I denne artikkelen viser Roberta Kalechofsky, president i “Jews for Animal Rights”, at disse påstandene er helt uriktige. Nazismen tok ikke hensyn til verken dyr eller mennesker.
De siste årene har det figurert en rekke artikler i pressen om nazistenes holdning til dyr. Særlig ofte har det dukket opp en påstand om at nazistene vedtok en anti-viviseksjonslov som tvang dem til å utøve eksperimenter på mennesker. Dette har noen brukt som en indikasjon på at innvilgelse av rettigheter til dyr fører til en svekkelse av menneskerettighetene. Enkelte har hevdet at det eneste moderne samfunnet som ikke eksperimenterte på dyr var Hitlers Tyskland. Dette stemmer overhodet ikke.
«Anti-viviseksjonslov»
Fordi denne og andre påstander (som f.eks. at Hitler var vegetarianer) frekventerer så ofte i media, er det viktig å få frem de riktige opplysningene. Nazi-Tyskland vedtok aldri noen anti-viviseksjonslov. De sa at de hadde til hensikt å gjøre det, men en studie av den loven de faktisk vedtok, viser at de løy, og at et stort antall dyreforsøk fortsatt ble gjennomført. Den prestisjefylte britiske legejournalen «The Lancet» gjennomgikk loven og advarte anti-viviseksjonister mot å slippe jubelen løs, da loven i det store og hele gikk ut på det samme som den britiske reguleringen av 1875. Noen restriksjoner ble gjennomført, men det var langt fra noe forbud.
«Under Nürnbergprosessen uttalte professor Gebhardt til sitt forsvar; «Under hele den nevnte perioden prøvde jeg alltid ut de vitenskapelige prosedyrer på dyr», før mennesker ble utsatt for den samme behandlingen.»
Det er også viktig å være klar over at en lov vedtatt av Weimar-republikken i 1931 påbød at alle eksperimenter som skulle utføres på mennesker først måtte gjennomføres på dyr. Denne loven ble aldri opphevet av Hitler. Pliktoppfyllende som de var, rapporterte nazilegene at de forberedende dyreforsøkene var gjennomført, da de bad om å få stilt mennesker til sin disposisjon for sine forskningsprogrammer. Den første forespørselen om forsøkspersoner ble gjort av Dr. Sigmund Rascher til Himmler 15. mai 1941. Han bad om «to eller tre profesjonelle kriminelle» som skulle benyttes i et trykk-kammer-eksperiment. Det måtte mennesker til, da «disse eksperimentene ikke kan utføres på aper, slik det har vært forsøkt».
Under Nürnbergprosessen uttalte professor Gebhardt til sitt forsvar; «Under hele den nevnte perioden prøvde jeg alltid ut de vitenskapelige prosedyrer på dyr», før mennesker ble utsatt for den samme behandlingen. Dette skulle antyde at det han hadde gjort var lovlig.
Dyreforsøk og eksperimenter på mennesker
Misterlichs og Mielkes bøker «The Death Doctors» og «Doctors of Infamy» beskriver en rekke dyreforsøk som en del av de normale forberedelsene til eksperimenter på mennesker. For eksempel skrev Inspektøren for Luftwaffes medisinske avdeling, Hippke, følgende den 6. mars 1943: «Jeg godkjente umiddelbart disse eksperimentene fordi resultatene av våre egne utredningstester på store dyr viste at forsøkene måtte supplementeres.» Senere skriver Hippke: «Også idag står jeg overfor et problem som krever en endelig løsning, etter tallrike forsøk på dyr og frivillige testpersoner».
«Nazistenes menneskeeksperimenter erstattet ikke dyreforsøkene. Derimot ledet dyreforsøkene til eksperimenter på mennesker.»
Bevisene for nazistenes eksperimeter på dyr er overveldende. John Vyvyans «The Dark Face of Science», Micah Publications, oppsummerer helt riktig; «forsøkene som ble utført på fanger var mange og forskjellige, men de hadde én ting felles: alle var videreføringer eller fortsettelser av dyreforsøk … I konsentrasjonsleirene Auschswitz og Buchenwald ble menneske- og dyreeksperimenter utført samtidig som deler av samme program.» I dette tilfellet dreiet det seg om tyfuseksperimenter.
Mye litteratur om menneske- og dyreforsøkene er samlet i en bok av Eugene Kogon, «The Theory and Practice of Hell», i kapittelet «Scientific Experiments». Kogon var selv politisk fange i Buchenwald hvor han virket som medisinsk assistent i et laboratorium der menneskeforsøk ble utført. Hans rapporter inneholder beskrivelser av at kaninserum, rotteserum og tyfussmittestoffer ble injisert i marsvin. Steriliseringsprogrammet som ble gjennomført på konsentrasjonsleirfangene ble også først utviklet på dyr. Nazistenes menneskeeksperimenter erstattet ikke dyreforsøkene. Derimot ledet dyreforsøkene til eksperimenter på mennesker. Japan utførte lignende eksperimenter på mennesker (i alle fall 3 000, særlig kinesere og amerikanske soldater) her var det som kjent ingen holocaust rettet mot jøder. Tidligere medisinske forsøk i USA, Tyskland, Japan og andre steder har ingen ting med antisemittisme å gjøre, men er en del av en annen, uavhengig historie omhandlende utviklingen av den moderne medisin.
«Tidligere medisinske forsøk i USA, Tyskland, Japan og andre steder har ingen ting med antisemittisme å gjøre, men er en del av en annen, uavhengig historie omhandlende utviklingen av den moderne medisin.»
Angående Hitlers vegetarianisme, er det riktig at han tidvis fulgte en vegetarisk diett etter råd fra sin lege. Albert Speer har derimot beskrevet Hitlers store forkjærlighet for skinke, lever og vilt, som så avgjort ikke er vegetarmat. Hitler var opptatt av helsespørsmål og gjennomførte blant annet en vidtgående anti-tobakkslov. Det er imidlertid ingen bevis for at han på noe tidspunkt forsøkte å fremme vegetarianisme. I en spesialutgave av New York Times i anledning avisens hundreårsjubileum, 14. april 1996, trykte de en artikkel fra 1937 der Hitler beskrives som en vegetarianer som elsket skinke og kaviar.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2000.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
