Dyrs rettigheter - ikke bare et begrep

av Siri Martinsen, hovedfoto: Niklas Hamann

NOAH har innført begrepet «dyrs rettigheter» i norsk politisk debatt. Men hvor langt unna reell respekt for våre medskapninger er vi etter 30 år? Og hvor i verden er erkjennelsen av dyrs rettigheter kommet lengst?

I 2016 beskrev forfatter og journalist Knut Olav Åmås NOAHs arbeid for dyrevelferd og vegansk livsstil i en bok om politisk innflytelse[1] «begge saker er i senere år blitt to av nordmenns viktigste livsstilssaker». Det er tydelig for omverdenen at NOAHs arbeid gjennom 30 år har brakt det norske samfunn nærmere en erkjennelse av dyrs rettigheter. Men hvor nær er vi egentlig – her og i resten av verden?

Konstrastens tid

Fortsatt dør millioner av dyr på samlebånd for å bli til varer og produkter. Fortsatt er dyr tvunget til å leve i bur, båser og binger som står i grell kontrast til deres behov. Fortsatt kan dyr påføres fysisk lidelse – også for trivielle formål som rekreasjonsjakt og konkurranser. Fortsatt er det bare én eneste begrunnelse som er dårlig nok for å kunne ta et dyrs liv i Norge – om avlivingen er et rent underholdningselement i seg selv.

«Over store deler av verden – Norge inkludert – er dyr fortsatt definert som eiendom og ting  juridisk sett.»

Det samme mønsteret ser vi over hele verden. Milliarder av dyr lider og dør fordi vi mener vi har rett til å bruke dem til våre formål, uansett hvor bagatellmessige de måtte være. World Economic Forum melder at kjøttforbruket har vokst dramatisk helt frem til de seneste årene. Bare antallet kyllinger som bøter med livet for kjøttproduksjon når 50 milliarder årlig, i tillegg kommer flere milliarder pattedyr til kjøttproduksjon, ytterligere millioner av dyr til andre formål – og med hensyn til antall fisker som brukes, er dette så stort at det knapt lar seg telle.[2] Dette ligner ikke på en verden hvor dyr har rettigheter. Og likevel: Det er store bevegelser på gang. Dyrs rettigheter er ikke lenger et fremmedord for store deler av befolkningen. Mange mener at dyr bør ha rettigheter. Og hver gang den industrielle utnyttingen av dyr eksponeres i mediene, reagerer flertallet med å ta avstand fra det de ser. Etologisk forskning bringer hvert år nye bevis på at de andre dyrene har egenskaper som gir grunn til å se på dem med andre øyne enn samfunnet hittil har gjort.

Kyllinger som står i plastbakk på kyllingfarm
Kyllinger fødes i kasser i et klekkeskap – her er det liten plass, og ingen hønemor å ty til. Foto: Konrad Lozinski

Forskerne blir også klarere i talen om hva denne kunnskapen bør få av konsekvenser. I 2006 ble en studie publisert som slo sprekker i mytene om et av dyrene som mennesker i størst grad har gjort til symbolet på tanketomhet – sauen. Professor ved Cambridge Universitet, Keith Kendrick beskrev funnene sine slik: «Sauer kan huske og respondere følelsesmessig på individer som ikke er tilstede (…) Sauer har, på samme måte som mennesker, spesialiserte områder i hjernen for ansiktsgjenkjenning. Når sauer har slike sofistikerte evner, må de også ha langt større sosiale behov enn vi har trodd.»[3] I årene som fulgte skulle de undervurderte landbruksdyrene få stadig større respekt innenfor den etologiske forskningen. Lori Marino, neurologi-forsker ved Emory Universitet, uttalte i 2015: “Vi har vist at griser viser samme kognitive kapasitet som f.eks. hunder, sjimpanser, elefanter, delfiner (…) Det er gode vitenskapelige grunner til å helt revurdere vårt forhold til dem.»[4]

Samme år uttalte Daniel Weary, professor i dyrevelferd ved British Columbia Universitet, at “kyr er høyt utviklede pattedyr (…) Det er ikke flatterende for oss at vi blir så overrasket når vi finner ut at de er smarte. Selvsagt er disse dyrene smarte.»[5] I 2016 kom studier om gjess og ender som viste svært avanserte lære- og tankeevner. Edward Wasserman, eksperimentell psykolog ved Iowa Universitet, kommenterte funnene slik: “Fugler er svært intelligente og vårt problem e stort sett å klare å finne ut av hvordan vi skal få dem til å «snakke» til oss og kunne fortelle oss hvor smarte de egentlig er.»[6]

