Kyenan Kum reiste helt fra U.S.A. for å demonstrere foran fredsprisdelagasjonen og det internasjonale pressekorps i Oslo desember 2000. For slik hun ser det er ikke fred og frihet oppnådd i Korea, selv om menneskerettigheter innføres. For henne er landet fortsatt fullt av grusomhet. Mot dyr.
«Dyrevernere fra Vesten kvier seg gjerne for å kritisere grusomhet mot dyr i Asia, fordi de er redde for å bli møtt med argumenter om tradisjon og kultur», sier Kyenan, og sparker dermed rett i achilleshelen til de av oss som i vårt stille sinn lurte på hvor taktisk det var å akkompanjere fredsprismarsjen med et proteesttog mot hundeslakting. Og vel kunne det være lett for pressekorpset å avfeie dyrevern som en bagatell, når temaer som samling av Sør- og Nord-Korea, og menneskerettigheter sto på agendaen. Men Kyenans ord vil kunne overbevise de fleste om at mishandling av dyr langt fra er en bagatell, men tvert i mot et vesentlig symptom på et menneskesamfunn med alvorlige problemer.
«For slik hun ser det er ikke fred og frihet oppnådd i Korea, selv om menneskerettigheter innføres. For henne er landet fortsatt fullt av grusomhet. Mot dyr.»
«Når mennesker lider, bryr de seg bare om seg selv. Matmangelen i landet førte til en holdning om at alt du ser er mat. Man skulle tro at synet på dyr ble mer positivt i 1980-årene, da økonomien og folks velferd ble forbedret. Men i motsetning til i resten av verden, har dyrs situasjon i Korea bare forverret seg. Folk ville tjene raske penger til enhver pris. Hunde-og kattemarkedene ble skapt av slike mennesker. Før var kjøtt av mishandlede hunder et kuriøst potensmiddel for en liten gruppe menn. Men nå ble det markedsført som vidundermiddel for alle – «styrkende for gravide kvinner», «oppkvikker etter en hard dags jobb», «konsentrasjonsfremmende før eksamen»… Kattekjøtt som folk aldri hadde hatt tradisjon for å spise før, ble også markedsført med samme entusiasme. Potensmiddel og raske penger på andres lidelse – er det kultur? Ikke for meg!»
Hunde- og katteslaktingen er hovedfokus for dyrevernorganisasjonen som Kyenan og hennes søster startet i 1985. Hvorfor akkurat hunder og katter? Kyenan trekker pusten dypt før hun gir seg i kast med oppramsingen av alle de andre dyrene de gjerne skulle ha arbeidet for:
«I dag er Korea et helvete for dyr. Vi har alle dyrevernproblemene som resten av verden har: industriell grise- og høneoppdrett, dyreforsøk, forhistorisk trange zoologiske hager, utrydding av ville dyr. I tillegg slaktes nesehorn og tigre for produksjon av potensmidler, og bjørner holdes i trange bur, hvor gallen deres tappes direkte ut av kroppen – også dette for medisinproduksjon. Og så er det hunde- og kattekjøttindustrien … Vi føler at vi må arbeide mot denne først. Hvis medfølelse med dyr i det hele tatt skal utvikles, må vi først lokke den frem overfor de dyrene som noen mennesker allerede har et forhold til. I Korea er noen hunder «kjøtt-hunder» – som blir torturert og drept. Noen hunder er «vakt-hunder» som folk ikke har noe forhold til – de står konstant i bånd, og det hender at også de ender på kjøtt-markedet, enten solgt eller stjålet. Men noen hunder er «kjæle-hunder» – de er gjerne små, og folk holder dem for det meste inne av frykt for at de skal stjeles. Disse hundene har mange et forhold til. Hvis vi kan få menneskene til å se at alle hunder har følelser og behov, kan vi kanskje en gang få dem til å se at dette også gjelder andre dyr.»
«Hvis medfølelse med dyr i det hele tatt skal utvikles, må vi først lokke den frem overfor de dyrene som noen mennesker allerede har et forhold til. I Korea er noen hunder «kjøtt-hunder» – som blir torturert og drept.»
