Dyrerettighetskonferansen 1997

Nesten 200 mennesker hadde samlet seg i Håndtverkeren i Oslo for å høre på foredragsholderne – som alle hadde utmerket seg ved å tale dyrenes sak i samfunnet, hver på sitt vis. Nedenfor presenteres utdrag fra innledningen, og alle bidragsyternes foredrag.

Innledning til Dyrerettighetskonferansen 1997, av Siri Martinsen: «Denne konferansen er et forsøk på å bryte gjennom muren som vi har skapt mellom dyrene og oss selv – et forsøk på å nærme oss dyrene, og erkjenne vårt slektskap og fellesskap med dem. Dette fellesskapet kan erkjennes fra mange ullike ståsteder: det naturvitenskaplige, det logisk-filosofiske, det rettslige, det kristne-teologiske eller det økologiske.

Denne konferansens bidragsytere er ikke en samling av individer med identiske meninger. Derfor vil dere få presentert mange ulike grunner til å respektere dyr. Og derfor vil konsekvensene man tar av å respekter dyr også bli ulike.

Noen erkjenner dyrenes ønske om et godt liv – og tar konsekvens ved å gi dem dette. Andre erkjenner dyrenes ønske om frihet – og tar konsekvens ved å ikke utnytte dyr i fangenskap. Atter andre erkjenner dyrenes ønske om å leve – og tar konsekvens ved å la være å ta deres liv.

«Denne konferansens bidragsytere er ikke en samling av individer med identiske meninger. Derfor vil dere få presentert mange ulike grunner til å respektere dyr. Og derfor vil konsekvensene man tar av å respekter dyr også bli ulike.»

Det viktigste er at vi alle tar en eller annen form for konsekvens, av det faktum at dyrene er våre brødre og søstre, slik Frans av Assisi først kalte dem det. Lytt selv til bidragsyterne her i dag – og la dere inspire til å forstå dyrene på dyrenes egne premisser!»

Richard Ryder, klinisk psykolog, dyreadferd ved Cambridge University, styreformann i RSPCA, leder for The Liberal Party Animal Welfare Group, forfatter av “Animal Revolution” og “ Victims of science”, nå leder for forskningsavdelingen i Institute for Animal Welfare.

«Speciesism means hurting others because they are members of another species . I invented the word partly in order to draw the parallel with racism and sexism. All of these forms of discrimination, based as they are upon physical appearances, are irrational. They overlook the one great similarity between all races, sexes and species – our capacity to suffer pain and distress …

In the case of nonhumans, we see them mercilessly exploited in factory farms, in laboratories, and in the wild. A whale may take twenty minutes to die after being harpooned. A lynx may suffer for a week with her broken leg held in a steel toothed trap. A battery hen lives all her life unable even to stretch her wings. An animal in a toxicity test, poisoned with a household product, may linger in agony for hours or days before dying. These are major abuses causing great suffering. Yet they are still justified on the grounds that these painients are not of the same species as ourselves. It is almost as if some people had not heard of Darwin! According to Darwin we are related through evolution to the other animals. We are all animals. Yet we treat the others not as relatives but as unfeeling things!

«If we are going to care about the suffering of other humans then logically we should care about the suffering nonhumans too.»

The simple truth is that we exploit the other animals and cause them suffering because we are more powerful than they are. Does that mean that if aliens landed on Earth and turned out to be far more powerful than us that we would let them – without argument – chase and kill us for sport, experiment on us or breed us in factory farms and turn us into tasty hamburgers? Would we accept their explanation that it was perfectly moral for them to do all these things as we are not of their species?

Basically, it boils down to cold logic. If we are going to care about the suffering of other humans then logically we should care about the suffering nonhumans too. It is the heartless exploiter of animals, not the animal protectionsist, who is being irrational, showing a sentimental tendency to put his own species on a pedestal. We all, thank goodness, feel a natural spark of sympathy for the sufferings of others. We need to catch that spark and fan it into a fire of rational and universal compassion.»

Bergljot Børresen, 61 år, veterinær med doktorgrad i klinisk patofysiologi, forfatter av “Kunsten å bli tam – folk og dyr i 18 000 år” og “Den ensomme apen – instinkt på avveie”.

«Menneskenes tenkeevne er knyttet til den store hjernen vår. Men hvis vi måler hjernestørrelsen i forhold til kroppen på mange dyrearter, finner vi at også her dreier det seg om gradsforskjeller, og ingen dramatiske sprang.»

«Idag, hundre år etter Darwin, er det fremdeles mange som får angst ved tanken på at menneskenes nyanserte følelser kan skrive seg fra vår «dyriske» natur. Det er som om alt virkelig verdifullt i menneskelivet må ha bare rent menneskelig opphav. Slik tenkte hjerneforskerne også, og de lette lenge forgjeves etter «setet» for følelsene i den nyeste delen av hjernen, hjernebarken eller den grå substansen, som er større hos mennesket og enkelte hvalarter enn hos noen andre dyr. Gjennombruddet i jakten på setet for følelsene kom først på 1950-tallet da nevropsykologen Paul D. MacLean begynte å interessere seg for de aller eldste delene av menneskehjernen, områder som vi har felles med krypdrene, fuglene og de mest «primitive» pattedyrene …

Menneskenes tenkeevne er knyttet til den store hjernen vår. Men hvis vi måler hjernestørrelsen i forhold til kroppen på mange dyrearter, finner vi at også her dreier det seg om gradsforskjeller, og ingen dramatiske sprang. Like bak mennesket kommer kråkefuglene, før bade sjimpanse og delfin. Og siden hjerner er til for å sanse, tenke føle og passe på kropper, har forskerne begynt å innse at når dyrehjernen er bygget så likt menneskehjernen, så virker den på samme måten også …

Vitenskapen har nå til overmål dokumentert at

• Mennesket lever omgitt av tjukke slekta,
• Hver gang forskerne oppriktig ser etter «menneskelige» egenskaper hos andre dyr, så finner de dem.
• Vi har store overraskelser i vente etterhvert som forskningen utvider sitt interesseområde på dette felt.

