Pelsdyrrapporten: Det viktigste mangler

Fakta på bordet?

Da Pelsdyrutvalget ble nedsatt i 2013, var det med et delt mandag og på oppdrag fra to ulike departementer: klima- og miljødepartementet og landbruks- og matdepartementet. Rapporten var «stridsbarnet» til SV og Sp, som utkjempet en jevn kamp i en regjering som strengt talt burde hatt handlekraft nok gjennom Ap til å sette strek for pelsdyroppdrett i Norge, uten å sløse ytterligere midler på utsettelser.

Da rapporten, NOU nr. 15, ble lansert av utvalget 15. desember^[1]i fjor var det imidlertid tydelig at saken var tilbake i Landbruksdepartementets, og dermed næringsinteressenes, skjørtefolder: Det er her vurderingen av rapporten og høringssvarene finner sted etter 27. april i år, før saken kommer til Stortinget. Den viktige forutsetningen for mandatet om at pelsdyrsaken ikke skulle håndteres av næringsinteressene alene, ser dermed ut til å være brutt.

Pelsdyrrapporten er foreløpig siste brikke i historien om norsk pelsindustri og pelsdebatt. Gjennom 25 år har debatten tatt stadig flere skritt mot forståelsen av at mink og rev ikke hører hjemme i bur, og at dyr ikke bør miste livet for et pynteprodukt. Den norske Veterinærforeningen, Veterinærinstituttet og Rådet for dyreetikk er noen av faginstansene som har kritisert hold av pelsdyr i bur.

Den viktige forutsetning for mandatet om at pelsdyrsaken ikke skulle håndteres av næringsinteressene alene, ser dermed ut til å være brutt.

En samlet norsk motebransje har tatt avstand fra pels – vi har fått verdens første pelsfrie moteuke, en samlet pelsfri motepresse og en rekke pelsfrie butikker. Opinionen har gjort sin stemme hørt gjennom meningsmålinger, underskriftskampanjer og ved å stille i tusentall i NOAHs årlige fakkeltog. Og politikerne har gjort vedtak og gitt løfter.

Nå er Pelsdyrrapporten her. Hva er det egentlig vi har fått på bordet? Er det fakta – og i så fall om hva?

Hva sier rapporten om næringen?

Det er pelsbransjen som næring utvalget har hatt sitt fokus på. Økonomi og bransje-utvikling – det er her NOU nr. 15 har sin styrke. Den kan fortelle at de 277 pelsfarmene i Norge til enhver tid huser 48 432 revetisper og 172 737 minktisper, mens antaller dyr drept i 2013 var 613 000 minker og 147 566 rever. Næringen blir mer industrialisert, og økningen i besetningsstørrelse de siste ti årene er «nesten tredoblet for mink og nesten doblet for rev».

Rapporten forteller at nettoinntekten fra pelsdyroppdretterne i «toppåret» 2013 er 230 millioner kroner, mens tallet 300 millioner (som blir brukt som endelig tall på pelsnæringens «verdiskapning») inkluderer salg av fôr, omsetning hos Norges Pelsdyr-alslag og «verdiskapning» i forvaltning, veterinærtjenester o.l.

Mens rapporten inneholder mye informasjon om næringens økonomi og organisering, må man lete forgjeves etter fakta om viktige naturlige behov hos dyrene.

For 2011, som var mer et «normalår» var dette samletallet 215 millioner kroner. Rapporten anslår 350 årsverk i primærnæringen, som hver tjener 660 000 kroner i året. 35 millioner kroner gis i støtteordninger, dvs 100 000 per person. 900 000 kroner årlig er de seneste årene tildelt Peldyralslaget for å finansiere avlsarbeid for mer «tillitsfulle» dyr, og dette er bl.a. lønn, kurs og reiser til avlsmedarbeidere, finansiering av inseminasjonstjenester, kjøp av sertifisering og skinnutstillinger. Investeringsstøtte på 1,3 millioner kroner fra Innovasjon Norge har gått til nye anlegg eller ombygging.

Hva sier rapporten om dyrene?