Situasjonen Kyenan beskriver virker himmelfallende scizofren. Men er ikke også en splittet holdning til dyr en nødvendighet for å kle seg i pels og være glad i en hund samtidig – eller spise en høne og godsnakke med en undulat… Splittet personlighet er tydeligvis menneskenes spesialitet. Men der det er dobbeltmoral, er det kanskje i hvert fall spiren til moral… For hvorfor begynner noen å bry seg? Selv i samfunn hvor omtanke for dyr aldri blir prioritert, dukker det opp mennesker som ser egenverdi i sine medskapninger. Som Kyenan og hennes søster. Hvorfor startet de i det hele tatt en dyrevernorganisasjon, i et miljø der all eksisterende påvirkning gjør dyremishandling sosialt akseptert?
«Hundene henges, slås med hammere, blir påført elektriske støt. Kattene stues også sammen i nettingbur – livredde, skadde og syke. De ville kattene puttes i sekker og drepes ved at sekkene slås mot bakken.»
“Egentlig begynte engasjementet allerede da vi var små. Vi var alltid glade i dyr. Jeg hadde en egen hund, som jeg passet på og beskyttet så godt jeg kunne. Men det hjalp ikke; en dag fikk hun i seg gift som noen hadde lagt ut, og døde. Jeg begravet henne i hagen. neste dag var hun gravd opp og stjålet. Det var vanlig å forgifte hunder med stoffer som ikke spredte seg til kjøttet, for så å stjele dyrene til kjøttsalg. Etter dette orket jeg ikke ha noe med dyr å gjøre. Da jeg ble voksen reiste jeg til USA for å livnære meg som kunstner. Min søster ble igjen i Korea, giftet seg og levde et vanlig liv som husmor. Det som igjen tente engasjementet hennes, var en kattunge hun skulle kjøpe inn for å bli kvitt musene i huset. Hun dro til katte- og hundemarkedet for å kjøpe katten. Selv om hun alltid hadde visst at det var et grusomt sted, var det en helt annen opplevelse å se mishandlingen med egne øyne. Hunder bokstavlig talt presses sammen i små nettingbur, våte og skjelvende. De slaktes for deg mens du venter, og mens de andre hundene ser på, skrekkslagne. Hundene henges, slås med hammere, blir påført elektriske støt. Kattene stues også sammen i nettingbur – livredde, skadde og syke. De ville kattene puttes i sekker og drepes ved at sekkene slås mot bakken. De tamme kattene som lar seg håndtere, blir puttet levende i kokende vann. Disse ekstreme grusomhetene sjokkerte min søster. Hun kjøpte den sykeste kattungen hun fant – den ble det første dyret som vår organisasjon reddet. Siden har vi satt i gang omplasserings- og steriliseringskampanjer for hjemløse dyr, drevet holdningsskapende arbeid – og forsøkt å få en utenlandske opinion mot Koreas behandling av dyr. Hun driver arbeidet i Korea, mens jeg sender utstyr og materiale fra U.S.A, og driver påvikning overfor utenlandsk opinion. ”
Og nettopp påvirkning av utenlandsk opinion var målet, når Kyenan demonstrerte mot sitt lands statsleder under fredsprisutdelingen. For hvordan kan man oppnå fred mellom mennesker, når de verste grusomheter aksepteres overfor dyr? I kampen for dyrs rettigheter som følende individer, må Kyenan kjempe flere slag: Ikke bare må hun overvinne likegyldigheten overfor medskapninger, hos mange av sine landsmenn. Hun må også overvinne frykten for kulturimperialisme blant vestlige tanke- og meningsfeller. Men frykten for å drive kulturimperialisme går nok mer enn lovlig ut over en uskyldig tredjepart – som faktisk lider under den kultur det er snakk om – enten det gjelder koreanske hunder, spanske okser, norske selunger eller engelske rødrever.
“Korea trenger et sjokk. Holdninger vil ikke endres uten press utenfra – uten åpen fordømmelse av dyremishandlingen.”, sier Kyenan. Hennes største ønske er en sterk internasjonal opinion mot grusonhetene i eget land – og hvem skulle ikke egentlig ønske seg nettopp det?
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2000.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
