Kunsten å se

I Elena Engelsens hjem på Ekely i Oslo, fanges oppmerksomheten raskt av to store høner og en hane i bronse som sover fredelig på hvert sitt jernrør i stuen. Vandrer blikket noen centimeter stirrer man inn i et par seløyne, med silhuetter av kattedyr og hester like bak. Katten Nusse har ingen problemer med å kamuflere seg blant så mange dyreskikkelser. Engelsen har både øye og hjerte for sine modeller, men hva kom først – interessen for dyrene gjennom kunsten eller interessen for kunsten via nærhet til dyrene?

– Det var kjærligheten til dyr som var utslagsgivende for meg. Jeg lærte å bli glad i dyr og lærte at dyr var viktige. Jeg hadde lyst til å bli dyrlege som liten, og da jeg begynte på kunst- og håndverksskolen falt det seg naturlig for meg å lage nettopp dyr. Jeg liker stoffligheten, karakteristikkene deres, og jeg er opptattatt av det sårbare hos dyrene.

Vokste opp i et dyrekjært hjem

I barndomshjemmet til Elena Engelsen lå det til rette for både kunsten og respekten for dyr. Faren, treskjærer Henning Engelsen, reddet ofte dyr i nød og hele familien med tre døtre var delaktige i å hjelpe.

– Ekornunger hadde vi flere av, slike som var blitt foreldreløse fordi moren var påkjørt, og vi flasket dem opp. Kråkeunger hadde vi også, vi drev mye med å hjelpe ville dyr som var kommet til skade. Det var en berikelse for oss barna å oppleve det. En gang hørte far om en bonde som hadde fanget hareunger, og han ble veldig bekymret for hva han hadde tenkt å gjøre med dem, så han reiste avgårde og spurte om han kunne få kjøpe hareungene. Det fikk han, og far hadde tenkt å flaske dem opp og sette dem fri, så vi bygde stor innhegning og sto på. Men vi klarte det ikke, de døde til stor fortvilelse for oss ungene og far. Han var så glad i dyr, og det lærte han oss å være også.

«Jeg liker best å lage dyr i frihet, den tilstanden som er det naturlige for dyret.»

– Så fikk vi en liten papegøyeunge, og vi var så lei oss alle sammen for at vi fikk den, for vi ville jo ikke ha fugl i bur. Men vi hadde ikke noe valg, vi måtte jo bare ta oss av ham – Tassen fikk han hete. Tassen fikk fly rundt i huset, men vi måtte passe på så han ikke fløy ut og forsvant. Han satt på kjøkkenbenken og vasket seg under krana, og så fløy han ned i BH-en på mor og lå der og sov og koste seg. Han levde i mange år.

Reddet hest fra å bli slaktet

Men min aller beste venn var den svarte hingsten som far kjøpte fri fra slakt. Han hadde ødelagt seg på travbanen, og eierne fant ut at det tok for lang tid å få ham bra igjen til løp, så da skulle de slakte ham. Far fikk vite om det og syntes det var forferdelig at han skulle dø.

Vi fikk ham hjem og stelte ham til han ble bra, og han ble min virkelig store venn. Folk ble redde da de så den store hesten med en liten jente på bare 6-7 år oppå, men han kunne jeg stole 100% på. Da jeg sto ved siden av ham, satt han hoven sin oppå foten min, men uten å tråkke ned. Han var et eventyr for meg.

«Dyr har en godhet i seg som jeg vil vise. De er naturlige med hele sitt følelsesspekter, de er som de er.»

Det er erfaringene med nærhet til dyr som gir grunnlag for Engelsens evne til å bringe skulpturene til liv som få andre dyreskulptører kan. Mens det er sagt om en annen norsk dyreskulptør at han overvar 42 tyrefektinger som del av arbeidet med en okse-skulptur, er Engelsens arbeid basert på å komme under huden på dyrene på deres egne premisser:

– Det å ha kontakt med dyr, gir deg noe helt spesielt. Jeg har skjønt at det å være så nær dyr og kunne ta på dem i hele oppveksten, har lært meg mye som jeg også har brukt i arbeidet. Jeg striglet og strøk hestene våre, og følelsen av hesten ble sittende i hendene – jeg lærte mye om anatomi og struktur helt ubevisst. Det å holde en liten fugl for eksempel – langt der inne bak fjærene er det en liten kropp, og den tynne halsen som nesten bare er en strek.

