Schweitzer (1875-1965) vokste opp i landsbyen Günsbach i Elsass. Han ble tidlig opptatt av elendigheten i verden, ikke minst led han under at dyr måtte gjennomgå så meget smerte og nød. En gang så han en gammel halt hest som ble slept av sted av en mann, mens en annen gikk bak og slo den med en kjepp – hesten skulle til slaktehuset. Dette synet forfulgte ham i ukevis.
21 år gammel fattet han en drastisk beslutning. Til sitt trettiende år ville han leve for prestetjeneste, vitenskap og kunst, men fra da av gå inn i umiddelbar tjeneste for menneskene.
Schweitzer ble prest, han skrev viktige bøker, og kunstnerisk ble han en anerkjent organist. Men han glemte ikke sin beslutning om å tre inn i aktivt hjelpearbeid. 30 år gammel begynte han å studere medisin, og etter endt legeutdannelse, dro han i 1913 til Afrikas jungel og opprettet et hospital. På grunn av 1. verdenskrig måtte han inntil videre oppgi sitt hjelpearbeid i Afrika, men han vendte tilbake i 1924 og ble der inntil sin død i 1965 – bare avbrutt av enkelte reiser til Europa.
«Etter at sykehuset var godt utbygd, hadde det på et tidspunkt i tillegg til 620 liggeplasser for mennesker, også omtrent 20 innhegninger for syke hunder, sauer, geiter, antiloper, aper og pelikaner.»
Hospitalet i Lambarene ble også et dyrehjem. Europeere i området som dro hjem på ferie, overlot hundene til Schweitzer. Og de innfødte visste at de kunne bringe foreldreløse jungeldyr til ham og få en presang for det. Syke dyr ble mottatt og fikk pleie. Etter at sykehuset var godt utbygd, hadde det på et tidspunkt i tillegg til 620 liggeplasser for mennesker, også omtrent 20 innhegninger for syke hunder, sauer, geiter, antiloper, aper og pelikaner.
Schweitzer er kjent for sin filosofi om ærefrykt for livet. Den gjelder alt liv. Og ikke bare det kroppslige liv, men også det åndelige. Det må ellers fremheves at den som har ærefrykt, ikke forholder seg passiv, men forsøker å gjøre en innsats. Ærefykt for livet er i høy grad en handlings-orientert etikk. Hospitalet i Lambarene viser det.
I enkelte tilfeller kan det oppstå konflikt for den som har ærefrykt for alt liv. Schweitzer gir selv et eksempel: Av noen dyrehandlere kjøpte han en ung fiskeørn for å redde den ut av deres grusomme hender. Men nå måtte han avgjøre om han skulle la den sulte i hjel, eller om han hver dag skulle drepe så og så mange småfisk for å holde den i live. Han bestemte seg for det siste. Men hver dag følte han det problematisk at det på hans ansvar ble ofret liv til fordel for et annet liv. Kortfattet kan nevnes at han i en preken omtalte jakt, han tok avstand fra å drepe dyr som sport, og han talte også mot tyrefekting.
«Kortfattet kan nevnes at han i en preken omtalte jakt, han tok avstand fra å drepe dyr som sport, og han talte også mot tyrefekting.»
Helt til slutt vil vi gjengi hans uttalelse om hunden Caroline: ”Caroline, slik den kjære Gud har skapt deg, så har han overgått seg selv.” Det spesielle ved denne hunden var dens kjærlige omsorg for en apeunge som den var pleiemor for. Apeungen – den het Hanomed – var meget uskikkelig. Når det var mat å få, styrtet den til skålen og holdt pleiemoren vekk med skrik og fekting med hender og hale. Og når Hanomed så var ferdig med å spise, snudde den skålen, og Caroline måtte spise restene fra gulvet. Men om natten var Caroline god nok for Hanomed. Da smøg apeungen seg inn i den varme, runde favnen til hunden og sov der i salig fred, inntil morgensolen vekket ham og han igjen kunne sette i gang… Men den milde og tålmodige Caroline fant seg i alt, og så på apeungen med et kjærlig blikk. Ja, en må være enig med Schweitzer i at Gud her hadde overgått seg selv.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark # 3/2013.
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
