Aldri for sent å komme på banen

Da den tidligere lederen av seksjon for volds- og seksualforbrytelser i Oslo politi-distrikt, tok til orde for dyrepoliti på twitter for ett år siden, ble det slått stort opp i mediene. Endelig fikk dyrene støtte fra en stemme som selv kom fra politiet, og ikke en hvilken som helst stemme heller.

– Jeg har jobbet med den alvorligste kriminaliteten mot liv, legeme og helbred. Det grusomste av det grusomste mot mennesker. Drap på voksne og barn, barn som er vitne til at far dreper mor, mor og barn som blir mishandlet, voldtekter og incest. Veldig grove og stygge saker.

For en stund siden leste jeg en sak om folk som bandt hunden bak en bil og kjørte til det bare var filler igjen, fordi de ikke kunne ta den med på sommerferie eller et annet sykt motiv. Jeg blir like dårlig av det, og det nytter ikke å holde dette opp mot hverandre.

Så lenge det er levende vesener involvert, må vi sørge for å straffe ugjerningene. Så må lovgiver avgjøre strafferammen, men foreløpig så er vi langt unna en realistisk og sunn strafferamme for mishandling av dyr. Dyr er også følende levende vesener som har krav på respekt. Jeg kjente at det var veldig naturlig for meg å ta tak i det. Å engasjere seg for dyr er i grunn bare et utvidelse av engasjementet for mennesker, litt større ringer i vann.

– Har du selv erfaring med hvordan dyremishandling ble etterforsket?

– På 1980-tallet jobbet jeg i Follo-politiet som helt fersk politijurist, og fikk et par dyrevernsaker. Det var grov vanskjøtsel av kuer og hunder som var sultet i hjel. Jeg var ung, og husker jeg følte meg alene om å synes at sakene var viktige. Man hadde reist ut, tatt noen bilder og laget en fotomappe som bare var til å kaste opp av. Og så var det tatt et avhør. Men utover det var dette bare en flis av en sak, og jeg reagerte spontant og ba etterforsker om at vi skulle ta tak i det.

Det som gjorde inntrykk på meg var at ingen så ut til å skjønne hvor alvorlige sakene var. Jeg fikk den ene gjerningsmannen domfelt – fradømt retten til å ha dyr for noen år og en bot. Det var jo ingenting. Jeg har blitt veldig pragmatisk etter å ha jobbet i politiet. Jeg vet at jeg ikke kan redde hele verden, men jeg kunne ta tak i akkurat det jeg fikk på bordet. Og nå kan jeg bidra til en holdningsendring. Jeg kan velge å mene noe offentlig. Det er mitt bidrag.

«Dyr er også følende levende vesener som har krav på respekt. Jeg kjente at det var veldig naturlig for meg å ta tak i det.»

Siden twittermeldingen i april 2014 har mye skjedd. NOAH tok kontakt med Rohde for samarbeid, og i oktober sto hun sammen med flere andre eksperter på vold og kriminalitet i Norge og holdt appell foran Stortinget på NOAHs store markering for dyrepoliti. Så kom både politikere og politi på banen – og i januar ble prøveordning med dyrepoliti lansert.

– Jeg synes det er veldig positivt at politiet nå endrer holdning. Men det som kommer til å være den store bøygen i forhold til dyrepoliti som i mange andre satsingsområder i politiet, er om man får midlene politiet trenger for å kunne gjøre en god jobb. Gjør man det, er det nok ildsjeler som er villige til å stå på.

– Tror du holdningene om at dyr ikke er viktige likevel kan henge igjen i politiet?

– Politiet er et lite utsnitt av befolkningen – noen bryr seg, mens andre ikke har forstått alvoret. Jeg snakker helst om drap på dyr, men det er mange som ikke vil kalle det det – de som prøver å skape en distanse. Jeg tror det verbale har mye å si, hvordan disse handlingene beskrives i språket. Jeg tror det er viktig å bruke ord som vi bruker på mennesker for se alvoret i det. Hvis vi greier å berøre hverandre i dialogen, så skjer det noe med forståelsen.

– Engasjementet ditt har vokst til å omfatte hvordan dyr blir behandlet også med loven i hånd?

– Jeg har alltid vært glad i dyr, men jeg har ikke vært bevisst. Jeg har nok vært en veldig vanlig gjennomsnittsperson når det gjelder forståelse for dyr. Engasjementet har vokst de siste årene, etter at jeg sluttet i politiet og fikk tid og rom til å utvide hverdagen min med noe mer enn det jobben krevde.