I 2018 skrev biolog Laura Garnham og biologiprofessor Hanne Løvlie ved Linköping Universitet en avhandling om høner og kyllinger: «Vi har her vurdert hønsefuglers sanseevner, personlighet, følelsesmessige tilstander og kognitive evner (…) Noen av disse evnene overgår de som mennesker har (…) Erkjennelsen av at hønsefugler er atferdsmessig og kognitivt sofistikerte, bør oppmuntre til større verdsettelse av dem.»[7]

I november 2019 skrev psykologiprofessor ved Washington Universitet, David Barash, en artikkel om at punktum er satt for forskningsmiljøenes skepsis rundt dyrs tankeevne.[8] Forskningsmiljøenes erkjennelse oversettes likevel i liten grad til politisk handling – og som resultat vedvarer den massive utnyttingen. Samtidig er vi i en unik situasjon, hvor menneskeheten for første gang i historien begynner å innse at atferdsendringer i måten vi behandler dyr og natur, er helt nødvendig.

Griser presset sammen i bås
Over 99% av griser i kjøttindustri lever innendørs hele livet.

På få år har store deler av samfunnet begynt å innse at vår utnytting av dyr har brakt jorden til bristepunktet. Forskere forteller oss at klimakrisen er i full gang, og utnytting av dyr til kjøttindustri er en av de største driverne for krisen. Samtidig har vår utnytting av ville dyr skapt en naturkrise – noe FNs Naturpanel for alvor slo fast i 2019: De ville dyrene forsvinner, og vi vet per i dag ikke om vi klarer å snu vår adferd fort nok til å redde dem fra våre handlinger. Kampen for dyrs rettigheter handler om å endre vårt syn på dem; innse at de ikke er til for å brukes, men at de er våre medskapninger. For å respektere dyrs rettigheter må våre samfunn endres fra det vi er vant til å se på som selvsagt. Men nå fortelles vi av forskere verden over at det er nettopp disse endringene som må til også for vår egen overlevelse.

Språk i endring

Hvordan ser vi på våre naboer på jorden i en tid som denne? Hvordan ser vi på dyrene som enkeltindivider, deres rett til individuelle liv, rett til eksistens? De seneste årene har en rekke bøker om dyrs sinnsliv blitt utgitt – beretninger fra etologer, biologer og naturskribenter som vitner om et ønske om å løfte frem dyrene, gi dem deres rettmessige plass i lyset hvor andre mennesker kan se dem for det de virkelig er. Her står etologiprofessor Marc Bekoff og primatologiprofessor Frans van der Waal i en særstilling. Bekoff utga allerede i 2007 boken «Dyrs følelsesliv», og slo i forordet fast at: «Det er dårlig biologi å argumentere mot eksistensen av dyrs følelser. (…) Følelser er gaven fra våre forfedre. Vi har dem og det samme har andre dyr. Vi må aldri glemme det.»

De Waals bok fra 2016 sier det meste i tittelen: «Er vi smarte nok til å forstå hvor smarte dyr er?». De Waal slår fast: «Alle må ha oppdaget skredene av kunnskap som har kommet til syne over de siste tiårene (…) vi snakker åpent om dyrs kultur, og om deres empati og vennskap. Ingenting er «off limits» nå, ikke engang rasjonalitet, som engang var menneskets varemerke.» Også flere skjønnlitterære forfattere har beveget seg inn på området dyrs følelsesliv og rettigheter.

«Følelser er gaven fra våre forfedre. Vi har dem og det samme har andre dyr. Vi må aldri glemme det.»
– Marc Bekoff, etologiprofessor

