Et av menneskets mest sympatiske trekk er vår empati, og det er et mer framtredende trekk ved oss selv enn vi får inntrykk av gjennom en endeløs strøm av nyheter om menneskelig brutalitet. Denne empatien er naturlig, som alle sosiale dyr er gruppen avhengig av at individene stiller opp for hverandre, og Darwin selv beskrev innsiktsfullt hvordan empati og moralsk atferd ikke bare er naturlig, men også framtredende hos mennesket.
«De moralske følelser (i likhet med andre følelser) er noe vi deler med andre dyr, det er altså snakk om gradsforskjeller mer enn absolutte forskjeller mellom oss selv og andre dyr.»
Det vi trolig er alene om er å ha formalisert de moralske følelsene i en normativ etikk der noe er rett og noe galt, og videre i juridiske regler som forsterker våre moralske tilbøyeligheter. Dette bygger imidlertid på de moralske følelser, og vi kunne ikke, like lite som andre sosiale primater, fungert som sosiale individer uten egenskaper som empati. De moralske følelser (i likhet med andre følelser) er noe vi deler med andre dyr, det er altså snakk om gradsforskjeller mer enn absolutte forskjeller mellom oss selv og andre dyr. Nettopp dette innebærer at vi bør utvide vårt etiske univers, vår broderkrets (med Peter Wessel Zappfes ord), altså det Peter Singer tilsvarende beskrev som ”The expanding circle». Selv uten en slik identifisering på tvers av artsgrenser er det et behov for å utvide våre etiske forpliktelser i tid og rom.
Er alt til for oss?
Den langvarige debatten om hvorvidt vi kan snakke om fundamentale forskjeller eller gradsforskjeller mellom dyr og mennesker har gradvis dreiet i retning av en erkjennelse av at vi hovedsakelig snakker om sistnevnte. Dette har stor praktisk betydning for hvordan vi velger å forholde oss til natur generelt og dyr spesielt. I vestlig tenkning kom et avgjørende innlegg i denne debatten i første halvdel av 1600-tallet med Descartes´ beskrivelse av alle organismer som automata eller maskiner – de var rent materielle og uten noen form for ånd. Ånd eller bevissthet fantes bare hos mennesket, og dette ga mennesket uinnskrenket fullmakt over all natur. Det skal til Descartes forsvar sies at han foreslo denne fundamentale todelingen også for å slippe datidens absurde rettsaker hvor dyr ble stilt til ansvar for sine gjerninger. Dyr kunne ikke være rettssubjekter hevdet Descartes fornuftig nok, men bidro samtidig beleilig nok til å legitimere det syn at dyr var rettsløse objekter som kun hadde instrumentell verdi. Descartes var ikke den eneste som forfektet slike tanker. Den kristne forvalterdoktrine bidro, godt understøttet av filosofiske fortolkninger, på en fundamental måte til å plassere mennesket ikke bare utenfor, men også over naturen.
«Dersom vi setter nevrologisk kompleksitet som det fremste kriterium for bevaringsverdi og artsrangering, så får dette rimeligvis også konsekvenser når det gjelder vårt forhold til individene innen arter.»
Hvilke arter har verdi frikoblet en menneskelig vurdering? Et vanlig argument er at “verdien” av en organisme er forbundet med evnen til å lide, og i mange sammenhenger trekkes en form for grense ved tifotkreps (noe som forøvrig faller godt overens med de organismer man i dag må ta kurs for å få eksperimentere med). Dette er i realiteten det samme som å vektlegge organismens kompleksitet – som henger nøye sammen med nervesystemets kompleksitet. Om vi kobler verdibegrepet mot evne til smerte, så kommer automatisk individet i fokus. Arten kan ikke føle smerte. Dersom vi setter nevrologisk kompleksitet som det fremste kriterium for bevaringsverdi og artsrangering, så får dette rimeligvis også konsekvenser når det gjelder vårt forhold til individene innen arter. Dette gjenspeiles også i lovgivningen, der det kreves kurs i dyrevelferd om man vil holde kulturer og gjøre eksperimenter med dyr som er mer komplekse enn tifotkreps.
