernorganisasjoner, og er kun til for å holde de ansatte i ørene. «Bont voor Dieren» er unge. De er effektive. De er vellykkede. Og i fremgang.

Et vell av dyrevernorganisasjoner i England

Så, etter en natt på et båtdekk, er man i England. Her ble den første dyrevernorganisasjonen startet. Her finnes over 600 slike organisasjoner i dag. Pels er ut og 5% av befolkningen er vegetarianere. Men første besøk avlegges hos inntrengerne: amerikanske PETA – People for the Ethical Treatment of Animals, som nylig har fått Europa-kontor og er ute etter å koordinere dyrerettighetsarbeid i hele verden. Bare 1500 mennesker i England har hittil blitt tilhengere av den humoristiske, gladlynte og lettfattelige, men også målbevisst radikale gruppen. Overstrømmende og smilende deler de ut vegetarmat til hjemløse i U.S.A., og demonstrerer nakne mot pels i norsk snø eller foran japanske kamerablitzer. Nøkkelen til suksess er personlig kontakt, med journalister såvel som den imponerende listen av kjendisstøttespillere, inkludert Paul McCartney og Kim Basinger. Men reservenøkkelen er originalitet. PETA er ikke redde for å være «ekstreme»: De lager gjerne en kampanje for hummerens rettigheter, selv om de fleste ikke forbinder hummer med noe annet enn en restaurantmiddag. Eller demonstrerer mot kondomer av animalsk materiale, mens folk flest kler seg i, spiser og sprayer seg med animalske produkter uten å blunke. Alt for spaltemillimetre… Men de vet hva de gjør: I U.S.A. har de 50 000 medlemmer – som de utrettelig aktiviserer. Alle kan gjøre noe: Du er best, du kan, du vil , du må! Informasjon, idépakker og ferdige kampanjer produseres sentralt, og sendes til kontoret i London, hvor 4 ansatte sender det videre til lokale kontakter. Demonstrer i en slakterbutikk, gi et «nei til kjøtt» -kort til en restauranteier, lim et «eating animals» klistermerke under STOP på det røde veiskiltet. «Good intentions are not good enough – act now!» Med sin dynamiske profil er PETA den eneste organisasjonen i England som ikke fordømmer Animal Liberation Front, undergrunnsorganisasjonen som frigir dyr, ødelegger fiendens eiendom, fotograferer deres hemmeligheter og stjeler deres dokumenter.

«Nøkkelen til suksess er personlig kontakt, med journalister såvel som den imponerende listen av kjendisstøttespillere, inkludert Paul McCartney og Kim Basinger.»

En annen, langt mindre kontroversiell, verdensomspennende organisasjon er World Society for the Protection of Animals. Kampanje-, sekretariat- og regnskapsavdeling fordelt på to etasjer, med et anstendig antall glassdører og potteplanter, utgjør et upåklagelig arbeidsmiljø for 25 ansatte. Med mer enn 100 000 støttemedlemmer i ryggen har de råd til omfattende annonsekampanjer og lobbyvirksomhet. Men hovedvekten av arbeidet drives i afrikanske og asiatiske land, samt det spirende Øst-Europa, som er fokus-punktet nå. Utdanningsprosjekter for å lære barn at også dyr har egenverdi, sendes ut til nasjonale kontakter. De er tradisjonsrike og veier tungt. Fra sitt sete i London sentrum vil de redde verden; langsomt – men sikkert.

I Londons «east end» holder National Anti Vivisection Society (NAVS) til i en støvgrå, solid murgård. Fra en liten, mørk entre kommer man inn i forværelset. På veggen, over tre muntert smilende damer ved hver sin telefon, henger et stort collage: Et giraffhode stikker ut av rammen over fikserte forsøkskaniner og dyreføtter lenket fast mot grønn bakgrunn. Ting, ting, ting overalt – lageret innover i gangen er fylt med varer, aviser, bøker. Gjester blir vist inn på et av de utallige små konferanserommene langs korridoren. Veggene er dekket av fargeglade plakater: «Circus madness», «It´s time we stop clowning around with animals». Et fullkomment tomt A3-ark skiller seg ut, øverst i rød enkel tekst står skrevet: «These are the benefits from vivisection:»

«Lokalpolitikere og ungdomsorganisasjonene for partiene hører ofte mer på deg enn politikere på nasjonalplan. Vi bruker samme taktikk når det gjelder dyreforsøk.»