Nobelprisvinnere i litteratur som John M. Coetzee og Olga Tokarczuk er kjent som vegetarianere og skriver om dyrs rettigheter i sine bøker. Bestselgende forfatter Jonathan Safran Foer skrev i 2009 boken «Eating animals»: «Når vi spiser industrikjøtt, lever vi bokstavelig talt på torturert kjøtt.» I år utga han boken «We are the weather», som også har en sterk appell om å stanse kjøttspising: «Vi må enten gi slipp på noen spisevaner eller gi slipp på planeten.» Litteraturen reflekterer den uunngåelige endringen vi står overfor. Behovet for å bruke nye ord om dyr, og tilkjenne dem en ny respekt, er klart tilstede. Det er en annen klang i hvordan det snakkes om dyr. Med trusselen om den 6. utryddelse i nakken, og viten om at dyrene vi har tatt som en selvfølge risikerer å forsvinne, er det flere som hever sin stemme for dem. I 2018 utga den svenske naturfotografen Björn Persson en fotobok om syv truede dyrearter, tittelen var «The real owners of the planet», og boken var dedikert «til kjærlig minne om alle dyrene og artene som har dødd ut grunnet menneskets skjødesløse adferd». Persson skriver om dyrene: «Gjennom mine fotografier vil jeg hedre disse storslagne skapningene. Jeg ser dem slik de virkelig er; likeverdige, tenkende og følende skapninger. Jeg prøver å portrettere deres sjel og oversette deres visdom.» Det handler ikke lenger bare om bevaring av arter, det handler om å innse at de skapningene som er i ferd med å forsvinne er unike, følende, med egne livsprosjekter, kulturer og erfaringer.

Fra «ting» til individrettigheter?

Men innenfor ett område har ordene som brukes om dyr i liten grad endret seg; jussen. Over store deler av verden – Norge inkludert – er dyr fortsatt definert som «eiendom» og «ting» juridisk sett.

«Samfunnet må forsvare hvorfor det er respekt for dyrs egenverdi å frata dem livskvalitet, eller ta livet av dem for formål som fremstår som stadig mer unødige.»

I Norge var innføringen av «egenverdi»i dyrevelferdsloven per 2010, et museskritt bort fra dyrs status som «ting». Tross dette var landbruksdepartementet nøye med å understreke at de «ønsker ikke med dette å gi opphav til en diskusjon om dyrs rett til liv».[9]  Men politikere kan ikke vedta seg bort fra etiske debatter, og NOAHs kamp for å få begrepet stadfestet i loven var viktig. Når ordet først står i loven, krever det at man hele tiden ser samfunnsutviklingen opp mot hva egenverdi for dyr innebærer: Samfunnet må forsvare hvorfor det er respekt for dyrs egenverdi å frata dem livskvalitet, eller ta livet av dem for formål som fremstår som stadig mer unødige. «Egenverdi» er et ord som driver endring fremover.

Mange kuer står tett inntil hverandre på beite
Årlig slaktes ca. 300 000 kalver, kuer og okser. Det lever til enhver tid ca. 220 000 kyr i melkeproduksjon, og ca. 90 000 ammekyr i Norge.

I andre land har tilsvarende ord blitt vedtatt og fått konsekvenser. Ikke de endelige og reelle konsekvenser som ligger i ordene, men begynnelsen til endring og nye tanker: I Østerrike ble dyr definert som «ikke ting» i 1988,10) og i 2004 ble det vedtatt at dyr ikke kan avlives uten saklig grunn.[11] I Estland sier loven at dyr ikke kan avlives for formål som ikke er definert i loven.[12]

I Sveits ble dyr definert som «skapninger», i kontrast til «ting», i 1992.[13] I 2014 endret fransk lov definisjonen av dyr fra «ting» til «følende skapning».[14] New Zealand vedtok i 2015 at dyr var «følende skapninger»,[15] og Columbia gjorde det samme i 2016.[16] Tyskland ble i 2002 det første europeiske land hvor grunnloven stadfestet at «dyr, som mennesker, har rett til å bli respektert av staten og til å behandles med verdighet».[13] I Portugal fikk dyr status som «mellomting mellom ting og personer» i 2016, og det ble uttalt at dyr skulle behandles i henhold til deres rettigheter og evne til å føle.[10] I 2016 kom også en ny lov i Luxemburg, hvor dyr defineres som «følende skapninger med visse rettigheter» og «verdighet».[17] Loven ville forby å ta livet av dyr for pels, fjær, ull og lignende, men vil ikke gjelde de fleste dyrene i landbruksindustrien. I 2019 vedtok Australia at dyr har rettigheter og egenverdi, og at deres juridiske status ikke er «eiendom», men «følende skapninger i kraft av seg selv».[18]

