Under pelsen

av Siri Martinsen, hovedfoto: Jo-Ann McArthur

Pelsdebatten i Norge har vart lenge. Så lenge at noen kanskje har glemt hva den egentlig handler om.

Vår nye landbruksminister Sylvi Listhaug har ikke uttalt seg mye om dyrevernsaker, men da hun nylig fikk spørsmålet om det er «greit» å bruke pels, bedyret hun at det er det «absolutt». Selv ikler hun seg et eksemplar fra California. 

Hver høst trekkes nettopp dette aspektet frem: Hva det er «greit» å kle seg i, hva er det «greit» å vise frem. På et bakteppe av at norsk motebransje med Oslo Fashion Week og toneangivende designere i spissen, har skapt internasjonal oppmerksomhet rundt etisk bevissthet mot dyreplageri, trekkes debatten merkelig lett mot garderoben igjen. Er det «greit» med gammel pels? Brukt pels? Pels på catwalken i andre land? Enkelte moteredaksjoner som har etiske standpunkt om å ikke fremme pels i egne reportasjer, har fremført at de har et «nyhetsansvar» – at det er «greit» å vise pels dersom andre redaksjoner i andre land har tatt bilde av pelsen. Og motejournalister stiller gjerne spørsmål til NOAH om hvilken pels det er «greit» å bruke.

Pels er ikke «greit»

For å slå det fast med en gang: Pels er ikke «greit». Og når landbruksministeren påstår dette, er det kanskje nettopp fordi hun har glemt (eller oversett) hva denne debatten egentlig handler om. Den handler ikke om pelsen. Pelsen som produkt. Som ministeren liker å bruke. Som enkelte moteredaksjoner føler seg «forpliktet» til å formidle glamorøse bilder av. Det dreier seg ikke om dette blank-impregnerte statussymbolet som noen fortsatt kjøper for å vise at de har penger i kassa. 

Det dreier seg om det som er under pelsen: Dyret med like sterk evne til å oppleve smerte og frykt som oss selv. En levende skapning med dunkende hjerte, såre poter på netting og en frustrasjon over å aldri kunne gjøre det den er skapt for. Dyret med behov som kjennes på kroppen, behov som vi burde kjenne igjen hos oss selv – behov for å løpe og bevege seg, behov for å leke og være del av en flokk, behov for frihet. Og også behov som vi kanskje ikke har så lett for å leve oss inn i – behov for å lytte etter mus under bakken, for å grave i jorda og gjemme seg i et trygt hi, for å vandre flere kilometer gjennom skogen. 

En dyrevennlig generasjon

Motstand mot pels er ikke mote eller smaksak; det handler om anstendighet i møtet med dyrs lidelse. Vi som har vært engasjert for et forbud mot pelsdyroppdrett i flere tiår vet dette. Vi som igjen og igjen har stilt opp i NOAHs fakkeltog mot pels, som 9. november arrangeres for tiende gang, vet dette. Og vi er mange. Den kjente, norske designeren Fam Irvoll forteller at hun stilte opp i fakkeltoget som 13-åring, mens hun nå står i spissen for NOAHs og motebransjens kampanje Mote mot pels. Nemi-skaper Lise Myhre, som også iår stiller som appellant i NOAHs fakkeltog, uttrykte sitt standpunkt klart allerede i sine første tegneseriestriper. Og noen av de som i år går i fakketoget sammen med venner, var første gang barn som gikk sammen med sine foreldre for ti år siden. En generasjon har vokst opp med engasjement for dyr som en viktig del av sin identitet. 

Likevel opplever vi at mens land etter land i Europa har forbudt pelsdyroppdrett, er vi i Norge fortsatt på debatt-stadiet. Det nyeste landet på forbudslisten er Nederland, som har hatt en langt større pelsproduksjon enn Norge de siste årene. Tregheten i norske fremskritt for dyrene skyldes ikke opinionen: Det folkelige engasjementet for dyrene i Norge står ikke tilbake for noe annet land i Europa. Allerede tidlig på 90-tallet var halvparten av befolkningen mot pelsdyroppdrett, og per idag er det bare ca 15 % som ikke ønsker et forbud. 

Det har heller ikke manglet på faglige råd: Allerede i 1994 uttalte det offentlige Rådet for dyreetikk at «legger man vekt på dyras ve og vel» kan ikke driftsformen i pelsfarmene forsvares og næringen bør derfor nedlegges. Lagmannsretten slo fast i 1999 at “dersom en kun la en etisk betraktning til grunn for vurderingen av pelsdyroppdrett, så ville slik virksomhet vanskelig kunne aksepteres.” Stortingsmeldingen fra 2002/2003 innrømmet at «oppdrettstilværelsen fratar pelsdyrene muligheten for å utfolde naturlig atferd» – et samlet Storting ble enige om at det ikke skulle ta mer enn ti år for å sikre at dyrene får utløp for naturlig adferd, bevegelsesmulighet og stimulerende miljø. Som vi vet, står de fortsatt i trange bur – etter at fristen har gått ut. I 2009 kom den norske Veterinærforeningen for fullt på banen, og slo fast på dyrevernmessig grunnlag at «tiden nå er moden for å vurdere avvikling av pelsdyrholdet i Norge». 

Norsk motebransje tar avstand fra pels

Heller ikke motebransjen, på tross av tidvis vinglete moteredaksjoner, kan gis mye av skylden for at vi fortsatt har pelsdyr i trange bur i Norge. De aller fleste profiler innenfor mote-Norge har tatt et klart standpunkt mot pels, og Oslo Fashion Week fikk i 2010 stor positiv internasjonal oppmerksomhet da de i samarbeid med NOAH, ble den første moteuken i verden som sa nei til pels på catwalken. Norsk motebransje ønsker ikke å fronte dyrs lidelse. Så godt som all pels fra dyr i norske bur eksporteres til oppkjøpere i Kina og Russland. 

Skylden for at Norge fortsatt debatterer, mens andre land handler, ligger hos politikerne. På tross av at fem partier nå har avvikling programfestet, er det alt for mange politikere som glemmer hva pelsdyrdebatten handler om. De glemmer at den ikke handler om å sanke noen stemmer fra de gjenværende personene som utgjør de knapt 300 årsverkene i pelsnæringen. Det handler heller ikke om å pusse og flikke på et system for dyrehold som rett og slett ikke kan tilfredsstille dyrenes behov. Og det handler minst av alt hva landbruksministre foretrekker å kle seg i.

Landbruksministeren er den øverste ansvarlige for dyrevelferd i Norge. I to uker er det Sylvi Listhaug som har hatt dette øverste ansvaret. Det kreves av henne at hun erkjenner at det er dyrene som er viktige i pelsdebatten. Dette er en debatt og et ansvar hun ikke kan avfeie med anekdoter fra klesskapet. Nå må det fokuseres på dyrene. Nå må landbruksdepartementet snart innse at rev og mink i trange bur ikke er «greit». Absolutt ikke. 

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Aftenposten 05.11.2013

Foto: Jo-Anne McArthur

NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.