Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal tas hensyn til dyrs fysiske og mentale behov ut fra deres egenart og dyrs evne til å ha positive og negative opplevelser.” Noen av våre politiske partier har også dette viktige prinsippet om dyrs egenverdi nedfelt i sine partiprogram, noe som skaper visse forpliktelser og føringer i forhold til partiets politikk som omhandler dyr. I den nye loven er det likevel ikke foreslått bestemmelser som gir dyr egne rettigheter, på tross av prinsippet om dyrs egenverdi. Legg merke til at det i bestemmelsen er inntatt ”…fare for unødige påkjenninger og belastninger”. Dette betyr at det fortsatt er lov å utsette dyr for påkjenninger og belastninger, så lenge vi mennesker finner det nødvendig.
Dyrs egenverdi
I begrepet egenverdi ligger likevel en anerkjennelse av at dyr har egne interesser. Utfordringen ligger imidlertid fortsatt i å få noen av de mest grunnleggende interessene anerkjent som ukrenkelige, og knyttet opp mot egne rettigheter. På samme måte som mennesker har visse ukrenkelige, grunnleggende rettigheter, bør også dyr gis grunnleggende rettigheter knyttet til liv, frihet, fravær av tortur og grusom behandling, men slike rettigheter har de verken etter dagens dyrevernlov eller etter forslag om ny dyrevelferdslov.
«Dyr omfattes imidlertid i vårt rettssystem av formuerettens løsørebegrep, og er derfor nært knyttet til eiendomsrettsbegrepet.»
For at en interesse skal være beskyttet i lovgivningen, må interessen være knyttet til et rettssubjekt, som kan inneha rettsevne, eller partsevne, dvs. evne til å inneha rettigheter. En ting har eksempelvis ikke evne til å ha rettigheter. En ting er et objekt, ikke et subjekt, og rettigheter knyttet til tingen (eks. eiendomsrett) er derfor knyttet til den som eier tingen, dvs rettssubjektet. Dyr omfattes imidlertid i vårt rettssystem av formuerettens løsørebegrep, og er derfor nært knyttet til eiendomsrettsbegrepet. Dyr vurderes dermed i utgangspunktet ikke som følende individer, men som gjenstander eller ting. Den rettslige konsekvensen er at dyr ikke kan ha status som rettssubjekt, noe som innebærer at de heller ikke har evne til å inneha rettigheter (rettsevne/partsevne). Selv juridiske personer, slik som sammenslutninger, institusjoner, organer for stat og kommune etc., kan etter loven være et rettssubjekt, og dermed inneha rettigheter, men dyr er altså ikke innrømmet samme rett.
Dyr som ting
Den juridiske konstruksjonen om at dyr er ting, er imidlertid langt på vei overført til dyrevernlovgivningen. Forskjellen er at det i dyrevernloven legges til grunn at dyr har visse egne interesser, (men ikke at de er rettssubjekter med rettigheter, jf. ovenfor) jf. dyrevernloven § 2 som blant annet henviser til dyrs ”instinkt”, ”naturleg trong”, og evne til å lide, dvs. at de innehar evner som ting ikke har. Dyrs rettslige status er således etter gjeldende lovgivning uklar, hovedsakelig regnes de som ting, med unntak av dyrevernlovgivningen der de innrømmes visse interesser og evner som ting helt klart ikke har.
«Hvis vi sammenlikner med menneskers helt grunnleggende rettigheter, er det fortsatt langt frem før dyrs rett til liv eller interesse i å ikke bli utsatt for tortur eller grusom behandling, vil bli lovfestet.»