Men mens rapporten inneholder mye informasjon om næringens økonomi og organisering, må man lete forgjeves etter fakta om viktige naturlige behov hos dyrene og drøfting av de adferdsmessige problemene som mink og rev opplever i bur. Den som ikke fra før av vet at minken er semiakvatisk, med svømmehud på føttene, øyne som ser like godt under vann og en selvsagt sterk trang til å svømme, får heller ikke vite dette ved å lese Pelsdyrrapporten. Og har man ikke allerede kunnskap om at rødrevens hi kan strekke seg over flere hundre m2 med 3-9 utganger, og deres revir i skogsterreng kan være opptil 10 kvadratkilometer, så må man også lete andre steder enn her.

Rapporten går i usedvanlig detalj om enkelte forhold som gjelder næringens utvikling – vi får f.eks. vite at den første platinafargede reven, som gikk under navnet Mons, ble avlet av Martin Evertsen i Dyrøyhamn i Troms og kjøpt av Hans Kjær i Rossfjord. Men de medfødte adferdsbehovene til alle de millioner navnløse dyrene som siden er født på farmene, vier rapporten kun 1/2 side til. Det drøftes ikke hvilke konsekvenser det har for mink å aldri kunne svømme eller måtte leve tett innpå så mange andre dyr, ei heller hvordan det påvirker rever å ikke kunne grave, hoppe, leke eller danne familiegrupper.

Rapporten ramser opp en liste over 9 punkter av hva dyrene «tilbys» på farmen. Ingen liste gis over hva dyrene frarøves.

I rapportens diskusjon om kravene fra Dyrevelferdsmeldingen i 2003 og de nye forskriftene, mangler analysen av dyrenes ulike adferdsbehov og hvorvidt de tilfredsstilles eller ikke. Rapporten ramser opp en liste over 9 punkter av hva dyrene «tilbys» på farmen – herunder «avliving på farmen», «naturlig paring» (for mink), «å føde», «å die sine valper», «et liv hvor dyret holdes intakt». Ingen liste gis over hva dyrene frarøves på farmen – å løpe, å jakte, å leke, å grave, å ligge på gress, å kunne flykte fra angrep, naturlig sosial interaksjon eller naturlig gange.

Riktignok får man vite at Mattilsynet i 2014 inspiserte 47% av minkfarmene og fant avvik hos 33,8 %, og 36% av revefarmene hvor de fant avik i 46,5% – og at dette var høyere enn det risikobaserte tilsynet for andre arter. Men behovene som ikke pelsdyrforskriften anerkjenner, anerkjenner heller ikke Pelsdyrutvalget.

Flere av medlemmene i utvalget har bindinger til næringen eller har uttalt seg positivt om næringen før arbeidet startet.

Pelsdyrutvalget forklarer at den «nasjonale forskningen som foregår i dag er delfinansiert av pelsdyrnæringen» og «dette begrenser hvilke tema det forskes på». Men utvalget selv burde ikke latt seg begrense av næringens egen fremstilling av dyrenes behov. Forskning på minkenes og revenes naturlige adferd er omfattende – men har ikke funnet veien til pelsdyrrapporten. Heller ikke samlerapporten fra EUs Vitenskaps-komite i 2001, hvor flere titalls sider var viet konsekvensene av kontrasten mellom buret og dyrenes behov, er nevnt med ett eneste ord. Det er et skremmende paradoks at pelsdyrenes naturlige adferd ignoreres i en rapport om deres fremtid.

Hvem er Pelsdyrutvalget?

Pelsdyrutvalget fikk i oppgave å vurdere to fremtidsscenarioer – pelsnæringens vekst eller fall. I vurderingen av styrt avvikling sier utvalget at en slik løsning har store konsekvenser for pelsfarmerne, men utvalget vurderer ikke konsekvensene det vil ha for dyrene og samfunnet å fortsette næringen. Sier det noe om selve utvalget?

Flere av medlemmene i utvalget har bindinger til næringen eller har uttalt seg positivt om næringen før arbeidet startet. Et av utvalgsmedlemmene uttalte i forkant til media at han «ønsker fortsatt at pelsdyrnæringen skal være del av landbruket».^[2] Et annet medlem er mangeårig pelsdyrforsker i Danmark, og president i IFASA^[3] – en forskningsorganisasjon som i stor grad er finansiert av pelsnæringen og har en tydelig rolle som bidragsyter til næringen. Et tredje medlem er instituttleder på den avdelingen på Universitetet i Ås hvor nettopp mye av den næringsfinansierte pelsdyrforskningen har foregått, og mener det er «brukbar dyrevelferd» i pelsnæringen.^[4] Også et fjerde medlem er forsker på Ås, men ikke direkte knyttet til pelsdyrforskning.