Foreningen, som har 23 000 medlemmer, arbeider kun mot dyreforsøk, og har hånd om «Lord Downings Fund for Alternative Research». Ungdomsgruppen «Animals Defender» er mer allsidig: Deres seneste kampanje var mot bruk av dyr i sirkus. «Sirkuskampanjen var vellykket» fastslår Jan – hun er en av 30 medarbeidere og dessuten en av 3 lokale koordinatorer, som reiser rundt og inspirerer lokale aktive. «Når vi ikke nådde frem hos de øverste myndighetene, prøvde vi lokale myndigheter. De var langt mer samarbeidsvillige, og sirkus med dyrenumre er nå forbudt flere steder. Lokalpolitikere og ungdomsorganisasjonene for partiene hører ofte mer på deg enn politikere på nasjonalplan. Vi bruker samme taktikk når det gjelder dyreforsøk.»

«Vivisection – a medical freud.» «Every time an animal experimenter gets into trouble, he grabs a child and hides behind her.» Syrefylte beagleøyne og karikaturer av forskere forfølger en bortover gangen fra NAVS, opp trappen til andre etasje, hvor det uavhengige dyrerettighetsmagasinet « Turning Point» produseres. Tre freelance-arbeidere presser seg sammen på et knøttlite kontor med superprofesjonelt opptaks- og redigeringsutstyr. De lager også dokumentarfilmer for ulike dyrevernorganisasjoner; filmer på slakterier, pelsfarmer og «sommerhjem» for sirkusdyr. Noen steder blir de kjeppjaget, en gang ble de nesten skutt på. De forteller ivrig mens klipp fra diverse dyreoppbevaringssteder ruller over skjermen. Det lille rommet syder av aktivitet. Bare under skrivebordet råder ro – der ligger en gjeterhundmix og sover i en fotobag.

«Fronten mot dyreforsøk er sterk i England. Men industrien selv er óg kraftfull, støttet av en horde loyale medisinere. Allikevel er det noen også der som tør bryte mønsteret.»

I andre enden av hovedstaden befinner NAVS´ hovedkonkurrent seg: British Union for the Abolition of Vivisection (BUAV) har et eget glasshus med alt fra butikk (her er ikke ett hefte gratis) til forskningsavdeling. BUAV har 10 000 medlemmer – men 60 000 «sympatisører», blir man rask fortalt. Besøkende vises inn i et stort, kjølig rom hvor to elegante unge damer sitter ved enden av et langt bord. Den ene er Europa-koordinator; Hun representerer BUAV i «European Coalition» – en sammenslutning av ulike lands organisasjoner som driver lobbyvirksomhet i EU-parlamentet – en mer radikal variant av den først startede lobbygruppen « Eurogroup». Den andre er Sarah; hun har arbeidet som «undercover»- etterforsker i Huntingdon Research Centre. BUAV bruker ofte «undercover»-arbeidere: de kutter ut all kontakt med omverdenen og søker jobb som dyrestallassistenter. På overflaten vasker de bur, injiserer og avliver, i smug skriver de dagbok, fotograferer, filmer og kopierer rapporter – til de har nok stoff til å publisere djevelskapen. Hvor «undercover»ne skal slå til, finner man ut i forskningsavdelingen. Her sitter Donald og Kathy ved computere som er tilkoblet dataregister over alle publiserte forskningsrapporter. Nevn en forsker, et laboratorium eller et land – og de finner ut alt du trenger å vite i løpet av 30 sekunder.

Leger mot dyreforsøk

Fronten mot dyreforsøk er sterk i England. Men industrien selv er óg kraftfull, støttet av en horde lojale medisinere. Allikevel er det noen også der som tør bryte mønsteret.

