Pelsnæringens «nyttige idioter»

Pelsbransjen tjener på «vintage-pels». «Brukt pels» er ingen ny kleskategori, fri fra etiske problemer. All pels vil med nødvendighet falle i kategorien «brukt» så fort en eller annen har brukt den i fem minutter. Til og med flunkende ny-drept pels kan bli «brukt» med litt kreativ regnskapsføring.

Det er derfor ikke et «nytt» fenomen journalist Ragnhild Brochmann skriver om i spalten «Stygt og pent» 23. februar. Pelsbransjen har alltid prøvd å gi pelsen en kulturell make-over, for å dytte dette produktet av dyrs lidelse på nye generasjoner. Det er ikke noe mysterium hvem som «leder an i pelstoget». Det gjør pelsbransjen selv, med den fan-skare av moteprofiler, med mer eller mindre økonomisk tilknytning, som bransjen alltid har hatt.

Det er selvsagt ingenting naturlig ved å sperre dyr inne i trange bur.

Men, ja, «pelstoget» plukker også opp noen «nyttige idioter» underveis. Mennesker som tenker at de ikke fremmer pelsbransjens fortsatte eksistens, ved å bruke og promotere bransjens produkter. En merkelig forståelse av hvordan markedet fungerer…

Det er tydeligvis også en misforståelse blant noen at pels er «avskaffet» i Norge. Pelsdyroppdrett er blitt forbudt i Norge, men pelsimport er det fritt frem for. Pelsindustrien er global, og pelsforbruk i Norge har alltid vært basert på importerte varer. Danmark har før øvrig slett ikke «avskaffet» minkoppdrett.

Pels er verken naturlig eller miljøvennlig

Pels ble forsøkt grønnvasket som «naturlig» og «miljøvennlig» allerede på 1990-tallet. Det er selvsagt ingenting naturlig ved å sperre dyr inne i trange bur. Men faktum er imidlertid at pels fra dyr også er mer ressurskrevende og mer klimafiendtlig enn fuskpels.^[1] Når det gjelder forurensende kjemikaliebruk har bransjen ikke engang oversikt over bruken, ifølge det offentlig nedsatte Pelsdyrutvalget.

Pelsbransjen har også forsøkt å markedsføre seg som «dyrevennlig». Det måtte de slutte med, etter tilsnakk fra Forbrukertilsynet i 2009.^[2]

Pelsnæringen tjener på «vintage-pels»

Brochmann mener hun har oppdaget at pels nå appellerer til «unge kvinner» som vil «velge selv». Men denne promo-historien er så «vintage» som den kan få blitt. Dette har vært pelsbransjens mantra siden 1940-tallet. Pels for den «frigjorte kvinnen», kvinnen som er «selvstendig» og «velger selv». Beleilig at dette «selvstendige valget» sammenfaller med valg av produkter som pelsbransjen tjener penger på.

Nå er altså «brandingen» at pels er «brukt».  Som sagt har pels alltid vært «brukt». Men før pels ble «brukt» har den tilhørt et dyr som har lidd seg gjennom livet i et trangt bur eller dødd i en smertefull felle. Denne bakgrunnen blir ikke «vasket vekk» ved bruk.

Som Brochman selv innrømmer: Pelsbruk gir en signaleffekt av «oppfordring til inhumant dyrehold». For «hvem vet hvilke pelser som er nye og hvilke som er brukt». Til tross for at Brochmann ser dette poenget, nekter hun for at pelsbruk «kan styrke pelsnæringen».

Det å videreføre et bilde av døde dyr som «mote» vil skape respektløshet for dyr og mer forbruk av dyr til pels

Hvorfor? Fordi influensene i pels, i følge Brochmann, kommer fra den «relativt ubemidlede delen av kulturmidten, og ikke fra den høyrevendte delen av øvre middelklasse.» Denne «kulturmidten» skal visstnok være frigjort fra verdier som «status, luksus og høykonsum». Rent bortsett fra at det må føles trist for influensere på venstresiden å bli avskrevet som påvirkere rett og slett fordi de er på venstresiden, er dette selvsagt tull. Det burde være nok å minne om at den beskjedne arbeidsbuksa kalt «jeans» har gjort sitt for moteindustrien rent økonomisk.

«Vintage- pels» skaper respekløshet overfor dyr

Det å videreføre et bilde av døde dyr som «mote» vil skape respektløshet for dyr og mer forbruk av dyr til pels. Det er den enkle kjernen i saken. Men det er vel for «endimensjonalt» for Brochmann. Å la være å fremme et produkt basert på andres lidelse er så «trettende» etisk. Nei, la oss for all del kaste oss over det «pirrende» i å risikere å bidra til mer lidelse. For alt handler jo om våre egne følelser, må vite.

For dyrene er livet i vår vold dessverre ugjendrivelig endimensjonalt. I et bur med seks nettingvegger er det frustrasjon, frykt og pine. Med foten knust i en fotsaks er det panikk og smerte. Intet mer. Å bære et plagg med dette som fortid, er så langt unna «kunnskapsbasert forbruk» som man kan tenke seg.

En fot i døra er alt pelsbransjen ser etter.

En fot i døra er alt pelsbransjen ser etter. Om den er «brukt» eller grønnvasket, en høyrefot eller en venstrefot, bryr ikke bransjen seg om. Hovedsaken er at pels ses i gatene, på instagram og på den røde løper. Da kan bransjen fortsette å avle opp dyr i trange bur og ta livet av dem for mote. Pelsbransjen kan sitt markedsføringsfag. De vet å utnytte både «gamle venner» og nye «nyttige idioter». Og de som betaler prisen er dyrene som ender døde over «kulturmidtens» skuldre.

En versjon av denne artikkelen stod på trykk i Dagens Næringsliv 3. mars 2024. Innlegget kan leses her.