Det er likevel ingen overraskelse at disse fire gikk inn for en konklusjon hvor nettopp midler til mer pelsdyrforskning var en del av tiltakspakken. De øvrige medlemmene har ikke uttalt seg om pelsdyrnæringen offentlig – men en av veterinærene var ansvarlig for utarbeidelsen av de nyeste pelsdyrforskriftene i Mattilsynet.^[5] Det er verd å merke seg at selv om vedkommende ville forventes å helle i retning av å anse forskriftene som tilstrekkelige, stemte dette medlemmet isteden for en avvikling.

Den bagasje flere medlemmer hadde i favør av bransjen, kunne utvalget avhjulpet ved å søke faglige impulser fra flere hold. Med unntak av ett fellesmøte med dyrevernorganisasjonene, hvor hovedspørsmålet fra utvalget var hvilken form for pelsdyropp-drett vi kunne akseptere, har de ikke gjort dette. Tvert imot fremstiller de motstand mot næringen tendensiøst og mangelfullt i rapporten. Det faktum at så godt som hele den norske motebransje er imot pels via NOAHs samarbeidskampanje Mote mot pels, eller at Oslo Fashion Week var første moteuke i verden mot pels, nevnes ikke. NOAHs oppfordring til utvalget om å oppsøke fagmiljøer som Veterinærforeningen og Veterinærinstituttet ble heller ikke fulgt opp.

«Vi kunne hatt en objektiv rolle, da vi ikke representerer pelsnæringen, forskere som er en del av bransjens forskningsapparat eller andre som er avhengig av politiske føringer.»
– Den Norske Veterinærforening

President i Den norske Veterinærforening forteller at de også selv ytret ønske om å være med i utvalget: «Vi representerer en profesjon med mye kunnskap om dyre-velferd. Vi kunne hatt en objektiv rolle, da vi ikke representerer pelsnæringen, forskere som er en del av bransjens forskningsapparat eller andre som er avhengig av politiske føringer. De løsningene pelsdyrnæringen har i dag med rovdyr i små bur, gir ikke dyrene muligheter for en naturlig adferd.»^[6]

Videre inviterte utvalget to pelsdyrforskere fra Ås til å forelese for seg om etikk – mens faginstanser på etikk som Rådet for dyreetikk eller De nasjonale forsknings-etiske komiteene ikke ble invitert inn.

Utvalget har også tatt seg tid til å besøke 5 pelsfarmer, et pelsdyrfôrlag, en pelsingssentral, samt auksjonssenteret Saga Fur og organisasjonen ProFur i Finland. De har på den annen side ikke kontaktet etologer med kunnskap om pelsdyrenes naturlige adferd.

Hva betyr konklusjonene?

Nå har utvalgets ni personer stemt over pelsdyrenes skjebne på vegne av oss alle. Det er opp til politikerne om de tillegger denne avstemmingen eller veterinærmiljøenes råd og folkets egen mening størst vekt. Men hva har utvalget egentlig stemt over – hva er det de forteller oss at de er for og imot?

Allerede da mandatet ble nedsatt var NOAH undrende til hva «bærekraftig utvikling» skulle bety. Når vi har spurt politikere, svarer mange at det betyr «bærekraftig dyrevelferd». Men det er ikke det utvalget legger til grunn – «bærekraft» er knyttet til økonomi og merkevarebygging.

Videre inviterte utvalget to pelsdyrforskere fra Ås til å forelese for seg om etikk – mens faginstanser på etikk som Rådet for dyreetikk eller De nasjonale forskningsetiske komiteene ikke ble invitert.

De som stemmer for «bærekraftig utvikling» mener rett og slett at næringen har forutsetninger for å fortsatt tjene penger. Samtidig ser utvalget for seg en rekke forutsetninger for denne «utviklingen» – de mener at næringen må innføre nye systemer for å «dokumentere dyrevelferden», at det må drives «forskning på alternative oppholds-enheter» som ikke er bur, og avle på «mer tillitsfulle dyr».