«Doctors in Britain against Animals Experiments. If you don´t mind, please be short. Unfortunately we are very much in a hurry at the moment. I am sorry. Yes, please?» Den kvikke kvinnestemmen i telefonen kan gi enhver kontaktsøker bakoversveis, men når man først er kommet gjennom døren til det lille, nette hjemmekontoret til Doktorene, møter man en sjelden velvilje og overøses av informasjon. Sasha, Joy og Allison er heltidsfrivillige. Organisasjonen har ikke råd til ansatte – de over 100 medlemmene, alle kvalifiserte leger, er ikke blant dem som tar de grovest betalte grisehjertetransplantasjonene… «Ingen lytter til følelsesargumenter, det blir ikke tatt seriøst» Joy, folder hendene over knærne og smiler dannet. «Følelser ødelegger for saken. Vitenskapsargumentet er det eneste som vil overbevise. Det eneste.» Kanskje har de gitt opp å preke moral i egne kretser, blant leger og forskere. Eller har den akademiske bakgrunnen fått også dem til å undertrykke etikk og følelser – og finne en vitenskaplig holdbar forklaring på alt? Allikevel; på veggen henger bilde av en labradorhvalp og teksten «Do you honestly believe that your health depends on torturing me to death?» Hovedmålgruppen er medisinere. De har årlige konferanser, holder debatter og foredrag. Noen driver litteraturstudier og lager informasjon, som f.eks. Marleen. «Marleen er fantastisk.» sier kvinnene i kor. «Gi oss en hvilken som helst medisiner. Han holder ikke i ett minutt mot henne. Hun motbeviser alt!»

I en gjenglemt avis på metroen dukker en hvit mink opp fra trykksverten. «Fur animals suffer in the hot weather» sier teksten. Utspillet er siste nytt fra lille, men veletablerte «Beauty without Cruelty». Fra et ettromskontor i Henry´s Walk arbeides det systematisk for å bekjempe de siste ti pelsfarmene i Englang. Bare én er ansatt – Kate driver sekretariat, pressearbeid og kampanjer på egen hånd. Eneste medarbeidere er gårdeierens katter som kommer og går som de vil. Tross arv og gaver fra 1200 medlemmer, blant dem mange av den velstående eldre garde, har de ikke råd til flere stillinger. Pels og dyretestet kosmetikk er hovedsatsingsområder. I kjelleren er hyllene fylt av «Beauty without cruelty» kosmetikkflasker. Før sto organisasjonen for salget, men nå er kjeden uavhengig. Og kun kattene har glede av det fasjonable kjellerlageret.

Verdens eldste dyrevernorganisasjon

London har mangfoldet – men man må til Horsham for å finne verdens eldste dyrevernorganisasjon, Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA), startet i 1824. Midt i den lille byen ligger et gigantisk murslott; mellom bygningene, forbundet med skinnende glasskorridorer, finnes grønne haver og fontener. 300 mennesker har sitt arbeide i de 20 avdelingene. Ytterligere 300 er inspektører; reiser rundt i landet og sjekker forhold, avliver syke dyr og avdekker dyremishandling. Ispektørene udannes i 17 måneder ved RSPCAs inspektøravdeling. De lærer alt fra våpenbruk og førstehjelp for dyr, til kommunikasjonspsykologi og jus. Avdelingen er bygd opp som en militærenhet, medaljer dingler på veggene og kontordørene er smykket med militærtro titler. 100 000 medlemmer betaler gladelig for kalaset. Men pengene går ikke kun til medaljer og glassganger – RSPCA driver også dyrehospitaler og omplasseringsgårder for hjemløse (dog avlives dyrene som ikke omplasseres innen en viss tid). Papirarbeidet foregår i lobby- og undervisnings-avdelingene: Engelsk lov sier at skolebarn skal lære ansvar for dyr og natur. Dette tar RSPCA på alvor – de arrangerer kurs for lærere, sender ut undervisningspakker til skolene og holder sommerleir for barn. RSPCA arbeider på alle nivåer. Den er stor og pompøs, med Dronning Elisabeth som høye beskytter. Mange synes den er kvalmende moderat. Men den gjør jobben sin som kanskje verdens eneste dyreverninstitusjon.