En konsekvens av dette skal være at dyr har rett til fri bevegelse, men det ventes også en rekke unntak fra loven. Selv med formuleringer om at dyr har «verdighet», «rettigheter» og «egenverdi», blir konsekvensene av lovverket det samme som i Norge – ingen endringer i dyrenes status som «eiendom» innenfor de store industriene. Derimot utmerker de samme landene seg ved enkeltvedtak mot spesifikke former for utnytting. Hvordan kriminalitet mot dyr straffes er også et tegn på dyrs status. I Norge har dyrs status klart økt etter at NOAH i 2015 fikk gjennomslag for dyrepoliti – Norge er nå i en positiv særstilling med intensjon om dyrepoliti i alle politidistrikter. [19] Andre land som har dyrepoliti i deler av landet er Nederland (2011), Sverige (2011), Nord-Irland, Bulgaria (2015), Finland (2018) og flere stater i USA. I Storbritannia og Singapore er det private enheter for dyrepoliti. Høyeste straff for lovbrudd mot dyr er i Norge 3 år, mens det Storbritannia (2018) og New Zealand (2010) er fem år, og USA økte til 7 år i 2019.

En gorilla i dyrehage som sitter deprimert inntil en steinvegg i buret sitt
Dyr i dyrehager er berøvet sin frihet hele livet. Dyrenes helt grunnleggende adferd, som å løpe, fly, klatre, vandre, velge partner eller flokk eller utføre naturlig matsøkingsadferd, er sterkt begrenset eller noen steder fullstendig forhindret.

Kan det skje gjennombrudd når retten selv vurderer dyrs rettigheter? «The Non-human Rights Project» er et initiativ av dyrerettighetsadvokater i USA som kjemper for dyrs rettigheter gjennom rettssystemet. De har gått til sak på vegne av en rekke enkeltdyr med det mål å få igjennom at disse dyrene har rettslig krav på individstatus. I 2015 fikk initiativet et gjennombrudd da New York Supreme Court bestemte at to sjimpanser eid av et forsøksdyranlegg, ble innvilget «habeas corpus» – et juridisk grep tidligere forbeholdt mennesker – for å frigi dem til et sanctuary.[20] Implisitt i avgjørelsen, er at sjimpansene tilkjennes visse person-rettigheter.

«I juli 2018 bestemte den indiske domstolen Uttarakhand høyesterett at dyr er «juridiske personer» som bør ha rettigheter slik som mennesker.»

Samme år avgjorde en dom i Argentina angående en orangutang at «det er nødvendig å se på dyr som subjekter for rettigheter» – men uten å spesifisere hvilke rettigheter.[21] I juli 2018 bestemte den indiske domstolen Uttarakhand høyesterett at dyr er «juridiske personer» som bør ha rettigheter slik som mennesker.[22] “De er distinkte personer med korresponderende rettigheter.» I mai 2019 kom en dom i Punjab and Haryana Høyesterett som også erklærte dyr som «juridiske personer».[23] «Alle dyr har ære og verdighet.»

Begge disse dommene hviler på en endring i indisk lov av 2014 hvor artikkel 21 i grunnloven, som omhandler «rett til å leve», ble utvidet til dyr. Dyr har i følge denne en rett til å «leve et liv med iboende verdi, ære og verdighet».[24] Dommene har også oppnevnt enhver innbygger i de respektive statene til «verge», slik at enhver kan påta seg ansvar for å tale på vegne av dyrs rettigheter. Selv om India av tradisjon har restriksjoner på å drepe dyr, er det ikke konkretisert hva rettighetene som er bestemt av domstolene vil innebære til fulle. De indiske dommene gjør likevel India til det land hvor man er nærmest juridiske rettigheter for dyr per i dag.

Enkeltsaker- fra fragmenterte rettigheter

Selv om dyr ikke har oppnådd status som fullverdige individer i menneskesamfunnet, selv i de land som har vedtatt «rettigheter», vokser det likevel frem en mosaikk av rettigheter, basert på kampanjer for enkeltsaker verden over. Norge er nå i høyeste grad del av dette bildet. Og selv om rettighetene til dyrene det er snakk om ikke blir fullstendige av å bli kvitt en eller to utnyttingsformer, er kampanjene for enkeltsaker en måte å stadfeste en flik av dyrs rettigheter av gangen. I land etter land har antall enkeltsaker som er vunnet, blitt et mål på hvor høyt dyr verdsettes i samfunnet.

«Motviljen mot å plage dyr for pynt, underholdning og forfengelighet ligger som en moralsk undertone i flere lovverk.»