Denne uklarheten er heller ikke avklart i forslag til ny dyrevelferdslov. Jussprofessor Jo Hov har pekt på den manglende ”logikken” det er å definere dyr som ”ting”. Han har bl.a sagt at den viktigste grunnen til å vurdere dyr som noe annet enn ting, er at de har en mengde egenskaper som ting mangler. Som sansende organismer bør de derfor etter hans mening anses som rettssubjekter etter dyrevernloven. Som konsekvens av dette ville eksempelvis dyr fått prosessuelle rettigheter. Eksempel på en prosessuell rettighet kan være rett til å få oppnevnt verge som kan ivareta dyrets interesser i saker som omhandler dyr, både klagesaker i forvaltningen og saker som kommer opp for domstolene. I dag er det dyrerettighetsorganisasjoner som ivaretar denne rollen, men det er i kraft av at dyrerettighetsorganisasjoner har rettigheter, ikke dyret som er involvert i en sak, eksempelvis et dyr som det er gitt tillatelse til å drive smertevoldende forsøk på.
Mange tror derfor feilaktig at siden vi har en dyrevernlovgivning, har vel dyr også rettigheter som beskyttes av loven og da er vel alt greit? For selv om dyr ikke har noen rettigheter da de ikke defineres som rettssubjekter, har de i dagens dyrevernlovgivning og i forslaget til ny dyrevelferdslov, likevel en viss grad av beskyttelse eller ”rettsvern”, siden de i dyrevernlovgivningen ikke lenger bare er ”ting” som de altså defineres som ellers i lovgivningen.
Lovlige overgrep mot dyr
Men en slik beskyttelse er sjelden absolutt. Vi snakker derfor om et relativt vern, der ulike interesser vil være i konflikt med hverandre, og der de motstående interesser veies mot hverandre før en kan si hvilken interesse som må vike for en annen. Da dyrs status i samfunnet og mange menneskers oppfatninger av hvilke moralske forpliktelser vi har ovenfor dyr hovedsakelig er knyttet til hvilken nytte vi som mennesker kan gjøre oss av den enkelte art eller det enkelte individ, er dyr heller ikke gitt et sterkt rettsvern basert på sin egen verdi eller basert på sine egne interesser. Deres interesser står stort sett i motsetning til menneskelige interesser og må derfor stort sett vike i den ovenfornevnte interesseavveiningen. Hvis vi sammenlikner med menneskers helt grunnleggende rettigheter, er det fortsatt langt frem før dyrs rett til liv eller interesse i å ikke bli utsatt for tortur eller grusom behandling, vil bli lovfestet.
«Menneskers smakspreferanser og lyst til å ikle seg moteplagg med pels, er i lovverket interesser som er mer beskyttelsesverdige enn dyrenes interesse i å opprettholde eget liv og frihet (…) Det er rått parti, det er mennesket som lager spillereglene.»
Lovlige overgrep mot dyr er talløse, og de menneskelige interesser som forsvarer overgrepene, er stort sett moralsk forkastelige. Ta eksempelvis menneskers smakspreferanser i forhold til kjøtt, kontra dyrets interesse i å opprettholde livet. Menneskers smakspreferanser og lyst til å ikle seg moteplagg med pels, er i lovverket interesser som er mer beskyttelsesverdige enn dyrenes interesse i å opprettholde eget liv og frihet. Det er rått parti, det er mennesket som lager spillereglene. Vanlige, ellers moralsk oppegående mennesker som gjerne proklamerer å være glad i dyr og som mener at dyr skal behandles ”godt”, deltar i utnyttelsen. Her tenker jeg særlig på kjøttkonsum som støtter opp om kjøttindustrien, og også andre forbruksvaner som støtter opp om andre former for utnyttelse av dyr (viviseksjon gjennom forbruk av produkter som er testet på dyr, og pelsdyrhold gjennom forbruk av moteprodukter som er pyntet med pelsdetaljer).
Kampen for dyrs rettigheter må fortsatt kjempes og vi trenger en moralsk oppvåkning blant folk flest. Det er fortsatt en lang vei å gå før lovfesting av dyrs grunnleggende rettigheter er en realitet, men lovfestning av dyrs egenverdi kan være et skritt i riktig retning.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.