«London har mangfoldet – men man må til Horsham for å finne verdens eldste dyrevernorganisasjon, Royal Society for the Prevention of Cruelty to Animals (RSPCA), startet i 1824.»

RSPCAs rake motsetning er «The rainbow resource centre» i Nottingham. I en gammel bygård, med påmalte soler og jordkloder, blomstrer et vell av ulike aktiviteter; vindkraftprosjekt, resirkuleringsgruppe, anti-Mc Donaldskampanje. Noen av de rundt 50 frivillige er også engasjert i Hunt Saboteurs – en halvoffisiell gruppe mot bl.a. revejakt; de legger ut luktspor for å forrvirre jakthundene og tråler skogen med kasettspiller og grytelokk for å skremme bort reven. Her i huset råder flat struktur. Noen av aktivistene bor her, i andre etasje finnes et bok- og tidsskriftarkiv som overgår de fleste, første etasje har veganmatutsalg og butikk med bl.a. bøker, T-skjorter, dyre- og miljøvennlig vaskemiddel og vegansjokolade. Animalske produkter er forbudt. Karen – kvikk, blid og med grønt hår – plirer med øynene og avslører hemmeligheten bak stedets tiltrekningskraft på unge idealister: «Masse ville fester… »

Dyrevern i Sverige og Finland

Tilbake i Skandinavia møter man hardt opparbeidet profesjonalitet i både Finland og Sverige. Animalia i Helsinki greide nylig å få forbud mot oppdrett av superrev – den er så voluminøs og tung at bena bøyes. Fra det rommelige kontoret driver 6 ansatte stadig mer politisk arbeid. Men også det finske folk skal få åpnet øynene – ved hjelp av miss Finnland ´91 og ´94 som stiller opp på anti-pels plakater med tam-reven Mikkeli.

Nordiska Samfundet mot plågsamma Djurførsøk (NSMPD) i Stockholm er spesielle. Det er en gammel organisasjon som har greid å fornye seg. De har til rådighet to eneboliger med eget trykkeri, et imponerende bibliotek, kontorer, arbeidsmuligheter for frivillige og gjersteværelser. Grasrotarbeid og lobbyvirksomhet, radikalt og moderat – de favner vidt og greier balansegangen. De er ikke redde for konkurranse, og støtter gjerne smågrupper som tar seg av enkeltsaker: «Rädda Pelsdjuren», «Oceania – mot delfinarier»… I tillegg har de selvstendige lokale grupper, 50 000 medlemmer og 20 ansatte. NSMPD jobber jevnt og trutt, deres representanter sitter i hver kommunes etiske utvalg for dyreforsøk, og de har mye av æren for at burhøns er forbudt i Sverige.

«Tilbake i Skandinavia møter man hardt opparbeidet profesjonalitet i både Finland og Sverige. Animalia i Helsinki greide nylig å få forbud mot oppdrett av superrev – den er så voluminøs og tung at bena bøyes.»

Svenska Veganföreningen holder til i hjemelige omgivelser, i en en småby utenfor Stockholm. Ulla, Stefan og deres, snart, fem barn utgjør kjernen – de startet for 18 år siden, da første barn ble født. Sammen med en gruppe aktive deler de ut løpesedler, skriver innlegg og utgir veganlitteratur. De har kontakt med vegetarianere i Baltikum, og deler ut vegetarmat i Estland. På julaften drar hele familien ut og klistrer plakater: Tre røde griser på hvert sitt kors på Golgata innrammes av teksten: «Grisen lider också för våra missgärningar. Offra julskinkan. Bli vegetarian!»

Naturligvis finnes det flere interessante dyrerettighetsorganisasjoner i Europa – langt flere. For ikke å snakke om i resten av verden. En rundreise overbeviser deg om at du ikke er alene. Dyrs rettigheter har en fremtid. En slagkraftig fremtid.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1995.

Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.