Med andre ord en gjentagelse av kravene fra Dyrevelferdsmeldingen i 2003 – men denne gang uten en fastsatt frist. Ett av medlemmene som stemte for «utvikling» motsier seg selv idet hun mener «det er usikkerhet knyttet til om formålet pels vil være noe samfunnet kan akseptere i framtiden», men at «en avvikling bør gjøres på grunnlag av (…) en politisk bestemmelse», samtidig som hun legger føringer for den politiske bestemmelsen.

Tre av utvalgsmedlemmene har stemt for «styrt avvikling» blant annet fordi det anses lite sannsynlig at «behovet for nye driftsformer vil bli løst gjennom forskning i overskuelig framtid». Men måten utvalget beskriver avviklingsalternativet sier mye om hvilke føringer arbeidet har hatt. Utvalget diskuterer §22 i Dyrevelferdsloven om at dyr «bare skal holdes dersom de kan tilpasse seg holdet på en dyrevelferdsmessig for-svarlig måte», men de går ikke nærmere inn på diskusjonen om avvikling med hjemmel i Dyrevelferdsloven. Utvalget mener at en avvikling av pelsdyrnæringen må medføre «en ny lovbestemmelse». Uten videre be-grunnelse sier utvalget at det å «bevisst stille så strenge krav (til dyrevelferd) at produsentene tvinges til å legge ned, er ikke en akseptabel måte å opptre overfor en næring».

Men hvorfor er det akseptabelt overfor dyrene og samfunnet å bevisst sette som forutsetning at pelsproduksjonen skal videreføres, og ut i fra det legge dyrevelferds- kravene så lavt at dyrene tvinges til et liv i bur? Er dette en akseptabel måte å opptre overfor dyrene og opinonens flertall?

Pelsdyrutvalget avslører sin partiskhet ved å forsøke å låse samfunnets handlingsalternativer med et ubegrunnet moralsk imperativ om at det er uakseptabelt overfor næringen å stille dyrevelferdskrav som går utover dens økonomi. Hvorfor lanserer ikke utvalget andre moralske imperativer, som til og med kan begrunnes faglig – som f.eks, at det er uakseptabelt å holde dyr i små i nettingbur for luksusformål?

Pelsdyrutvalget avslører sin partiskhet ved å forsøke å låse samfunnets handlingsalternativer med et ubegrunnet moralsk imperativ om at det er uakseptabelt overfor næringen å stille dyrevelferdskrav som går utover dens økonomi.

Utvalget konkluderer med en selvmotsigelse ved på den ene siden å si at forutsetninger for videre drift blant annet er forskning på «alternativer» til burdrift som «gir større muligheter for å kunne utøve atferd som er viktig for dyrene», og på den annen side postulere at «innskjerping av dyrevelferdskravene slik at næringen nedlegges, ikke er en aktuell framgangsmåte». Mener de at samfunnets primære plikt er å opprettholde pelsdyroppdrett?

En etisk vurdering?

Gjennomgående i rapporten er den etiske vektingen på hvem som skal tas mest hensyn til av næringen og dyrene, lagt i næringens favør. Men mandatet til utvalget var også å «drøfte og vurdere etiske spørsmål rundt pelsdyrhold».

For å hjelpe seg med dette, inviterte utvalget pelsdyrforskere som har deltatt i næringsfinansiert forskning, til å redegjøre for etikk og dyrevelferd. Utvalget har delt diskusjonen i «spørsmålet om dyrevelferden for pelsdyrene og spørsmålet om formålet med pelsdyrholdet». Når det gjelder dyre-velferden redegjør utvalget for at denne består av dyrets helse, dyrets subjektive opplevelse og dyrets mulighet til å utføre naturlig adferd. Så sammenligner de innvendingene fra Dyrevelferdsmeldingen fra 2003 med de nye forskriftene for pelsdyrhold – og kommer frem til at «det nye regelverket tar høyde for de momentene som ble påpekt», bortsett fra at dyrene fortsatt sitter i bur.

Men hvordan er dyrenes helse når de står innestengt på en nettingflate hele livet? Hvordan er deres subjektive opplevelse av de monotone dagene i det stimulifattige miljøet? Hva er igjen av deres muligheter til naturlig adferd i et bur hvor de knapt kan ta et skritt i hver retning? Det diskuterer rapporten ikke.

