NOAH har etter beste evne prøvd å få utvalget interessert i litteratur som påviser at dyr lider under forholdene på en pelsfarm, og har naturligvis oppfordret dem til å komme til en konklusjon i dyrenes, og ikke næringsinteressenes favør.

Pelsdyrhold – etter manges mening en av de mest unødvendige former for pining av dyr – er muligens det området hvor dyreverninteressene faller sammen med folkeopinionen i størst grad. Så hvorfor har vi ikke vunnet kampen mot pelsdyrnærinegn allerede? Hvorfor kan pelsfarmere opprettholde sin desperate optimisme og hevde at nye markeder – uten etablerte dyreverninteresser – vil forårsake oppsving i og redde produksjonen her hjemme?

Vår landbruksminister har riktignok forkjærlighet for næringen; som eier av en pelsfarm, har Gunhild Øyangen utpekt pelsproduksjon som et av landbrukets satsingsområder. Norske såvel som utenlandske politikere er jevnt over for feige til å holde en annet enn flat profil for ikke å støte næringsinteressene, selv om noen kanskje innser at pelsdyrhold vanskelig kan forsvares etisk.

«Pelsdyrhold – etter manges mening en av de mest unødvendige former for pining av dyr – er muligens det området hvor dyreverninteressene faller sammen med folkeopinionen i størst grad.»

Allikevel kan man ane antydning til bevegelse i det europeiske byråkratiet. Flere lands offentlige instanser har fordømt pelsdyroppdrett /dog uten at noen dermed er så konsekvente at de forbyr det de fordømmer…): Det Etiske Råd vedrørende Husdyr, Landbruksministeriet i Danmark, konkluderte i 1989 med at produksjon av reveskinn er etisk uakseptabelt; ”Det er rådets opfattelse, at rævene generelt ikke befinder seg vel i fangenskap. Enten ignorerer dyrene menneskeligt nærvær, udviser stereotyp adfærd og uafbrudt kradsende eller de står med bagkroppen lodret op i et hjørnet af buret og kæben presset ned i netgulvet med alle tegn på frygt, i et forsøk på at undslippe. Også den tilgængelige etologiske litteratur understreger, at farmræve, som de holdes i dag, som hovedregel er frygtsomme og apatiske og ofte har en abnorm adfærd. Rådet finner at produksjonen, som den praktiseres i sin nuværende form, er etisk uaktseptabel.”

Den britiske ”Farm Animal Welfare Council” har uttalt følgende: ”Following lenghty discussion the Council has agreed to issue the enclosed press statement making clear its dissaproval of fur farming as currently practised, One of the objects of the statement is to give a clear warning that FAWC does not see farming as an acceptable alternativ enterprise as currently practised. We have decided against drawing up a Welfare Code for mink an fox farming to avoid giving it the stamp of approval witch a Govermentbacked Welfare Code would imply.”
”Recommendations of the Standing Committee of the European Covention for the Protection of farm animals” gjør det også klart at de nåværende farmsystemer for pelsdyr ikke imøtekommer dyrenes behov.

«Norske såvel som utenlandske politikere er jevnt over for feige til å holde en annet enn flat profil for ikke å støte næringsinteressene, selv om noen kanskje innser at pelsdyrhold vanskelig kan forsvares etisk.»

Dessuten har Sveriges Veterinærmedisinske Sällskap kommet med følgende kritikk: ”Minkarna kan inte tilfredsställa alla sine beteendebehov. Stereotypier er vanliga. Minkens behov av vatten som sysselsätning måste utredas närmere… Djurskyddsproblemen innom rävholdningen är stora i nu förekommande burtyper…” ^[1]

Ulike faguttaleleser støtter også dyrevernets kritikk. Per Jensen, professor i etologi ved Sveriges Landbruksuniversitet, skriver: ”Atferd er det vi kaller en konservativ egenskap i avlssammenheng. Det innebærer at den ikke blir så lett påvirket. Når det gjelder atferd, er egentlig forskjellen mellom dagens husdyr og deres nålevende forfedre svært små… Vi må nøye oss med å konstatere at hverken reven eller minken viser normal atferd i bur…

For det første bør de ha stort nok areale i et miljø som er utformet slik at de kan få tilfredsstilt aktivitetsbehovet. De bør også være best mulig skjermet for syns-, hørsels- og lukt- inntrykk fra naboene. Jaktatferden må også få utløp… Mange etologer og veterinærer mener at pelsdyrholdet i dag ikke ivaretar dyras adferdsbehov.”^[2]

Paradoksalt nok innrømmer endog fagfolk som arbeider i pelsdyrbransjen, at dyrene lider overlast. Følgende uttalelse er fra etolog Braastad, ansatt ved pelsdyravdelingen på Ås landbrukshøgskole: ”En hører ofte argumentet fra husdyrnæringa selv at dyr som produserer bra må trives bra. Ingen etolog ville godta dette uten videre, siden produksjonen og reproduksjonen i stor grad skjer automatisk og er styrt av hormoner. Det skal normalt stor nedgang i velferd til før en merker det på produksjonen… Abnorme adferder er de sterkeste indikatorene (på frustrasjon): Skadelig adferd (som) halebiting hos … rev, pelsbiting hos rev… samt dreping av egne avkom. Stereotyp adferd…regnes som en av de sterkeste indikatorene på mangler ved miljøet. Eksempler på stereotype adferder er…løping fram og tilbake i buret hos pelsdyr…stereotype dyr har en viss grad av frykt — De individene som i samme miljø ikke er stereotype, og velger en passiv strategi, kan godt være dem som lider mest. Uansett er stereotypier indikasjoner på at miljøet mangler stimuli som er viktige for dyra…Ethvert dyr har medfødte forestillinger om hva et optimalt miljø for dens egen dyreart består i.”^[1]

«En hører ofte argumentet fra husdyrnæringa selv at dyr som produserer bra må trives bra. Ingen etolog ville godta dette uten videre, siden produksjonen og reproduksjonen i stor grad skjer automatisk og er styrt av hormoner.»

Antydninger om at også norske myndigheter ser visse betenkeligheter ved pelsdyrhold finner man i lovforarbeidene. Imidlertid er konklusjonene som trekkes bygget på bekvemmelighetshensyn, ikke etiske hensyn: ”…moderne pelsdyravl berøver dyrene friheten i en grad som for de fleste pelsdyr antagelig føles som en lidelse. Samtlige pelsdyr som holdes i fangenskap er utpregede ”ville dyr” som i naturlig tilstand streifer vidt omkring. Ser man på nyttehensynet av pelsdyrholdet – for å skaffe vakkert, moderne eller kledelig pelsverk – vil dette ikke kun forsvares såfremt tilstrekkelig varme klær kunne skaffes ved hjelp ac annet materialet, f.eks. vevede stoffer. Man har imidlertid ikke funnet det realistisk å trekke så stramme grenser for ”unødig lidelse” at slik dyrehold skulle være forbudt.”^[3]

Det norske landbruksdepartementets etikkutvalg regner med å komme med en uttalelse i begynnelsen av 1995. Dersom resultatet ikke blir fordømming av pelsdyrhold, kommer det til å stå temmelig alene blandt lignende vurderinger. Det gjenstår å se om politikerne og rådgiver tør å ta konsekvensen av viten og etikk.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1994.