Som privatperson er det også mer tillatt for meg å engasjere meg, i motsetning til i den offentlige rollen jeg hadde i politiet. Jeg begynte å følge med på blant annet NOAH på Twitter, og leste stadig mer om dyrs rettigheter. Etterhvert skjønte jeg at «nå må jeg slå meg selv i hodet med en stekepanne» – nå må disse revene og minkene ut av buret!

– Du skrev en kronikk om din gamle pelskåpe?

– Jeg ville vise at det går an å skifte mening, uten at man nødvendigvis må stå i skammekroken av den grunn. For meg har dette vært en holdningsendring hvor jeg har vært igjennom alle gradene. Revepelsen kjøpte jeg for min første lønning i 1987, og jeg var så stolt. Så begynte pelsmotstanden å bli synlig ikke så lenge etterpå. Første gang jeg oppfattet at noen protesterte mot pels, ble ordet «aktivist» brukt, og dermed kunne jeg distansere meg og tenke «disse aktivistene, de får bare holde på».

«Jeg har nok vært en veldig vanlig gjennomsnittsperson når det gjelder forståelse for dyr.»

Det er interessant å se hvordan jeg falt for min egen fordom, og ikke engang vurderte budskapet. Noen bruker ordet «aktivist» om ulovligheter selv om det på ingen måte er det det betyr. Og jeg som da var i politiet, fikk forsterket min ureflekterte holdning, og sa til meg selv «Hanne Kristin, dette er ikke noe å bry seg om, ta på deg pelsen». Så enkel er jeg, så enkelt er vi skrudd sammen!

Motstanden vokste, og jeg begynte å spørre meg selv: «Skal jeg tørre å ta på meg pelsen?». Og så begynte jeg å tenke: «Hvorfor holder du på med det her?». Om jeg skal tørre å ta på pelsen eller ikke er jo helt uinteressant. Spørsmålet er hva som egentlig ligger av lidelse  bak dette plagget som jeg egentlig ikke trenger. Mens den erkjennelsen langsomt fikk plass, tok du kontakt og da tenkte jeg at nå må jeg bare skjerpe meg! Egentlig burde du bare banke på hos alle og ta en prat med dem…

– Hva slags respons fikk du?

– Jeg fikk mye positiv respons på kronikken. Det er aldri for sent å ombestemme seg, aldri for sent å komme på banen. Da jeg først begynte å engasjere meg for pelsdyrene, fikk jeg noen kommentarer om «hva med kyllingene, hva med aper, hva med delfinene, hva med det og det». Men jeg kan ikke redde hele verden – la meg få begynne her!

«Det jeg har fanget opp fra Landbruksdepartementet i dyrevelferdssaker virker klønete på meg.»

For meg handler det ikke om hvor skadde dyrene er, jeg trenger bare å se ett dyr innesperret bak gitter, så vet jeg at næringen er feil, basert på steinalderholdninger. Et blikk fra det dyret, og da blir alt annet støy. Jeg har meldt på hele storfamilien på underskriftskampanjen deres – nå må vi bare få med enda flere!

– Du foreleser om ledelse – hvordan synes du den politiske ledelsen takler pelsdyrspørsmålet?

– Den politiske ledelsen har ikke imponert meg. Høyre, som heller ikke har gått inn for dyrepoliti, virker bakpå og lite engasjerte i problematikken. Er det økonomiske interesser som veier tyngst hos dem mon tro? Det jeg har fanget opp fra Landbruksdepartementet i dyrevelferdssaker virker klønete på meg.

I forelesningene mine sier jeg at det tar minst tre ledergenerasjoner å få frem en sunn ledelse med yrkesetikk på steder hvor dette mangler. Det kan dessverre se ut til at det også andre steder trengs generasjoner for at man skal greie å forstå hvor viktig dyrevelferd er. Da blir veien til handling lang, men ikke umulig.

«At ikke NOAH får statsstøtte synes jeg er helt horribelt. Jeg er i nesegrus beundring for hvordan dere jobber, og dere kommer til å vinne frem, spørsmålet er bare når.»

Det er ikke nok å bare ha dyrevel- ferd skrevet på papiret med i en vag setning, det må begynne å handle om forpliktelse. Det er i den randsonen jeg merker at dere i NOAH har gjort et kvantesprang, selv om man ikke er i mål. Dere har så bunnsolid omdømme, og at du som talsperson har veterinærbak-grunn er også viktig. At ikke NOAH får statsstøtte synes jeg er helt horribelt. Jeg er i nesegrus beundring for hvordan dere jobber, og dere kommer til å vinne frem, spørsmålet er bare når. Man må bare ikke gi seg.

– Er det andre områder innenfor dyrs rettigheter du også har reagert på?

