Pelsdyrnæringen fikk en frist på ti år fra Stortingsmeldingen for å ”forbedre forholdene”. Det er ikke lett å ”forbedre” når rammenebetingelsene består i å sperre dyr som hører hjemme i skogen, inne i trange bur av netting og ta livet av dem for pelsens skyld. Men det er åpenbart alltid mulig å forverre; fotografer fra bl.a. NOAH avdekket i år ekstreme forhold på norske pelsfarmer.
”Velferd” på papiret
Da Rådet for Dyreetikk i 1994 avsa sin dom over pelsdyrnæringen svarte næringen med å vedta en Handlingsplan for Dyrevelferd. Snarere var dette en handlingsplan for fasadepussing.
De tre første punktene i ”velferdstiltak for rev” lyder: “gje kvalpane menneskeleg kontakt ved(…) 3-7 vekers alder”, “gje reven regelmessige godbitar, så som hundefôr (…)” og “selektera for auka tillit”. Gjør man dette, vil man ifølge Pelsdyralslagets prosjektleder Westersjø “på sikt få eit dyr som er lik hunden i åtferd”. Fjerde velferdstiltak fra pelsdyralslaget er å tilstrebe “ikkje for mange handteringar”. Sett at det er langt frem til de tre første målene nås, er dette rimelig – men bidrar tross alt ikke til de store omveltninger i livet til er fryktsomt dyr med netting på alle kanter. Deretter kommer et eget punkt om å “handtera dyra skånsomt”. Med tanke på den vanlige håndteringsmetoden på farmen – gripe reven med tang rundt halsen og supplere med et grep om halen, forstår man hvorfor det er tatt med.
«På enkelte gårder fant man døde dyr, som ble liggende i burene sammen med sine levende artsfeller. På flertallet av farmene ble det målt bur som var langt under minstemålene, som er ca. en kvadratmeter for rev og en tredjedel for mink.»
Dog kan dette neppe kalles et stort tiltak, da man kun oppfordrer til ikke å bryte loven. De neste punktene oppfordrer til å “plassera liggjehyller i bura” og “gje dyra tilgang på aktivitetsobjekt (…) trepinnar, kålrabi, gulrøtter eller for den saks skuld ein gamal sko..” Til slutt avrundes det hele med punktet “Dyra må ha tilgagn på nok vatn kvar dag.” med spesiell tanke på “frostutsette område”. Enda en oppfordring til pelsdyrbøndene om å følge dyrevernlovens allerede minimale krav, og i realiteten en innrømmelse av at lovbrudd er vanlig.
Fra teori til praksis
Hvis planen umiddelbart hadde blitt satt ut i live, ville man likevel ikke ha kunnet se store forskjeller for reven og minken: en kasse og noen gamle sko i burene, og vann i drikkekarene. Planen var ikke ment å øke kunnskapen om dyrs behov – slik kunnskap betyr næringens egen dødsdom. Den var ment som blondergardiner i et hus fylt av søppel; en tilsløring av det egentlige innhold. Nærmere ti år etter at ”velferdsplanen” ble vedtatt, ville man tro at fasadepussingsprosjektet langt på vei var ferdig. Imidlertid skulle det vise seg at næringen verken tar dyrenes reelle behov innover seg, eller følger opp de tiltak de selv bruker som argumenter for fortsatt drift.
Vinteren 2005/2006 ble NOAH kontaktet av flere enkeltpersoner som leverte graverende billedmateriale fra et stort antall pelsfarmer. Materialet viste syke og skadde dyr, sår og betennelser som hadde fått utvikle seg over lengre tid. På enkelte gårder fant man døde dyr, som ble liggende i burene sammen med sine levende artsfeller. På flertallet av farmene ble det målt bur som var langt under minstemålene, som er ca. en kvadratmeter for rev og en tredjedel for mink. Man fant bur med ekstra tynn netting som skar seg inn i potene, og ødelagte burvegger hvor stålkantene lett kunne skade dyrene. Hovedregelen på de besøkte farmene var bur fulle av møkk og avføring og mange av dyrene hadde ikke tilgang til vann, da hele vanningsanlegget var nedfrosset. ”Velferdstiltakene” som hyller, kasser og pinner så man ingenting til, men på enkelte farmer var burene overfylt med dyr, slik at de så godt som satt oppå hverandre.
I samme periode hadde aktive fra både NOAHs aktivistnettverk og Dyrebeskyttelsen Norges lokalgrupper fotografert en rekke pelsfarmer med samme resultat. Det ble derfor besluttet å samle materialet og gå til felles anmeldelse av et tyvetalls farmer i Vestfold, Hedmark, Rogaland, Oppland og Sogn og Fjordane.
Myndighetenes reaksjon
Anmeldelsene fikk en merkelig mottagelse. I enkelte mindre kommuner gikk politi eller dyrevernnemd ut i media og frikjente pelsfarmene før de overhodet hadde fått anledning til å behandle anmeldelsene. Flere fotografer ble innkalt til avhør på grunn av sin dokumentering, mens selve anmeldelsene med vedlagt billedmateriale ble henlagt. Det ble sagt at forskriftene for pelsdyroppdrett ennå ikke var trådt i kraft, og det faktum at dyrevernloven i seg selv burde gjelde for farmene ble neglisjert. Sakene ble etterhvert også forelagt sentrale myndigheter – og her så de ut til å vekke større bekymring.
I et brev fra Mattilsynet heter det: ”Forholdene i norkse pelsfarmer har vært satt på dagsordenen denne uken, både av dyrevernorganisasjoner og av media. Det er blitt fremhevet at det, på grunn av en overgangsbestemmelse i pelsdyrforskriften, ikke finnes noen definert nedre grense for burstørrelse (…)Det åpnes for at Mattilsynet kan kreve kortere overgangstid (…)tillempinger skal skje så fort som råd er. Det er derfor ingen grunn til å utsette nødvendige vedtak.” Sentrale myndigheter støttet med andre ord grunnlaget for anmeldelsene; det bør anses som lovbrudd bl.a. å klemme dyrene inn i bur som ikke engang tilfredsstiller minstemålene.
Lovlig mishandling
Man kan konkludere med at norsk pelsdyrnæringes fasadepuss hittil har vært mislykket. Forskrfiter og egne retningslinjer følges ikke, forholdene er enkelte steder så ille at selv Pelsdyralslagets talspersoner må ta avstand fra dem. Det kan se ut som om myndighetene vil praktisere en strenge linje overfor pelsfarmene i forhold til deres lovbrudd. Men hvis pelsfarmerne får blankpusset nettingen, slengt inn et par gamle sko og kålrabibiter, byttet ut de minste burene og plassert blomsterkasser utenfor skurene, gjenstår det faktum at rev og mink lever sine liv under forhold som skaper dyp mistrivsel og frustrasjon for dyrene. Et helt liv uten en eneste gang å få utløp for den mest grunnleggende adferd, som de i det fri ville hatt anledning til å tilfredsstille hver dag, er naturligvis ikke et verdig dyreliv. Forskriften for pelsdyr er ikke en verdig del av dyrevernregelverket. Ulovlig dyremishandling kan man forhåpentligvis få stoppet – men det virkelige målet er likevel å stanse den lovlige mishandlingen.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2006.
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
Kilder
- 1) ”Pelsdyrbøndene set dyrevelferd i høgsetet”, Særtrykk av Bondebladet 2/11/2000
- 2) ”Forvaltning av pelsdyrforskiften”, Brev fra Mattilsynet sentralt til regionkontorene, 13/2/2006.