De enkeltsakene som har fått gjennomslag er gjerne saker hvor utnyttingen og avlivingen av dyr er ekstra «unødig». Motviljen mot å plage dyr for pynt, underholdning og forfengelighet ligger som en moralsk undertone i flere lovverk, inkludert det norske hvor «unødig lidelse» lenge har vært forbudt. Likevel har det tatt lang tid å bli kvitt også disse utnyttingsformene. Salg av dyretestet kosmetikk ble forbudt i Norge som del av resten av EU/EØS først i 2013.[25] Samme år vedtok Israel det samme,[26] senere kom India (2014)[27] New Zealand (2015)[28] og Australia (2019)[29] etter med likelydende forbud.

Avliving av dyr til pels – et pynteprodukter nå vedtatt forbudt i flere land.[30] Det aller første forbudet ble vedtatt i Storbritannia i 2000. Lignende etiske forbud mot formålet med avlivingen kom i Østerrike (2005), Kroatia (2007), Bosnia-Herzegovina og Serbia (2009), Nederland (2012), Makedonia (2014), Tsjekkia (2017), Luxemburg og Belgia (2018), Irland og Slovakia (2019). I Norge ble ”Lov om forbud mot pelsdyroppdrett” vedtatt i 2019 – en av NOAHs største seire. Andre land har avviklet pelsdyroppdrett ved å innføre strengere regler – dette gjelder dyrevernregler i Sveits (1999), Tyskland (2017) og miljøregler i Japan (2006).

Sverige (1995) og Danmark (2009) har regler som forbyr reveoppdrett, mens de fortsatt har minkfarming. I India (2017), de amerikanske statene San Fransisco (2018) og California (2019) og den brasilianske byen Sao Paulo (2015) har man dessuten forbudt salg av pelsprodukter. Bruk av dyr til underholdning er et stort tema med variasjoner fra land til land – men hvor en rekke land har innført forbud og restriksjoner.[31] Noen land har spesielle tradisjoner – slik som tyrefekting – som er forbudt i de fleste andre land, men som representerer en hard kamp i de landene de er rotfestet. Bruk av dyr i sirkus var utbredt over store deler av verden, men har nå blitt forbudt mange steder.

Land som har forbud mot bruk av eksotiske dyr i sirkus inkluderer Finland (1996), Singapore (2000), Østerrike (2005), Bosnia-Herzegovina (2009), Peru (2012), Nederland (2012), Paraguay (2012), Slovenia (2013), Belgia (2013), den spanske regionen Katalonia (2013), Panama (2014), Honduras (2015), Bulgaria (2015), Mexico (2015), Estland (2017), Romania (2017), Irland (2017), Portugal (2018), Slovakia (2018), Storbritannia (2019), flere stater i USA – og Norge (2016), etter iherdig kampanje fra NOAH.

Men det er også flere land som har forbudt bruk av alle dyr i sirkus –herunder Costa Rica (2003), Kroatia (2006), Bolivia (2009), Serbia (2009), Hellas (2012), Columbia (2013), Kypros (2013), El Salvador (2013), Malta (2014), Italia (2017), Guatemala (2019), og India som begynte en prosess for å gjøre dette i 2019. Dyrehager er også på vikende front i flere land: Delfinarier er forbudt i Slovenia og Kypros (1997), Ungarn (2002), Mexico (2006), Kroatia og Bolivia (2009), Hellas og Sveits (2012), India (2013), Frankrike (2017), Canada (2019), og de amerikanske statene South Carolina (1992), New York (2013) og Washington (2015).

I Norge har delfinarier, takket være NOAH, vært forbudt siden 1995. Noen land har forbud mot å holde visse dyr i dyrehage – slik som elefanter i India (2009). Men ett land har forbud mot alle typer dyrehager; Costa Rica (2013) jobber med å overføre alle dyr fra dyrehager til sanctuaries eller frihet.

