Dypøkologi og dyrs rettigheter

Hinsides mennesket

De klassifiseres vanligvis i samme bås som ikke-antroposentriske livssyn. Antroposentrisk betyr menneskesentrert, og siden de reagerer mot den begrensingen ser de på mennesket som en integrert del av naturen/dyreriket og likestilt med annet liv. Både dyrerettigheter og dypøkologi fremmer en moralsk utvikling hvor evnen til å identifisere seg med andre skapninger enn mennesket, står sentralt. Begge mener det konstruerte skillet mellom mennesket og (resten av) naturen er falskt og fungerer som en slags menneskerasisme eller artssjåvinisme, hvor naturødeleggelser og dyremishandling legitimeres med en urettferdig partiskhet for menneskearten. De gir begrepet om rettferdighet, som vanligvis blir begrenset til menneskeaffærer, en utvidet ”grønn” dimensjon. Mennesket må frigjøre seg fra de menneskesentrerte fordommene og utvikle en ny moral hvor dyr og alt annet liv blir respektert.

Men dypøkologi og dyrerettigheter er to forskjellige forsøk på å skape en moral som inkluderer ikkemenneskelig liv. Dyrerettighetsbevegelsen kjemper for at dyrs liv skal ses på som mål i seg selv og at de derfor ikke kan reduseres til ressurser. De har bevisste interesser og behov i motsetning til den vegetabilske naturen. Dypøkologer setter fokus på at alt liv er verdifullt, uansett om det har bevissthet eller ikke, med konsekvens at mennesker ikke skal drepe og ødelegge mer enn nødvendig for sin egen overlevelse. Dypøkologer fokuserer på hele den biologiske naturen, mens dyrerettighetsforsvarere taler for den delen av naturen som har utviklet et bevisst emosjonelt liv. Du kan si dypøkologien forholder seg til naturens legeme, mens dyrerettigheter til naturens sjel. I mange saker er partene helt samstemte, som for eksempel motstand mot nedhogging av en skog eller ødeleggelse av et viltområde. Dypøkologer vil si at hele naturområdet har en interesse i å være i fred og blomstre fritt, dyrerettighetsforsvarere vil legge vekt på interessene til stedets opprinnelige beboere, de ikkemenneskelige dyrene. Men målene om å gi dyr rettferdig behandling på den ene siden og å forsvare mest mulig biologisk mangfold på den andre kan kollidere i enkelte situasjoner. Noen tolker forskjellene mellom de to tankeretningene som så fundamentale at de er uforenelige, mens andre finner en felles plattform og mener forskjellene i større grad utfyller og beriker hverandre.

Arne Næss’ dypøkologi

Den norske filosofen Arne Næss er ofte omtalt som grunnlegger av dypøkologien, han har hvert fall vært dens hittil mest betydningsfulle teoretiker. Betegnelsen dypøkologi tok han i bruk for første gang i 1973, for å skille mellom såkalt dyp og grunn økologi. Den er dyp i den forstand den stiller grunnleggende spørsmål om menneskets forhold til naturen og etterspør en dypere innlevelse og identifisering med den. Et dypøkologiske program i åtte punkter ble utformet av Arne Næss og George Session. Næss skriver at det skal være en felles plattform som kan aksepteres av mange forskjellige teoretiske tilnærminger, religioner og filosofier. Da er spørsmålet om dyrerettighetsfilosofien kan plasseres der.