Likhetene
Spesielt når det gjelder det vide følelsesregisteret som ligger under våre lyster og laster, gleder og sorger, er den grunnleggende likhet mellom andre pattedyr og mennesker så stor at det gir grunnlag for en revurdering av hvor like vi er også atferdsmessig. Sosialitet, gjensidighet, ja selv empati, finnes i dyreriket. Forskjellen ligger som nevnt primært i evnen til erkjennelse og intellektuell sanksjon av handlinger som i stor grad er knyttet til evolusjonært moderne hjerneavsnitt, mens når det gjelder det følelsesmessige som igjen bygger på det hormonelle, så snakker vi om gradsforskjeller.
«For øvrig må vi bare erkjenne at vi har ytterst mangelfulle kunnskap om dyrs bevissthet generelt, og jeg-bevissthet spesielt.»
En lang rekke forsøk viser at spesielt sosiale aper utrykker det samme hormonelle mønsteret på stress-situasjoner (forhøyede kortisolverdier), slik nivåene av sentrale belønningshormoner (som serotonin og dopamin) korrelerer med selvfølelse, sosial status og generell ”godfølelse”. I det hele tatt er atferdsrepertoaret i sosiale situasjoner påfallende likt hos oss selv og andre avanserte, sosiale dyr. Hvorvidt dyr har evnen til ”jeg”-følelse er vanskelig å vite sikkert, men forsøk med speil indikerer hinsides tvil at i alle fall høyere primater og elefanter erkjenner at det er sitt eget selv de ser i speilet. Om andre kognitivt avanserte dyr som hvaler, eller kråkefugler for dens saks skyld, har slike evner er ukjent, men forsøk med skjærer tyder i stor grad på at de faktisk har evnen til å registrere et selv. For øvrig må vi bare erkjenne at vi har ytterst mangelfulle kunnskap om dyrs bevissthet generelt, og jeg-bevissthet spesielt.
Konsekvensene
Mennesket har noen særtrekk som er ganske unike, selv om vi er en del av et evolusjonært kontinuum. Det er imidlertid nettopp våre erkjennende og etiske refleksive særtrekk som innebærer at det påhviler vår art et spesielt moralsk ansvar i forhold til resten av naturen. Også erkjennelsen av at høyere dyr har et følelsesspekter som likner vårt eget, at de har frihetstrang, gleder, ja sågar sorger, må få konsekvenser for vårt forhold til andre arter. Altså, både forskjellene og likhetene taler til fordel for en mer bevisst dyreetikk. Dette gjelder ikke minst husdyrhold hvor fangenskap for luksusformål ikke kan forsvares etisk (les pelsdyrfarmer). Der hvor hensynet til matproduksjon krever en viss pragmatisme, samtidig som vi er i tvil om smerteterskelen i vid forstand, så bør tvilen komme tiltalte – som i dette tilfelle er dyret – til gode. Også kyllinger har følelser.
«Det er imidlertid nettopp våre erkjennende og etiske refleksive særtrekk som innebærer at det påhviler vår art et spesielt moralsk ansvar i forhold til resten av naturen.»
Har man sett et rovdyr i manisk trav fram og tilbake i sitt fengsel, eller i passiv resignasjon i betongbunkerser under hordenes blikk må man mane fram Descartes postulat for å få sjelefred. Kort sagt: vårt forhold til dyr må bringes i takt med de nye erkjennelser. Et sted å begynne er hva vi spiser, hva vi har på oss, og hvilke uskyldige fanger vi har dømt til livstid fordi de ikke er av vår art. Det holder simpelthen ikke å lukke øynene, og til syvende og siste handler det også om egen verdighet og selvrespekt.
Artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark # 3/2013
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
