Stygge ord hindrer ikke arbeidet for dyrene

Kirkebøen har gjentatte ganger i det offentlige ordskiftet brukt stygge karakteristikker i sin kamp for pelsdyroppdrett. Det er ikke lett å argumentere for pelsdyroppdrett. Man har faglige råd imot seg, Veterinærinstituttet, Veterinærforeningen og Rådet for dyreetikk har uttrykt at de mener avvikling er det eneste rette. Det er også åpenbart at vi har et stort folkeengasjement mot pelsdyroppdrett, et engasjement som mange kjente stemmer og politikere deler. Da blir kanskje karakteristikker det ”beste” man har i fortsatt kamp for burene.

Det blir meningsløst når Kirkebøen hevder at NOAH ”kynisk bruker” dyrevernbegrepet for nettopp å verne dyr. Forlatte katter i nød kan vernes ved å gi dem et godt hjem. Hunder som lever i trange bur hos en eier som bryter loven, kan vernes ved at man politianmelder. Men dyr i industriell produksjon – inkludert pelsdyr som lever i trange bur – kan ikke vernes ved å ta dem til seg eller melde eier til politiet. Disse dyrene er det lov å behandle på en måte som ikke gir dem gode liv, men tvert imot utsetter dem for lidelse. Å verne disse dyrene innebærer politisk arbeid og mobilisering for lovendringer som tar mer hensyn til dyrenes behov. Dette er selvsagt helt riktig bruk av dyrevernbegrepet.

Dyr som ”likeverdige medskapninger”

Når ordene fra de som ønsker at dyrene og alene skal være til for mennesker, blir hardere og styggere kan det være tegn på at debattkulturen i Norge har endret seg. Men det kan også være tegn på at dyrs rettigheter er en sak som stadig flere opplever som viktig, en sak med økt tilslutning i samfunnet. Og at motstanden mot dyrs rettigheter fra de som ikke ønsker en slik utvikling, dermed blir mer desperat. Uansett grunn er de stygge ordene ikke verdt den oppmerksomheten de skriker etter. NOAH vil heller besvare påstandene som skjuler seg under dem.

Kirkebøen siterer NOAH på at vi ønsker et samfunn hvor dyr er ”likeverdige medskapninger”, som om dette var noe galt. Dyr er våre medskapninger – deres evne til å føle frykt, redsel, sorg eller glede kommer fra samme sted i hjernen som våre egne følelser gjør. Fremtredende forskere på dyreadferd kan stadig fortelle om nye oppdagelser som understøtter likhetene mellom mennesker og andre dyr. ”Likeverdig” i denne sammenheng handler om en erkjennelse av at dyr har like stor interesse av å unngå lidelse som vi selv har. Og at denne interessen skal vektes høyere enn vår interesse av tjene penger på dem. Kirkebøen er selvsagt uenig i dette – da han forfekter at selv produksjonen av et luksusprodukt som pels skal veie tyngre enn pelsdyrenes interesser.

Debatten om hva vi skal tillate oss overfor medskapninger er høyst legitim og nødvendig. Det er ikke noe ”skremmende” ved å diskutere dyrs rettigheter, som Kirkebøen prøver å fremstille det. Men det kan være skremmende å oppdage hvor langt vårt samfunn har gått i å tingliggjøre dyr i produksjon, og dyrene opplever ofte sin virkelighet som nettopp skremmende.

Når det gjelder dyrene i industriell kjøttproduksjon konkluderer Kirkebøen med at kritikk er ”myter” og at norske landbruksdyr har det ”best i verden”. Å være ”best i verden” trenger ikke bety at man er god nok, men Norge innehar heller ikke den tittelen. I Tyskland har man nå vedtatt forbud mot både høner i bur og oppkverning av levende hanekyllinger i eggindustrien – det har man ikke i Norge. Norske kyr står fortsatt lenket på bås store deler av året – i større grad enn i visse andre land. Når det gjelder kyllingindustrien, hvor fuglene vokser så raskt at deres kropper tar skade av det, er ikke forskjellen mellom landene merkbar.

Miljøkonsekvenser

I lys av de store dyrevelferdsproblemene kjøttindustrien medfører, velger stadig flere å kutte ut dyreprodukter. Et forbruk uten kjøtt er også et av de mest effektive tiltakene for å redusere utslipp av klimagasser. Dette stadfester Miljødirektoratet og NIBIO. FN beskriver kjøttindustrien som en av de største bidragsyterne til de største miljøproblemene vi i dag står overfor. Med dette i bakhodet blir det pussig å bruke så sterke ord på informasjon om dyrefritt forbruk, som Kirkebøen gjør.

Kirkebøen prøver igjen å klistre sine egne synder på motdebattanter. Og igjen må NOAH understreke at våre folkemarkeringer mot pelsdyroppdrett er fredelige, familievennlige arrangementet hvor den type ordbruk som Kirkebøen selv tyr til, aldri ville vært lov. Det er rett og slett ikke sant at NOAH vil oppnå en ”hat-stemning mot bønder”. NOAH retter tvert imot søkelyset på ansvarlige politikere istedenfor på pelsnæringen, og vi gjør det innenfor rammene for høflig debatt.

I iveren etter å stoppe munnen på NOAH, mener Kirkebøen at kuttet til frivilligheten over LMDs budsjett handler om ”å fjerne statsstøtta til fanatiske ”dyrevernarar””. Noe slikt har selvsagt ikke departementet uttalt. For det første ville de da, som Kirkebøen hopper uelegant over, måtte definere ”fanatisk”. Det kan man ikke gjøre ved å skille ut enkelte dyrearter som det skulle være ”uakseptabelt” å jobbe for. Begrepet måtte eventuelt knyttes til metoder – og åpenbart faller NOAHs metoder utenom, da disse handler om fagbasert informasjon, politisk arbeid og folkemobilisering i fredelige markeringer. Kuttet rammer for øvrig alle organisasjoner som jobber innen landbruk og dyrevern. Og alle organisasjonene – uansett skarpe meningsforskjeller på andre saker – står også sammen om å få hele posten uendret tilbake. Dette fordi organisasjonsstøtte ikke skal være en premieutdeling til de politikerne er enig med – det skal være en uhildet styrking av frivilligheten. For NOAHs del er det er liten tvil om at vi stryker det frivillige engasjementet for alle dyr, enten det handler om hjemløse katter, kyllinger i industri, truede rovdyr eller pelsdyr i bur. Debatt om vår behandling av andre medskapninger er ikke noe et godt fungerende demokrati skal ”stoppe”, som Kirkebøen uttrykker så sterkt ønske om. Det er en debatt som har sin rettmessige plass her – og som folk flest begynner å vise stor interesse for.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Dagbladet 30.10.2017.