Her er programerklæringen fra 1986:

1. Velværen og utfoldelsen av menneskelig og ikkemenneskelig liv på jorden har verdi i seg selv (synonymer: iboende verdi, egenverdi). Disse verdiene er uavhengig av nytteverdien den ikkemenneskelige verden får tillagt av mennesker.
2. Rikdom og mangfold av livsformer bidrar til realiseringen av disse verdiene og er også verdier i seg selv.
3. Mennesker har ingen rett til å redusere denne rikdom og mangfold bortsett fra for å tilfredsstille vitale behov.
4. Utfoldelsen av menneskets liv og kulturer er forenelig med en substansielt mindre menneskelig befolkning. Utfoldelsen av ikkemenneskelig liv forutsetter en mindre menneskelig befolkning.
5. Nåværende menneskelig inngripen i den ikkemenneskelig verden er enorm, og situasjonen forverrer seg hurtig.
6. Politikken må derfor forandres. Den affekterer basiske økonomiske, teknologiske, og ideologiske strukturer. Den resulterende tilstanden vil være dypt annerledes enn fra den nåværende.
7. Den ideologiske forandring vil hovedsakelig bestå i verdsetning av livskvalitet fremfor en oppslutning for høyere levestandard. Det vil bli en dyp bevissthet av forskjellen mellom kvantitativ og kvalitativ storhet.
8. De som er enig med de foregående punkter har en direkte eller indirekte plikt til å forsøke å innføre de nødvendige forandringene.

Dypøkologien står erkjennelsesmessig for en utvidet bevissthet hvor mennesket opplever seg selv som en liten del av den overordnende økologien, fremfor som et separat individ, det kalles vanligvis holisme. Men den har også et individualistisk perspektiv når den ser på alt biologisk liv som verdifullt i seg selv. Ordet biosentrisme brukes om den tanken. Næss har også formulert at alt liv har lik rett til eksistens. Det gjelder alt liv, både enkeltorganismer og sammenhengende de inngår i, som økosystemer og det biologiske mangfoldet.

Hva betyr lik rett for alt liv?

Når dypøkologien har dette total-perspektivet reiser den mange flere spørsmål om hvordan menneskets forhold til naturen skal fungere. Siden alt liv vil leve eller streber etter livsutfoldelse, bevisst eller ikke, er én mulighet fullstendig verdirelativisme. Det kan gi en ydmyk holdning som ser alle liv som unike og til en viss grad usammenlignbart med alle andre, at det ikke finnes en objektiv målestokk for å vurdere og gradere livsformer etter deres verdighet eller ”utviklingsnivå.” Den grunnholdningen kan (men trenger ikke) føre til moralsk kaos, hvis en konkluderer med at det er det samme om en dreper mikroorganismer, planter, dyr og mennesker i den uunngåelige kampen for tilværelsen.

En annen problemstilling er hvordan hensyn til individer skal balanseres i forhold til hensyn til biologisk mangfold og økologisk balanse. Da vil enkelte miljøvernere forsvare jakt på enkelte dyr eksempelvis for å beskytte planter som de anser viktige i det biologiske mangfoldet. Hvis for eksempel rådyr spiser opp en sjelden planteart, vil noen dypøkologer gripe etter jaktrifla. Den type voldelig regulering av dyrebestander vil dyrerettighetsforsvarere motsette seg. Rådyrenes individuelle rett til liv vil bli sett på som viktigere enn planter, siden dyrene er bevisste og følende individer, og det er liten grunn til å anta at plantene er det. Dyrerettighetsfilosof Tom Regan har derfor omtalt de holistiske argumentene for jakt som øko-fascistiske. Hvilken rett har mennesker til å bestemme hvor mange dyr av forskjellige arter som skal få leve? Og hvordan kan de forsvare metoder som de ikke vile drømme om å benytte for å regulere sin egen overtallige befolkning?

Det dypøkologiske program gir utrykk for en generell øko-egalitær mentalitet, men går ikke ned i konkrete problemstillinger, som forskjellige grupper sikkert vil finne forskjellige svar på. Det er kanskje det beste for å legge grunnlaget for en bredest mulig plattform. Programmet favoriserer ingen skapninger over andre, men vektlegger likhet og likeverd. Det gjør at dypøkologien er på bølgelengde med dyrerettigheter selv om den ikke eksplisitt fremhever dyr/livssubjekter som en kategori med krav på spesielle hensyn. Det fremhever vel å merke heller ikke menneskeheten som en kategori med krav på spesielle hensyn.

