Kronikk: Én rettighet for alle
Gary Francione er professor i juss ved Rutgers University School of Law, New Jersey. Han har spesialisert seg i dyrerettighetsjuss, og skrevet flere bøker om temaet. Francione er kjent som en konsekvent forkjemper for dyrs rettigheter.
Har dyr moralske rettigheter? Hva slags juridisk status bør de ha? Denne debatten kan være forvirrende. Noen tenker at det betyr at dyr bør få de samme rettigheter som vi mennesker har. Dette er selvsagt absurd. Mange menneskerettigheter har dyrene ganske enkelt ingen anvendelse for.
Logikken og fornuften
Jeg har et litt annerledes forslag, nemlig at en fornuftig og logisk teori om dyrs rettigheter bør fokusere på kun én rettighet for dyrene. Dette er retten til ikke å bli behandlet som menneskers eiendom.
La meg forklare hvorfor dette gir mening. Slik som det er nå, er dyr handelsvarer som vi eier på samme måte som vi eier biler eller møbler. Og akkurat som disse livløse gjenstandene, har dyr kun den verdien vi velger å gi dem. Enhver moralsk eller annen interesse som et dyr måtte ha, utgjør en økonomisk kostnad som vi kan velge å ignorere.
«Men det er en feilslutning å anta at menneskers interesser, beskyttet av rettighetskrav generelt, og av eiendomsretten spesifikt, kan avveies mot dyrs interesser. Fordi dyrene er eiendom, eksisterer de nemlig kun som et middel for menneskers mål. »
Vi har lover som er ment å regulere behandlingen av dyrene vi eier, og som forbyr oss å påføre dem “unødig” lidelse. Disse lovene krever at vi avveier interessene til mennesker og dyr for å sikre at dyr blir behandlet “humant”. Men det er en feilslutning å anta at menneskers interesser, beskyttet av rettighetskrav generelt, og av eiendomsretten spesifikt, kan avveies mot dyrs interesser. Fordi dyrene er eiendom, eksisterer de nemlig kun som et middel for menneskers mål. Det aktuelle dyret er alltid et «kjæledyr», et «forsøksdyr», et «sirkusdyr», et dyr vi driver jakt på eller spiser, eller en eller annen form for ”eid dyr” som eksisterer ene og alene for vår bruk. Vi forbyr at dyr skal lide bare i de tilfellene lidelsen ikke gir oss noen økonomisk fordel. Avveiningen skjer altså med en vektskål som allerede i utgangspunktet er i ubalanse.
Dyr som handelsvare
Parallellene til slaveriet er klare. Mens vi tolererer at mennesker blir utnyttet i varierende grad, anser vi det ikke lenger som legitimt å behandle noen, uansett karaktertrekk og særegenheter, som andres eiendom. I en verden med dyp uenighet om mange moralske spørsmål finnes det én norm som vi alle holder fast ved, nemlig forbudet mot slaveri. Noen former for slaveri er verre enn andre, likevel forbyr vi dem alle – uansett hvor “humane” de måtte være – fordi de mer eller mindre ignorerer slavenes grunnleggende interesser når dette er til fordel for slaveeierne. Vi erkjenner at det er alle menneskers grunnleggende rettighet å ikke bli behandlet som andre menneskers eiendom.
«Jeg har et litt annerledes forslag, nemlig at en fornuftig og logisk teori om dyrs rettigheter bør fokusere på kun én rettighet for dyrene. Dette er retten til ikke å bli behandlet som menneskers eiendom.»
Finnes det en moralsk god grunn for ikke å gi denne ene rettigheten – retten til ikke å bli behandlet som eiendom – til dyr? Eller for å stille spørsmålet litt annerledes: Hvorfor anser vi det som akseptabelt å spise dyr, jakte på dem, bure dem inne, vise dem fram i sirkus og i dyreparker, bruke dem som forsøksdyr og i rodeoer, og ellers behandle dem på måter vi aldri ville anse som passende å behandle mennesker på, uansett hvor ”humant” det måtte skje?
Å si at dyr mangler spesielle karaktertrekk og egenskaper som innehas kun av mennesker, strider ikke bare mot evolusjonsteorien, men er komplett irrelevant for hvorvidt det er moralsk tillatelig å behandle dyr som en handelsvare – akkurat som ulikheter mennesker imellom ikke rettferdiggjør at noen blir behandlet som slaver. Det blir også meningsløst å si at det er akseptabelt for mennesker å utnytte dyr fordi det er ”tradisjon”, eller fordi det er ”naturlig”. Dette utgjør kun en form for konklusjon og er ikke noe argument.
Moralsk ansvar for dyrs rettigheter
Til syvende og sist kan vi ikke rettferdiggjøre at menneskene hersker over dyrene unntatt ved å vise til en religiøs overtro som fokuserer på menneskers antatte åndelige overlegenhet. Våre ”konflikter” med dyr er vi for det meste opphav til selv. Vi avler fram milliarder av sansende dyr bare for å drepe dem av grunner som ofte er trivielle. Vi prøver så å forstå hvordan vi er moralsk forpliktet overfor disse dyrene. Men ved å la dyr fødes av grunner vi aldri ville ha betraktet som akseptable for mennesker, har vi allerede fastslått at dyrene befinner seg langt utenfor vår moralske rekkevidde.
«Vi avler fram milliarder av sansende dyr bare for å drepe dem av grunner som ofte er trivielle.»
Å akseptere at dyr har denne ene rettigheten betyr ikke at vi skal la kyr, høner, griser og hunder løpe fritt omkring i gatene. Vi har avlet dem fram, og de er avhengige av oss for å overleve. Vi skal ta vare på dyrene vi har nå, men vi bør ikke la flere dyr fødes bare for å være ressurser for oss. Slik ville vi eliminere enhver såkalt konflikt mellom oss og dyrene. Vi unngår trolig ikke konflikter med ville dyr, og vi må ta stilling til vanskelige spørsmål om hvordan vil skal ta likeverdige hensyn til mennesker og dyr under slike forhold. Det en anerkjennelse av dyrs rettigheter virkelig betyr, er at vi har en plikt til ikke å behandle sansende dyr som ressurser. Det interessante spørsmålet er ikke om kua skal kunne saksøke bonden for brutal behandling, men hvorfor kua i det hele tatt er der.
Kronikken er oversatt og trykt med tillatelse fra forfatteren. Den engelske versjonen «One right for all» kan leses her.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2011
NOAH jobber hardt for å stoppe lidelsene for dyrene i landbruket,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.