– Selfangsten leste jeg meg opp på i magasinet deres – en fantastisk artikkel! Jeg var ikke klar over hvor mye dette har vært diskutert internasjonalt, hvor mange som faktisk har reagert mot at vi her oppe har fremstilt oss nærmest som vikinger med sverd i hånd og bare har slått fast at dette skal vi drive med.

Jeg kjente at det var rett og slett litt pinlig. Det er jo Norge som ikke har skjønt det. Det samme mønsteret ser man med utnytting av elefantene i sirkus: Flere og flere land sier nei. Så har jeg fulgt med arbeidet dere har gjort i Norge, og tenker at vi som land bare må ta oss sammen.

Men jeg greier heller ikke å gape over for mye av gangen. Jeg prøver å være bevisst på at jeg ikke kjøper kosmetikk-produkter som er testet på dyr, men jeg har ikke blitt veganer ennå… Jeg kjenner det blir litt mye for meg å ta inn alt som skjer med dyr på en gang. Men det kan godt hende jeg kommer dit.

Rohde understreker at det å sette seg inn i dyrs rettigheter på stadig flere områder, har åpnet interessen for å velge dyrefritt:

– I løpet av det siste året har jeg begynt å smake vegetarretter på restaurant, og det har jeg aldri gjort før, det er helt nytt! Den første var på en italiensk restaurant og smakte himmelsk, jeg har aldri fått et så godt måltid. Noen skuffer jo veldig – som når man ber om vegetarburger og får en osteskive. Men det er mye som smaker veldig godt – og jeg har skjønt verdien av å spørre om vegetarisk.

Det er en slags prosess, hvor man skaffer seg kunnskap og får det til å bli enkelt. Det handler om å endre en vane – det er nettopp det jeg står og holder foredrag om. Å få en forbindelse mellom intellektet og handlingen er noe av det vanskeligste vi gjør. Men motivasjonen er der både for dyrene og for helsa – vi har veldig godt av å komme over på mer grønt.

Nettopp de små handlingene som del i bevisstgjøringsprosessen er noe Rohde både lærer bort og selv lever etter. Julen 2014 laget hun en julekalender i sosiale medier – hvor hun utførte og oppfordret til én god gjerning per dag. Gi julegaver til Fattighuset, kjøpe mat til en som trenger det, gi en donasjon til NOAHs arbeid, ring en gammel tante eller gi naboen en klem. Det stoppet heller ikke med julen – engasjementet har blitt en del av hverdagen.

– Jeg er litt stolt av meg selv fordi jeg har begynt å si ifra: Jeg kan gå inn i en butikk og se en fin genser og lese «angora» på lappen, og da forteller jeg butikkpersonalet hvordan angoraproduksjonen med kaninene foregår, og sier at jeg ikke vil kjøpe noe der. Så tenker jeg: Er jeg litt aktivist nå? Jeg gjør det ikke på noen ubehagelig måte, jeg sier bare: «Jeg synes du skal ta opp med butikksjefen at disse plaggene vil dere ikke ha». Jeg tror slike små ting kan bidra til endring.

«Men det å holde et individ inne-sperret er likevel grunnleggende negativt som prinsipp.»

Bak et empatisk menneske står det ofte et dyr. I Rohdes tilfelle er det katten Smule – et høyt elsket og respektert medlem av familien:

– Pus må få lov å leve og ha det fritt. Jeg vil ikke gi henne et liv i fengsel. Og jeg ser at musklene kommer, ser at gleden kommer, ser at hun strutter, og så må jeg bare krysse fingrene for at hun får et langt og godt liv. For meg ville det vært helt uaktuelt å hatt innekatt, for jeg er oppdratt til å tenke at det å holde folk innesperret er i hensikt å påføre de et onde, en straff. Så har man etterhvert i siviliserte land lagt til noe mer enn straff – slik som rehabilitering og alt som følger med det. Men det å holde et individ inne-sperret er likevel grunnleggende negativt som prinsipp.

– Har det å leve sammen med et dyr gjort deg enda mer bevisst på dyrs frihetsønske og behov?

– Ja, det har det. Jeg er vokst opp med hund, men var uten dyr en lang stund. Og selv om det var riktig å vente til vi kunne tilby dyret det som trengtes, følte jeg at vi manglet noe, og kjente hvor utrolig viktig det var å få inn et dyr i familien igjen. Du får en helt annen dimensjon. Det er klart at når du har dette levende vesenet med værhår og full av påfunn foran deg, så er det lettere å hente inn igjen dette som kanskje ligger der hele tiden, den empatien som får deg til å stille spørsmål som «hvorfor skal noe dyr måtte stå i bur?».

Denne artikkelen har tidligere vært på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2015.