I tillegg til de problemene Dyrevelferdsmeldingen pekte på, lanserer imidlertid utvalget noen nye problemer – større minkgrupper i burene fører til flere skader, blårevene er blitt så store at de får helseplager og industrialiseringen er en utfordring for tilsynet. Men de etiske konsekvensene av at den kontroversielle næringen fortsetter med stadig flere problemområder, forblir ubehandlet.

Hva er igjen av deres muligheter til naturlig adferd i et bur hvor de knapt kan ta et skritt i hver retning? Det diskuterer rapporten ikke.

Det er vektlagt i forarbeidene til Dyrevel-ferdsloven at formålet for utnytting av dyr er av betydning, og at dyr ikke skal utsettes for lidelse unødig. Men utvalget avfeier dette, og mener at det er uten betydning for dyret «hva det faktisk brukes til» og at «en vurdering av formålet er altså en vurdering av menneskets bevegrunner og ikke en vurdering ut fra dyrenes perspektiv». At det ut i fra dyrets perspektiv har mye å si om mennesker har en lav eller høy terskel for å frata det liv og livskvalitet, er ikke del av utvalgets etiske vurdering.

Spørsmålet om formålets betydning er «politisk» i følge utvalget – men samtidig tillegger de seg selv den holdning som går minst i dyrenes favør: Når beve-grunnen for å utnytte dyr er uvesentlig og alle formål er gode nok, får dyrene den aller laveste verdi.

At det ut i fra dyrets perspektiv har mye å si om mennesker har en lav eller høy terskel for å frata det liv og livskvalitet, er ikke del av utvalgets etiske vurdering.

Med Pelsdyrrapporten har vi ikke fått «fakta på bordet»,^[7]  som landbruksministeren mente. Vi har fått et dokument som underkommuniserer dyrenes behov, er basert på kontakt med næringen fremfor kontakt med uavhengige fagmlijøer og i liten grad har tatt etiske problemstillinger på alvor. Rapporten overlater til politikerne selv å finne frem til den kunnskapen de trenger for å ta en avgjørelse hvor dyrene ikke nok en gang stilles i skyggen. Den oppgaven må de nå ta fatt på.

– Kun én hindring: politisk vilje

I år kan regjeringspartiene Høyre og Fremskrittspartiet avgjøre pelsdyrenes skjebne og endelig få slutt på at pelsdyr blir holdt i små nettingbur hele livet. Men disse partiene har ennå ingen tydelig politikk på området. Fremskrittspartiet vil «gjennomgå regelverket for pelsdyrholdet spesielt (…) for å sikre at dyr ivaretas på en god måte». Er dette et løfte om at dyrenes interesser bør veie tyngst? Høyre «vil iverksette tiltak som gjør at Norge ligger i fremste rekke når det gjelder dyrevelferd». Folket er tydelige i sin anbefaling av hvilke tiltak det bør være – men vil Høyre lytte?

En av flaskehalsene for å sette foten ned for pelsdyroppdretten, er at dyr fortsatt ses på som ting og at næringen veies som tyngre i seg selv, enn dyrenes behov og rettigheter. Etisk samvittighet bukker lett under for liberalisme på feil premisser: Det er frihet for utnyttingen, ikke for pelsdyrene. Dette er en tragedie for dyrene, og pelsdyrsaken har blitt et av våre mest betente politiske spørsmål. For hvert år som går fortsetter utnyttingen, selv om folkeflertallet har talt og tusener stiller standhaftig i store folkemarkeringer hvert eneste år.

Politiske avgjørelser kan ikke kun ta hensyn til næringsinteresser. Det er lettvint å avvise den etiske problemstillingen rundt pelsdyrholdet ved å henvise til noen ”råtne epler” i kurven. Men den politiske debatten kan ikke handle om pelsbøndene, men om de etiske utfordringene ved selve driften. Det er en politikers ansvar å sette seg inn i vitenskapelige og faglige råd, og disse rådene taler klart dyrenes sak, også i høringssvarene til NOU nr. 15. Det kreves bevissthet og samvittighet for å innse dette.

Etisk samvittighet bukker lett under for liberalisme på feil premisser: Det er frihet for utnyttingen, ikke for pelsdyrene.