Antroposentriske dypøkologer?

Dyrerettigheter har likevel blitt kritisert av enkelte dypøkologer for å etablerte et hierarkisk skille hvor dyr blir gitt fortrinn fremfor andre organismer. Dypøkologene Bill Devall og George Sessions skriver at forsvarere av dyrs rettigheter i sitt forsvar for vegetarianisme er tvunget til å si at hele planteriket og regnskogen ikke har rett til eksistens, og det er uforenelig med biosentrisk likestilling. Det er strengt tatt en tvilsom konklusjon. Det blir som å si at motstand mot kannibalisme og drap av mennesker blir respektløs for resten av naturen. Det er fakta at organismer lever av å spise andre organismer, liv og død forutsetter hverandre, vi kan ikke stoppe uunngåelige predatorforhold, vi må ta noe liv for å overleve, vi lever ikke av luft. Men dyrerettighetsforsvarere går ikke mot det, men mener at det er et etisk relevant skille mellom livssubjekter og vegetabilsk liv, som ikke eksisterer mellom mennesker og andre dyr. Med utgangspunkt i en økologisk egalitarisme blir valget mellom å dra en grense mellom livssubjekter og subjektløst liv, eller å dra en grense mellom mennesket og alle andre liv, hvis ikke en forsvarer absolutt verdirelativisme – et liv er et liv, det er det samme hvem du dreper, mennesker, planter, eller mikroorganismer – noe de færreste gjør.

«Det er fakta at organismer lever av å spise andre organismer, liv og død forutsetter hverandre, vi kan ikke stoppe uunngåelige predatorforhold, vi må ta noe liv for å overleve, vi lever ikke av luft. »

Et annet poeng som burde gjøre alle dypøkologer til vegetarianere er at kjøttproduksjon er desidert mer resurssløsende, miljøskadelig og tar langt flere liv, både dyre- og planteliv, enn en ren vegetarisk matproduksjon. Og det spiller ingen rolle om kjøttet går under merkelappen ”økologisk”, hele prosjektet med å avle opp dyr for å spise dem krever mer ressurser enn å dyrke planteføde.

Nå har dypøkologien et vesentlig element som er fraværende i dyrerettighetsfilosofien, det er verdsetting av alt biologisk liv. Det er vanlig å anta at planter og trær ikke har et indre liv siden de ikke gir kroppslig utrykk for det på samme måte som dyr, og ikke innehar de samme funksjonene som vi vet skaper bevissthet hos dyr, inkludert oss selv. Uansett har de legemer som vokser og utvikler seg. Det er utrykk for livsinteresser selv om de ikke er bevisste. Det går an å ha respekt for liv selv om det ikke er bevisst liv, og mennesker kan gå mye lenger i å praktisere ikkevold overfor naturens ikke-bevisste liv også. Å bli vegetarianer er en måte å gjøre det på. Å se på andre liv med åpenhet, innlevelse og respekt er en moralsk grunnholdning som ikke kan reduseres til en bestemt teori eller artskategorier, men som naturlig flyter over kulturskapte begrensinger.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2007.

Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.

Kilder

• “The Deep Ecology Movement: Some Philosophical Aspects” (1986), Environmental Philosophy: From Animal Rights to Radical Ecology, s 193-211, Prentice Hall, Arne Næss, (1998)
• “Two Movements and Human-Animal Continuity: Positions, Assumptions, Contradictions”, Journal for Critical Animal Studies, Volume II Issue 1, Barbara Noske, (2004)
• “Deep Ecology” (1985), Environmental Ethics, s 120-125, Oxford University Press, Bill Devall og Georges Sessions,  (2002)
• ”Klima for ny matpolitikk?”, Noahs Ark, nr. 1, Siri Martinsen, (2007)