Rettsstatus for de nærmeste

Familiedyr er de som er nærmest å behandles som medskapninger med egenverdi, i mange land. Juridisk sett er de imidlertid fortsatt sårbare. I USA har noen stater begynt å anerkjenne familiedyrs egne interesser og rettigheter i for eksempel skilsmissesaker, og noen steder har de rett til å reddes fra naturkatastrofer.[32] Den tyske dyrevelferdsloven tolkes slik at hjemløse dyr ikke kan tas livet av uten grunn – dermed er alle omplasseringssentre i Tyskland «no-kill» sentre.[33] Tierheim Berlin er Europas største omplasserings- hjem, med fasiliteter som rehabiliterings-basseng for opererte hunder, og en etikk-komite som avgjør om et dyr skal tas livet av hvis det er for sykt.[34] I Italia ble rettigheter for hjemløse katter innført i 1991, hvor det ble forbudt å ta livet av dem og de fikk rett til ivaretakelse. Kastrerings-programmer er nå utbredt i mange italienske byer, og loven har ført til reduksjon av antall dyr som lider og bedre- de holdninger til katter.[35] Tyrkia har lang tradisjon for å ta vare på hjemløse katter, og i 2014 ble det innført en lov om sertifikat for å ha familiedyr, forbud mot salg av dyr butikk (unntak for fisker og fugler), samt forbud mot å ta livet av hjemløse dyr.[36]

To katter koser med hverandre
NOAH jobber derfor for å øke kattens status i det norske samfunn, og for å bedre levevilkårene for utelevende og hjemløse gjennom politisk arbeid, TNR-programmer (trap-neuter-release) og omsorgsprogram.

Tyrkiske myndigheter bidrar med kastreringsprogrammer og fôringsstasjoner for hjemløse katter og hunder, som ivaretas av frivillige.[37] I Israel er det en sterk opinion for å hjelpe hjemløse dyr, og myndighetene har bidratt med steriliseringsprogrammer for hjemløse katter siden 2009.[38] I Japan varierer praksis fra at store antall familiedyr dumpes og drepes i noen områder,[39] mens andre lokale myndigheter finansierer kastreringsprogrammer.[40] I Costa Rica ble det ulovlig å ta livet av familiedyr for «populasjonskontroll» i 2003, og man har gradvis utviklet kastreringsprogrammer.[41]

I 2017 økte landet straffen for å ta livet av familiedyr til to år[42] En spansk by, Trigueros del Valle, vedtok i 2015 å gi hunder og katter status som «borgere», og det er forbudt å ta livet av dem.[43] Portugal forbød avliving av hjemløse dyr i omplasseringssentre i 2018.[44] Paradoksalt nok henger Norge etter flere andre land når det gjelder familiedyrs rettigheter, og NOAH har lagt ned betydelig juridisk innsats for disse dyrene. Selv hundeloven som ble utviklet i moderne tid, definerer hunder som «ting», og verken hundens egenverdi eller familiens følelser for hunden har noen rettslig tyngde i saker om avliving av hund – kun følelsene til den som vil ha hunden avlivet, ofte på tynt grunnlag, har rettslig vekt. Hundeloven er nå – etter langvarig arbeid fra NOAH – til revurdering i Mat- og landbruksdepartementet. Hjemløse dyr som katter har en lav rettslig status, og ingen offentlig plikt til å hjelpe dem eksisterer – offentlig involvering går som oftest ut på å finne rettslig grunn til å avlive.

Rettigheter i møte med storindustri

Utnytting og avliving av dyr for forskning og undervisning, er i prinsippet et unntak fra dyrevelferdslovene i mange land. Det kan variere sterkt hvilke typer forsøk som tillates hvor. Det er heller ingen helhetlig plan for overgang til dyrefrie metoder i noe land. Likevel ser man at juridiske prosesser er i utvikling. Disseksjon i skoler er avviklet i Nederland, Sveits, Argentina, Slovakia og Israel.ref 45] I 2012 forbød India disseksjoner og bruk av dyr i undervisning og forskning på universiteter, med unntak av molekylær-biologisk forskning.[46] Dette representerer det mest konkrete lovverket som pålegger bruk av dyrefrie metoder. I Nederland har myndighetene formulert en intensjon om at landet skal være fritt for alle dyreforsøk innen 2025, noe som gir et klart insentiv for å prioritere dyrefrie metoder.[47] I 2015 diskuterte EU et folkeinitiativ med 1,2 millioner signaturer om å fase ut bruk av dyr i forskning.[48] Initiativet ble nedstemt, men EU-kommisjonen uttalte at de «deler over-bevisningen om at dyreforsøk bør fases ut i Europa».[49] I Sveits vil et folkeinitiativ om å forby dyreforsøk, bli debattert og stemt over innen 2022.[50]

