Men «Lex Lindgren» er i ferd med å bli uthulet: hønene som skulle ut av burene ved år 2000, blir trolig allikevel sittende i «solidaritet» med EU-hønene.
Og Astrid Lindgren er slett ikke glad for at en tom lovtekst bærer hennes navn. Stemmen i andre enden av telefonrøret er sprukken og vennlig, men også full av ekte harme når burhønsene og de andre dyrene omtales: «Dyr bør absolutt ha rettigheter. Jeg synes dyrene må ha et «menneskeverdig» liv. Det er likt for alle levende vesener. Men det blir vel dessverre ingen endring med lovene…»
Bakgrunnen for hennes lange engasjement blir enkelt forklart: «Jeg er en bondeunge, vokst opp i Småland. Jeg har alltid hatt dyr rundt meg.» Nå blir jo ikke alle bondeunger akkurat dyrevernere. Har våre holdninger til dyr forandret seg fra da Lindgren vokste opp? «Det finnes nok fortsatt noen fine dyreeiere. Det er lovene som burde endres. Nå skulle det bli forbudt med burhøner fra århundreskiftet. Det er en sak jeg jobbet mye med. Men så ser det ut til at det ikke blir noe av, allikevel. Det som gjør meg mest sint er at mange betrakter dyr som vesener man kan gjøre hva man vil med. De er «bare dyr». Men det er jo ikke slik…»
«Jeg ivrer veldig for dyrene, og derfor vil jeg til mitt siste åndedrag verne om dyr.»
Selv om burhønenes frihet er utsatt på ubestemt tid, har Sverige på flere områder kommet lenger i forhold til dyrevern enn Norge. På spørsmål om hvorfor, svarer Lindgren med beskjeden undring.»Har vi det? Ja, det ble jo debatt når vi begynte å skrive om det… Men dere er vel snille mot dyr i Norge?» Man sporer en snev av uskyldig ironi i Lindgrens spørsmål. For visst vet hun om Norges pelsdyroppdrett, selfangst, hvalfangst og også våre burhøner… Men et spørsmål kan ofte si mer enn krass kritikk.
Ikke uventet er pennen det våpenet Lindgren brukte i kampen som til slutt bidro til den svenske dyrevernloven. En rekke leserinnlegg og en liten bok var de vesentligste bidragene. «Jeg ivrer veldig for dyrene, og derfor vil jeg til mitt siste åndedrag verne om dyr. Jeg har jobbet mye sammen med en veterinær som heter Kristina Forslund. Vi skrev boken «Kua mi vil ha det gøy». Der står det også om Hønen Lovisa, som vi «intervjuet». Men Hønen Lovisa har det jo ikke så gøy nå…»
«Dyr har vel sjel og personlighet. Men en sjel som flyr opp til himmelen tror jeg hverken at dyr eller mennesker har.»
NOAHs Ark lurer på om Lindgrens forfatterskap for øvrig også har bidratt til respekt for dyr.»Jeg håper det,» svarer Lindgren, og legger til;»Men jeg tenker ikke sånn at «nå skal jeg kommunisere ditt eller datt». Jeg skriver for å more meg selv, og håper at det morer barna også. Jeg skriver for meg selv.»
«Brødrene Løvehjerte» handler om livet etter døden. Har dyrene også en sjel? «Sjel – det er vanskelig å si hva det er… Dyr har vel sjel og personlighet. Men en sjel som flyr opp til himmelen tror jeg hverken at dyr eller mennesker har.»
Flere av Lindgrens bøker gir grobunn for spørsmål om forholdet mellom mennesker og dyr. Dyrene på Emils gård lever et fritt liv, men de blir slaktet til slutt. Når det er Griseknoens tur, er ikke dette helt uproblematisk for Emil. Er det nødvendig å ta livet av dyr? Det blir noen sekunders stillhet i telefonrøret, før hun tenksomt svarer: «Det er et vanskelig spørsmål. Det finnes jo vegetarianere som overhodet ikke utnytter dyr… Jeg har ikke reflektert så mye over akkurat det. Jeg vil helst ikke spise så mye kjøtt. Men det er jo like synd på fisken… Jeg skal spise laks i dag – og det er ikke helt bra.»
Når hun blir spurt om hvordan dyr skal ha det, kommer imidlertid svaret kontant: «Dyr skal behandles vennlig. Det er så synd at noen mennesker som håndterer dyr er totalt likegyldige. Det er viktig at dyr har rettigheter. Rett til et anstendig liv. De skal ha rett til å forskånes fra ondskap. Man skal være snill mot dyr. Og naturligvis er det viktig at de går fritt!» Men om hun har tro på at disse kravene til slutt blir innfridd, er hun ikke like sikker på.»Jeg tror ikke det kommer til å bli det med det første. Politikerne krangler for mye, og de synes vel det går for mye ut over økonomien.»
«Jeg er 89 år – så jeg er begynt å bli gammel. Men jeg skriver og snakker fortsatt om dyr.»
Hvor kommer inspirasjonen fra, til å glede medmennesker med utallige bøker og samtidig føre et livslangt engasjement for dyr? Svaret er enkelt, som alltid:»Jeg er en såpass stor dyrevenn at jeg avsetter tid til å jobbe for dyr.»
Hva er viktigst for Astrid Lindgren å gjøre nå? «Jeg er 89 år – så jeg er begynt å bli gammel. Men jeg skriver og snakker fortsatt om dyr. Og så er det jo en del journalister på besøk… Senest i går hadde jeg et utspill mot at regjeringen stanset lovgivningen mot burhønsdrift. Noen synes vel det var best om jeg holdt kjeft. Men det er vanskelig å la være. »
Astrid Lindgrens ord opp gjennom årene har vært mange og kloke. Men det er vanskelig å tro henne når hun påstår at noen synes det var best om hun «holdt kjeft». Tvert imot er det nå mer enn noen gang før behov for hennes underfundighet og skarphet i forsvar for de som ikke kan skrive sin egen historie – dyrene.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/1997.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