Flere stortingspartier har vedtatt forbud, men hva vil de gjøre videre? Hva mener de står i veien for at en dyrevennlig politikk kan realiseres? Miljøpartiet De Grønne har allerede besvart det spørsmålet. Ved å lansere et representantforslag om avvikling vil de i løpet av året tvinge resten av partiene til å tone flagg – uavhengig av hva regjeringens utredning blir. Ett av partiene som har lovet å stemme med MDG, er SV. Nestleder Bård Vegar Solhjell mener partiene med avviklingsvedtak må ta en aktiv rolle overfor de andre partiene: «Det har vært to hindringer for å avvikle norsk pelsdyroppdrett: Juridisk og økonomisk usikkerhet rundt en avvikling. Det er nå avklart gjennom en egen utredning. Da gjenstår det bare én hindring. Politisk vilje. Vi som er for at rovdyr ikke skal leve i bur må overtale minst ett av partiene SP, KrF, H og FrP», sier han til NOAHs Ark.

Også Arbeiderpartiets Åsmund Aukrust lover støtte til en eventuell avstemning i Stortinget: «For AP er partiprogrammet veldig klart. Så når sak kommer i Stortinget er vår holdning klar. NOAH kan bidra ved å fortsette og holde trykket på saken i offentligheten, og jobbe for at flere politikere i AP og i alle partier skal få stort personlig engasjement for saken. Dette handler Dette handler ikke om de mest brutale enkelttilfellene, men om at hele næringa i seg selv er problemet. De har fått mange sjanser og god tid. Jeg tror også det er viktig å fram at konsekvensene ved avvikling er relativt små da dette er en liten næring i Norge.»

Det partiet som er nærmest å påvirke regjeringen er imidlertid Venstre. Leder Trine Skei Grande mener at denne saken ikke kan avgjøres i regjeringens korridorer, men på Stortinget: «Venstre vil ha en styrt avvikling av norsk pelsdyroppdrett, og dette må vedtas på Stortinget sammen med omstillingsmidler for å sørge for at alle de som er berørt får et reelt alternativ til pelsdyroppdretten. Dyrenes velferd må settes i første rekke. Erfaringer fra andre land tilsier at det ikke er mulig å ha en lønnsom næring hvis man setter dyrenes behov først gjennom krav til bransjen.»

Hva skal til, politikere?

Hva er det som skal til for at hele Stortinget skal sette dyrenes behov først? NOAH har denne vinteren og våren møtt en rekke stortingspolitikere, for å tale dyrenes sak og sørge for at politikerne får de veterinærfag-lige argumenter og etiske betraktninger som Pelsdyrutvalget ikke gir dem.

Det merkes at den store innsatsen og det brede engasjementet rundt dyrs rettigheter over mange år har gjort politisk inntrykk. Men vi erfarer også at det er stor forskjell på politikernes kunnskaper, innsikt og etiske kompass innad i hvert parti.

Noen politikere kjenner fortsatt ikke til de veterinærfaglige rådene, og har hentet sin informasjon primært fra næringen selv. Veterinærinstituttet og Veterinærforeningen burde være åpenbare kunnskapskilder, men det var ikke opplagt for alle å snakke med faginstansene, før NOAH påpekte dette. Én mente at uansett faglige råd, er dyrene til for oss mennesker, og at dyrenes lidelser da er underordnet. En annen ville helst snakke om hvor ille dyr har det i utlandet og at heller ikke papegøyer i bur har det bra.

«For å få på plass et flertall for en full avskaffing av næringen, spiller press fra velgerne og organisasjoner som NOAH en ekstremt viktig rolle.»
– Ulf Leirstein

Det kreves tålmodighet for å gjenta at NOAH jobber for alle dyr, men at nå handler det om pelsdyrene. Den tålmodigheten har vi, men vi er ikke tålmodige med at saken treneres på grunn av kunnskapsløshet og overfladiske sammenligninger.

De fleste politikere vi har møtt, har likevel vært nysgjerrige og interesserte, og har lyttet og notert. Da NOAH ble invitert av FPU til pelsdyrseminar med FrPs nærings-politiske talsperson Morten Ørsal Johansen, uttrykte han hvordan han oppfattet partiet: «Det er et veldig delt syn på dette, hva flertallet mener vet jeg ikke. Liberalisten i meg sier at vi ikke bør forby en næring. Men jeg er jo dyrevenn også.» Selv de politikere som ikke liker å «forby en næring», føler seg ikke nødvendigvis forpliktet til å akseptere burholdet.