Jeg opplever at måten jeg ser og fremstiller dyrene på, vekker interesse. Særlig barn får et forhold til dyrene mine, tar på dem og blir interessert i dem. Dyr har en godhet i seg som jeg vil vise. De er naturlige med hele sitt følelsesspekter, de er som de er. Rovdyr kan slå etter deg og høner kan være strenge mot hverandre – men de har også alle noe sårbart i seg som er viktig å formidle, en godhet som kommer frem i de nære og sårbare situasjonene.

Engelsens mann og kollega gjennom mange år var billedhugger Per Ung. I en biografitekst om ham heter det: «Han vil gi de menneskelige følelser form.» Det samme kunne vært sagt om Engelsen og hennes dyr. Det er en opplevelse å stå i atelieret hvor deres gjenskapning av mennesker og dyr står side om side, hver og en i sin egen situasjon eller følelse.

Og tilsammen formidler de nettopp fellestrekkene: De dansende kvinnene og svanen som skal til å lette – begge uttrykker trangen til frihet. Barnet som sitter på huk oppslukt i egen verden og grevlingen som ruller rundt som en ball, er begge to sider av lekens ansikt.

– Jeg liker best å lage dyr i frihet, den tilstanden som er det naturlige for dyret. Jeg er ute etter å finne stillinger og situasjoner der de viser noe som er typisk for dem. Jeg så disse grevlingene som rullet rundt og lekte, og nettopp gleden og det lekne var det som slo meg. For meg er alle dyr like flotte. Jeg gleder meg over skjærereirene i trærne her utenfor og skjærene som går rundt og leter etter kvister, og jeg ser frem til at ungene kommer.

«Den urettferdigheten menneskene begår mot dyr, hvor opplagt det er for mange at vi har lov til å gjøre med dyrene som vi vil, at vi har lov å herske over dem…»

– Jeg vil gjerne ha reder overalt, og blir forbannet om noen hugger ned et tre hvor det bor noen – jeg vil jo gjerne ha dem der. På det forrige stedet jeg bodde var det et duepar som hadde holdt til i et tre i årevis, og så ble det hugd. Da de kom satte de seg i et tre lenger ned og kikket, men både redet og hele treet var borte. Det var så stusselig, det er jo små hjem.

Hvis jeg ser en mus, vil jeg gjerne bli stående å se hvor den bor, og rotter – de er også flotte dyr. Vi har så mange oppfatninger om dyr – du er pen, du er stygg og du er ekkel. Men det er øyet som ser. Hvert dyr har sin egne verden som er interessant bare vi ønsker å se.

Selv om de fleste skulpturene viser dyr som utfolder seg, handler én av Engelsens skulpturer likevel om et dyr i menneskers vold:

– Jeg har laget en liten ape som sitter inntil veggen, redd. Da jeg bodde i Nederland, så jeg den i en film om dyreforsøk, og det gjorde inntrykk. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å leve med å bare lage triste ting, jeg blir så påvirket av det. Men selv om jeg ikke har mye av det i kunsten er jeg veldig opptatt av dyrevelferd.

Den urettferdigheten menneskene begår mot dyr, hvor opplagt det er for mange at vi har lov til å gjøre med dyrene som vi vil, at vi har lov å herske over dem… Uttrykket vi bruker om å  «bli behandlet som dyr», det er akkurat som om det er greit å behandle dyr dårlig. Det er et fælt utsagn.

«Pelsdyroppdrett er noe jeg har vært bevisst på og motstander av helt siden jeg var barn. (…) Jeg har alltid husket disse potene som hele livet må tråkke på nettingen.»

 Allerede som barn ble Engelsen oppmerksom på hvordan dyr er offer for urettferdighet:

– Pelsdyroppdrett er noe jeg har vært bevisst på og motstander av helt siden jeg var barn. Det var pelsdyroppdrett på Toten der jeg vokste opp, og vi kjørte forbi det da vi skulle inn og handle. Det var en uhygge ved det som jeg kjente enda jeg var liten. Du får følelsen av en konsentrasjonsleir, det får ikke hjelpes, det er slik det føles. Farmen på Toten ble nedlagt, men jeg har alltid husket disse potene som hele livet må tråkke på nettingen.