Forskningsmiljøer begynner nå på eget initiativ å gå over til algoritme-systemer og miniatyr-organ-kulturer («organs-on-a-chip») fordi de dyrefrie metodene er potensielt raskere, billigere og mer presise.[51] Det amerikanske miljødirektoratet, som har drevet utstrakt dyretesting, annonserte eksempelvis i 2019 at de vil redusere bruken drastisk.[52] I USA vurderes i år en lov som pålegger laboratorier å finne hjem til dyr som er brukt i og har overlevd, forsøk.[53]

Matindustrien er et annet område hvordet er lite dyrerettslig regelverk å spore – noe som reflekterer de enorme økonomiske interessene som denne utnyttingen representerer.[54] Enkeltpraksiser som elektrisk «kutrener» over ryggen til kuer er forbudt i noen land, som Sveits (2011), Tyskland (1998), Sverige (2018) og Danmark (2017), mens det er lov i Norge. Bur for høner er forbudt i Sveits (1992), Østerrike (fra 2019), Belgia (Wallonia fra 2021) og Tyskland (fra 2025), men lov i Norge. Ihjelkverning av hannkyllinger i eggindustrien, som er tillatt i Norge, ble forbudt i Sveits i 2019, og blir forbudt i Tyskland fra 2020. Likevel handler slike lovendringer bare om beskyttelse fra visse typer lidelse. Noen land har beskyttelse for enkelte dyrearter fra å bli utnyttet for kjøttets skyld. Slakt av kuer er eksempelvis forbudt i flere indiske stater, og i 2017 ble forslag om et nasjonalt forbud diskutert – imidlertid er dette også en stridssak mellom religiøse grupper, og flere steder i India slaktes store mengder kuer. Forbud mot å slakte oppdrettede hester for kjøtt ble innført ved lov i USA i 2018.

Tross kulturelle forskjeller som beskytter enkelte dyr, er matindustrien det området hvor dyrs rettigheter hittil har fått minst juridisk gjennomslag verden over. Men om ikke jussen hjelper landbruksdyrene, gjør holdningsendringer det – over hele verden slutter folk å spise dyr. The Guardian omtalte fenomenet som «the unstoppable rise of vegansim» i en artikkel i 2018.[54]

Rettigheter for dyr i naturen

Hva slags status ville dyr har sier også mye om et land. Er det tillatt å ta livet av ville dyr for rekreasjon? Er det tradisjon for å hjelpe ville dyr som er skadet? På dette området når Norge ikke opp til de beste landene, men er tvert imot i en negativ særstilling.[54] Mens kommersiell jakt på seler og hvaler er forbudt i de fleste land i verden, driver Norge som eneste land med begge deler – kommersiell selfangst drives ellers kun i Canada og Namibia, og kommersiell hvalfangst på Island og i Japan. Mange land har også forbud mot salg av selprodukter av dyrevernhensyn – USA (1972), Mexico (2006), EU (2009), Russland, Hviterussland og Kazakhstan (2011), Taiwan (2013), Sveits (2017) og India (2018). NOAH bidro sterkt til at forbudet i EU ble fastholdt av WTO.

En sel blir som er i ferd med å bli slått ihjel med hakapik
Gjennom hele selfangstens historie har det vært rapporter om dyrelidelser, fangstmenn som «tolker» reglene feil og direkte lovbrudd.

Norge driver jakt på truede dyr som alle de store rovdyrene, og har også rekreasjonsjakt på en rekke pattedyr- og fuglearter, hvorav flere er klassifisert som rødlistet. Men flere land har begynt å sette grenser for det å drepe ville dyr i sport- og underholdningsøyemed. I India har det vært forbud mot å jakte for rekreasjonsformål og sport siden 1972. I Genève i Sveits ble det i 1974 holdt folkeavstemning der befolkningen stemte gjennom et generelt jaktforbud. Kenya forbød trofejakt i 1974, og innførte en dyrevernlov med forbud mot jakt for sports- eller rekreasjonsformål i 2013. Costa Rica forbød rekreasjonsjakt i 2012. Romania innførte forbud mot sportsjakt på store rovdyr som bjørner, ulver, gauper og andre ville kattedyr i 2016. Malawis dyrevernlov av 2017 forbyr rekreasjonsjakt på beskyttede og utrydningstruede dyrearter. Sør-Sudan forbød alle former for jakt på ville dyr i 2018. Columbia, som innehar verdens nest største biologiske mangfold, forbød rekreasjonsjakt i 2019.