Advarsel: Disse kjennsgjerningene skal ikke tolkes reduksjonistisk, f.eks: «Mennesket er ikke annet enn et hvilketsomhelst dyr, som ikke er annet enn alt annet liv, som ikke er annet enn litt komplisert kjemi,» osv. Vår nye viten reduserer nemlig ikke mennesket en tøddel. Mennesket er akkurat like intelligent og dumt, kjærlig og sadistisk, fø1somt og likegyldig, moralsk og amoralsk, sjelfullt og åndrikt som det alltid har vært. Men det nye er at mennesket må legge av seg den 5000 år gamle villfarelsen utløst av kronisk jegerufø1somhet, og innse at også dyr har alle disse egenskapene, hver art i sin spesielle form og utgave. Da kan vi endelig bruke tid og krefter på det store spørsmalet: Hvilke konsekvenser far det nye virkelighetsbildet for vår måte å omgås de ville og tamme dyrene som ennå deler kloden med oss? Det haster med å finne noen gode svar.»

Jan Rantrud, amanuensis i teologi og ansatt ved Norsk Lærerakadeni, delaktig i opprettelsen av Forum for Kristen Naturetikk.

«Hvis vi skal tilkjenne andre skapninger rettigheter som er relatert til våre rettigheter, må vi først etablere en form for vesenfelleskap mellom oss og dem. Vi anerkjenner rettighetene til andre, fremmede mennesker fordi vi anerkjenner dem som mennesker. Hva er vesenfelleskapet mellom dyr og mennesker ifølge de bibelske skrifter. Vi finner forbausende mye dersom vi leter:

• Alt som sies om legeme, sjel og ånd dvs. levende skapningers materiale bestanddeler, er felles for dyr og mennesker. (1. Mos 1:20, 21, 24, 30, 2:7, 19, 6:17, 7:4, 15, 22, 9:12, 15, 16, Predikeren 3:21 …Åpenbaringen 8:9)
• Helt sentrale elementer i gudsforholdet , som Velsignelse, Pakt, Frelse, lovprisning av Gud og å være adressat for hans tiltale, er også felles for dyr og mennesker.
• Helt eksplisitt rettigheter som retten til å hvile, til å ikke sulte, til ikke å bli mishandlet er også felles for dyr og mennesker …

Bibelen gir dyr eksplisitte rettigheter uten å reflektere over hvorfor. Man spør bare om hvorfor dersom det finnes en grunn til å si hvorfor ikke! Dette ser aldri ut til å ha falt de bibelske forfatterne inn. Dyr har rettigheter i Bibelen fordi de er skapninger, velsignet av Gud, i paktssamfunn med ham, adressater for hans tiltale og med i skapningenes gudstjenestefellesskap. Dvs. dyr har rettigheter av akkurat samme grunn som mennesker har det …»

Steinar Lem, 46 år, psykologi grunnfag, norsk hovedfag og filosofi, forfatter av fire skjønnlitterære bøker, informasjonsleder i Fremtiden i Våre Hender.

«Først når noen bryr seg om dyrs lidelser blir mennesklig nød brukt som argument – mot dyrene … Hva er dette for en tanke? Skal vi la dyr lide uten å løfte en finger inntill all mennesklig nød er avskaffet? Noe som sant å si kan ta sin tid. Ingen finner det moralsk tvilsomt at vi er opptatt av å bedre forholdene for handikappede i Norge eller undervisningen for blinde og døve. Sulten er ikke et argument mot kultur og idrett – ja, ikke en gang mot Grand Prix finaler eller mot det faktum at det private forbruk i Norge i fjor satte historisk rekord, og ligger over jappetidens verste utskeielser. Men dyrevern hefter det noe svakt menneskefientlig ved i gode kretser …

Bak slike holdninger ligger det som regel en artssjåvinisme som er usympatisk og farlig – også for oss som tilhører den herskende arten … I beste fall vil den som ikke har hjerte for dyr, være skadet og mangle et sjelelig organ – akkurat som noen er født blinde eller uten bein. Kanskje er vedkommende ellers like inntakt som deg og meg. Oftere har vi å gjøre med et kaldt menneske som er likegyldig til vågehvalen som trekker hvalskuta etter seg med en eksplodert granat i kroppen, til underholdningsdrap på okser i Spania og likegyldig til fattigfolk i slummen i Calcutta.»

Anders Folkmann , 33 år, advokat i 7 år, 4 år i dyrevernsnemd og laget Dyrevernundersøkelsen 89 i Jussbuss.

«Det skal uhyggelig mye til før det blir tatt ut tiltale i dyrevernsaker, og deretter er lista veldig høy for at tiltalte skal dømmes. Dyrene får minst igjen for det lovverket de har til å beskytte dem… Dyr er ting i lovens forstand, det bærer hele lovverket preg av. Jeg synes dyr er subjekter, de er ikke objekter, og jeg synes loven bør revideres med det for øye, slik at straffebestemmelsene skjerpes når det gjelder dyremishandling og at det gis direktiver om at slike saker skal prioriteres. Dyreverloven og straffeloven er forsåvidt greie, det er håndhevingen som er problemet … Problemet ligger i anskuelses-synspunkter. Der er en del mennesker som ikke tilkjenner dyr annet enn materien … En kunne begynne med å opprette et dyrevernombud. Dyr er nok den eneste gruppen som ennå overhodet ikke har noen talspersoner fra det offentliges side.»

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1998.