Stortingets vrangvilje

Stortingets vilje har vært en het potet i det siste. For Stortinget vil bryte Naturmangfoldloven – og dermed Bernkonvensjonen – i ulvesaken. Stortinget har selv vedtatt denne viktige loven – men nå passer den ikke lenger, for Stortingsflertallets vilje er næringsinteressenes vilje. Og næringsinteressene vil skyte ulv. Med fullt overlegg vedtok derfor Stortingets flertall nylig et bestandsmål for ulv som de var klar over ville kunne bryte med lover og traktater.

Tirsdag denne uken var det en annen dyregruppe som fikk merke Stortingets vilje; pelsdyr i bur. Og Stortingets vilje gikk også i denne saken på tvers av loven – i dette tilfellet dyrevelferdsloven. På tross av at faginstanser som Veterinærforeningen og Veterinærinstituttet har redegjort for Stortinget at pelsdyroppdretten strider mot vesentlige paragrafer i den dyrevelferdslov de selv har vedtatt, er det næringens interesser som veier tyngst for H, KrF, FrP og SP.

Begge disse sakene illustrerer et gjennomgående politisk problem for dyr og natur i Norge: Næringsinteressene er overrepresentert i beslutningsprosessene som gjelder dyrs liv – enten dyrene er ville eller innestengt i bur. Dermed blir det også slik at når det er næringsinteresser som ligger på den andre vektskålen mot dyrenes interesser, slik det jo ofte er, da er det næringsinteressene politikerne kvier seg for å trosse.

Urovekkende politikk

Vernet av ville dyr – i det minste artsvernet – skal i prinsippet ivaratas av Klima- og Miljødepartementet (KLD) og miljøkomiteen på Stortinget. Man anerkjenner i prinsippet at vern av ville dyrearter og natur er viktig nok til å ikke skaltes og valtes med av næringsinteressene som kan true dem. Men i ulvesaken ser man likevel at Landbruks- og Matdepartementet (LMD) deltar i prosessen. Og det er primært politikerne fra næringskomiteen som fronter kravet om å tilsidesette artsvernet for næringsinteressenes skyld. Næringsinteressene er dermed sentrale i prosessene som omhandler vern av ville dyr. Når man er ved det punkt at næringspolitikere nærmest krever en unnskyldning fra en Klima- og Miljøminister for at han gjør jobben sin og sikrer slikt vern, er det sterkt urovekkende.

Pelsdyrenes skjebne hviler imidlertid ene og alene i næringspolitikernes hender: Det er LMD som legger frem Stortingsmeldingen – naturligvis med vekt på næringens perspektiv og med minimale dyrevelferdstiltak. LMD får i fred for andre departementer dømme pelsdyrene til et fortsatt liv i bur – på tvers av vektige faglige råd. For man har ikke et departement hvor dyrenes interesser kan vurderes uten at næringsinteressene henger over skulderen. I visse andre land er forvaltning av dyrevelferd lagt til næringsnøytrale departementer som eksempelvis Justisdepartementet. Men i Norge kan næringene ta det med ro – deres interesser veier tradisjonelt alltid tyngre enn dyrevelferd i LMD, hvor paradoksalt nok det meste av ansvaret for dyrevelferden ligger. Og enda så marginale de måtte være, veier de så altfor ofte tyngre enn faglige råd på dyrenes side. På samme måte er det næringskomiteen som behandler alle forslag vedrørende dyrevelferd – slik de gjorde med pelsdyrene idag.

Og i dagens avstemning viste de tydelig hvem de lytter til: Det éne forslaget fra LMD som med en viss porsjon godvilje kunne karakteriseres som et dyrevelferdstiltak – forbud mot flere enn to mink i hvert bur – ble pulverisert av næringskomiteens flertall. Landbruksministeren var tilstede og velsignet pulveriseringen av eget forslag. Han så det tydeligvis også annerledes nå – etter at pelsnæringen hadde klaget sin nød over hvor mye tiltaket ville koste. Flere ganger i debatten ble det understreket av næringspolitikerne at dyrevelferdstiltak ikke måtte koste så mye at ikke utnyttingen av dyr kunne være lønnsom. Det samme instruerte daværende landbruksminister Mattilsynet om da forskriftene som idag gjelder for pelsdyroppdrett ble vedtatt i 2010. Mattilsynet har selv påpekt at det var næringens økonomi som satte begrensinger for hvilke dyrevelferdstiltak de kunne foreslå.

Et skritt i riktig retning

Rett skal være rett – det er også mye god vilje overfor dyr og natur på Stortinget. Det er stadig flere politikere som er opptatt av både naturmangfold og dyrevelferd. Og med tydelige partivedtak i ryggen kan til og med næringspolitikere stå opp for dyrevelferd slik Venstre, Arbeiderpartiet, SV og MDG gjorde tirsdag ved å stemme for avvikling av pelsdyroppdrett. Flertallet for dyr i bur er «skjørt» som landbruksministeren uttalte, og som han sa har de «strukket seg langt» for næringens skyld.

Problemet er at det gjør næringspolitikere alltid. Alltid ser man etter et halmstrå som kan være til næringenes fordel. Alltid leter man etter en ny runde med trenering eller mulige smutthull for å fortsatt tillate utnytting av dyr på tvers av faglige råd – som i pelssaken. Eller for å finne rom for å rydde av veien ville dyr for næringsinteressenes skyld – som i ulvesaken.

De nevnte stortingspolitikernes vrangvilje i forhold til å følge egne lover for beskyttelse av dyr og natur er høyst problematisk. Burde man ikke kunne forlange at vårt lovgivende organ faktisk følger loven? Et Norge som lever opp til ambisjonene om å være gode på både dyrevelferd og artsvern er ikke forenelig med politikere som til stadighet er villige til å tøye lovene for næringsinteressenes skyld.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Dagsavisen 19.01.2017.