På den tiden hadde vi også sel-fangsten – den grufulle måten selungene ble drept på gjorde fryktelig inntrykk. Tidligere drepte de også hvalrosser – de som lå fremst ble skutt og de som lå innover kunne ikke flykte for de store døde kroppene sperret veien – så ble de alle skutt. Det var forferdelige scener å ta innover seg. Man hørte at selene måtte beskattes, og de som tjener penger på disse dyrene sier selvsagt slike ting og bruker det for alt det er verdt.

Har alltid reagert på menneskers utnytting av dyr

Men det første dyret Engelsen nevner når det er snakk om menneskers utnytting, er høner.

– Jeg har alltid reagert på hvordan høner blir behandlet, på industrialiseringen i vårt forhold til dem. Jeg husker en hønsebonde på TV som stolt skulle vise frem hønseriet og hvor flott det var. Han åpnet dørene og så langt man kunne se var det hvite italienere tett i tett, det var et mareritt. Alt som kunne minne om dyrevelferd var borte!

Jeg kunne aldri hatt høner for å slakte dem selv. Men jeg har passet høner over mange år. Et nabopar hadde en liten flokk høner som de var så glade i, og jeg passet dem om somrene. Jeg bygget hønsegård, men de gikk overalt. Hanen var så stor, så når han kom inn på kjøkkenet mens vi spiste, la han bare hodet på bordplaten for å få en bit.

 «Når man ser på griser, hvordan de ligger i trange båser – man vil jo ikke være med på det. Folk må få se hva dyrene egentlig er.»

Høner kan være tøffe dyr, og noen synes de har harde øyne. Men se på dem når de sitter og sover, da kommer det sårbare frem, og vi kan kjenne igjen noe av det vi kaller det «menneskelige», det vi kjenner igjen hos oss selv, sier hun og ser bort på den forevigede flokken i bronse.

– Jeg har dårlig samvittighet for at jeg ikke er vegetarianer. En av mine beste venner fra Nederland er det, og når hun er på besøk  spiser vi bare vegetarisk. Jeg har funnet flere svenske vegetarprodukter i frysedisken i det siste, og tenker at det er bra det blir mer tilgjengelig. Når man ser på griser, hvordan de ligger i trange båser – man vil jo ikke være med på det. Folk må få se hva dyrene egentlig er. Når det eneste stedet de ser en kylling er i frysen eller på grillen, får de ikke noe forhold til dyret i det hele tatt.

Hvis jeg hadde måttet slakte selv, så hadde jeg aldri klart det. Når du møter blikket til dyr så er det noe som skjer med deg. Det er ikke alle som kan se individet bak øynene på en høne dessverre, men de vakre, varme øynene til en kalv eller en ku – de griper deg på en helt spesiell måte.

«Hvert dyr har sin egne verden som er interessant bare vi ønsker å se.»

Engelsens ord er ikke ulike Edvard Munchs, da han på sine eldre dager ble vegetarianer: «Kan De tenke Dem en kalv, en alminnelig rødsidet kalv. Har De sett den inn i øynene noen gang? Har De sett hvor dype de er og hvor gode de er innerst inne?» Fra Engelsens vindu ser man rett på Munchs vinteratelier – kanskje var det akkurat her han skrev disse ordene? Der Munch engang må ha stått, sitter nå Engelsens katt og nyter vårsolen. Hun er skogkatt med knekk på halen, og skulle derfor gis bort. Engelsen fikk se henne via en nettannonse.

– Jeg hentet henne, og vi ble gode venner med en gang. Det ligger der i hvert dyr – personligheten og en indre verden som vi ikke ser om vi ikke kommer nære. Jeg håper folk kan åpne øynene og være kritiske til behandlingen av dyr, slik som vi er til vår behandling av mennesker. Det sitter for langt inne hos folk å si fra når det gjelder dyr, det er en større toleranse for at dyr lider. Men det trenger ikke være slik, hvis vi bare lærer oss å se dem.

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2015.