«Norge figurerer som et dårlig eksempel for resten av verden når det gjelder etterlevelse av Bernkonvensjonen og spesielt vern av truede rovdyr.»

I 2019 forbød også den tyrkiske provinsen Tunceli sportsjakt på en rekke arter – herunder villgeit, ørkengaupe, oter, bjørn og ulv. Selv om Norge ikke er på listen over land som har forbudt eller begrenset rekreasjonsjakt, har NOAH bidratt til at noen former for jakt er forbudt – for eksempel buejakt og jakt på utsatte tamender. Samtidig figurerer Norge som et dårlig eksempel for resten av verden når det gjelder etterlevelse av Bernkonvensjonen og spesielt vern av truede rovdyr.

Rehabiliteringssentre og viltsykehus er utbredt i Canada, USA, Sør-Amerika, Asia, Afrika, Australia og flere steder i Europa. I Norge later myndighetene til å se medmisnøye på rehabilitering og hjelp av ville dyr, og legger hindringer i veien for slike initiativer. Ved store oljeutslipp har organisasjoner, herunder NOAH, måttet kjempe for å få lov til å igangsette rehabilitering. Både Mattilsynet og Miljødirektoratet har uttalt at de helst ikke vil tillate slik rehabilitering. I 2019 truet en ny viltforskrift med å nærmest gjøre viltmedisin ulovlig, og til og med veterinærer måtte søke kommunen om å kunne ivareta dyr i nød. Etter protester fra NOAH og flere faginstanser, ble forslaget noe forbedret. Men Norge er like fullt et av få land hvor hjelp av skadde ville dyr ikke er ren rutine.

På vippepunktet?

Erkjennelsen av at andre dyr har den samme kapasitet som oss selv til å oppleve verden på godt og vondt, har ennå ikke nådd inn i lovverket i de fleste land. Men i løpet av de siste 30 årene har dyrs status blitt hevet gjennom fremskritt innenfor ulike områder over hele verden. Flere måter å utnytte dyr på er blitt forbudt, også i Norge. Og når gjennombrudd skjer i ett land, betyr det noe for dyr over hele verden. Da Norge som det første skandinaviske landet innførte et etisk begrunnet forbud mot pelsdyroppdrett, ristet det grunnvollene i internasjonal pelsindustri: Skandinavia har vært en pådriver internasjonalt for pelsproduksjon, og når industrien mister grepet her, viser det også for andre land at tiden er ute for næringen. På samme måte er andre land eksempler som viser at det er fullt mulig å forby rekreasjonsjakt, gi familiedyr rett til å tas vare på, fase ut dyreindustrier og tilkjenne dyr juridiske rettigheter som individer.

Rev i lite pur på pelsfarm
Omtrent 800 000 pelsdyr tas årlig livet av for pelsens skyld, etter å ha tilbrakt 6-7 måneder i et lite nettingbur. Foto: Andrew Skowron

Det er ikke lenger noen unnskyldning at man ikke vet hva dyrs behov er, eller tror at de ikke lider under de ulike formene for utnytting. Det er heller ingen styrke i argumenter om at utnytting av dyr er «nødvendig». Tvert imot fremstår dyreindustriene – særlig innen matsektoren – som stadig mer uetisk og ødeleggende for naturen, menneskers helse og livsgrunnlag. Så lenge det tjenes penger på utnytting av dyr, finnes økonomiske argumenter – men de fremstår som kortsiktige. De langsiktige økonomiske investeringene ligger i næringer som ikke er basert på dyr. Verden har kommet til et punkt hvor utnytting av dyr ikke lenger ses på som en selvfølge. Snarere ses dyreindustrier og utnytting av ville dyr som en risiko mot selve livsgrunnlaget for oss selv. «Warning to humanity – second notice» var en appell signert av 15 000 forskere i vitenskapsmagasinet Bioscience i 2017, hvor det ble understreket at vår egen overlevelse står på spill om ikke den massive utnyttingen av dyr stanses.[54] Spørsmålet er hvor mange dyr som må lide i hvor mange år til, før vi beveger oss bort fra denne utnyttingen av hensyn til vår egen overlevelse. For hadde det ikke vært bedre om vi kunne begynne snuoperasjonen mot en verden hvor også de andre dyrene teller – ganske enkelt for deres egen skyld?

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2020

NOAH jobber hardt for dyrenes rettigheter,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.