At det ikke vil være økonomisk mulig å drive pelsdyroppdrett uten bur, er en ærlig sak. Det er ikke noe uredelig ved å stille krav til dyrevelferd, slik Pelsdyrutvalget merkverdig nok impliserer. Tvert imot er det nettopp slike krav som i mange land har ført til avvikling som en helt naturlig prosess.  Det er en økende forståelse blant FrP-ere av at det å være dyrevenn og det å støtte pelsdyrnæringen ikke er to forenelige størrelser.

Det kreves tålmodighet for å gjenta at NOAH jobber for alle dyr, men at nå handler det om pelsdyrene.

Justispolitisk talsperson Ulf Leirstein er en av dem som har fått nok: «Første skritt på veien er å få avviklet alle subsidier, og stille strenge krav til dyrevelferd. Fremskritts- partiet har alltid ment at det er umoralsk at skattebetalerne skal subsidiere pelsdyrnæringen. For å få på plass et flertall for en full avskaffing av næringen, spiller press fra velgerne og organisasjoner som NOAH en ekstremt viktig rolle. Jeg får ofte henvendelser fra både velgere og dyrevernorganisasjoner, der det er et klart ønske om å legge ned pelsdyrnæringen. Dette er et press som må fortsette dersom det skal bli et flertall på Stortinget for å forby pels-dyroppdrett. Jeg oppfatter at flere og flere, også politikere, ser de moralske og dyre-velferdsmessige problemene med oppdrett av pelsdyr.»

FrP har gjennom sitt engasjement for dyrepoliti, fått større erfaring med å vurdere dyrevernsaker. Men også i Høyre finnes flere stemmer som er ukomfortable med å gjøre vedtak som strider mot veterinærfag-lige råd. Stefan Heggelund og flere stortings- kollegaer gikk åpent ut med sin støtte til avvikling i vinter: «Høyre er et lyttende parti. Etter min mening er den faglige begrunnelsen for å avvikle pelsdyrnæringen sterk, og jeg kommer til å bruke de demokratiske prosessene vi har i partiet til å kjempe for at vi går inn for det», sier han til NOAHs Ark.

Også uttalte tilhengere av pelsdyroppdrett uttrykker seg på en måte som vitner om et mulig skifte i partiet: «En styrt avvikling av en enkeltnæring er ikke Høyres politikk før det eventuelt vedtas av et demokratisk organ på tilstrekkelig høyt nivå i partiet. Hva som skal til for at noe slikt vedtas er det ikke opp til meg å spekulere i», sier næringspolitisk talsperson Gunnar Gundersen ordknapt til NOAHs Ark.

Den siste brikken i regjeringskabalen er KrF – et parti som holder en lav profil i alle dyrevernsaker. Samtidig blir de stadig mer utfordret på sine holdninger til dyr i lys av sitt kristne verdigrunnlag. Hva skal til for at respekt for ”skaperverket” får KrF til å innse at dyr i trange nettingbur neppe er «Guds vilje»?

Næringspolitisk talsperson, Line Henriette Hjemdal, gir oss følgende uttalelse: «God dyrevelferd må være minstekravet for alt dyrehold. Dette gjelder selvsagt også pelsdyrnæringen. Dersom det blir utvilsomt slått fast at det ikke er mulig å kombinere pelsdyroppdrett med god dyrevelferd, mener KrF at det ikke skal være anledning til å drive med pelsdyroppdrett i Norge. Dersom det finnes måter å drive pelsdyroppdrett der det sikres god dyrevelferd, ønsker ikke KrF å legge ned pelsdyrnæringen. Men hovedpremisset er selvsagt ivaretakelsen av dyrenes velferd.”

Når partier med en tidligere dyrefiendtlig politikk, nå åpent deler seg i pelsdyrsaken, er det da også håp for Senterpartiet? Noen stemmer i partiet selv mener det. Leder av Senterungdommen i Hordaland, Geir Indre- fjord, beskriver seg selv som «ein overtydd tilhengar av forbod mot pelsdyroppdrett»: «Eg representerer fyrst og fremst Hordaland Senterungdom. Det er likevel slik at det er svært stor støtte for synet mitt i både Senterungdomen og Senterpartiet – mykje meir enn det ein skulle tru når ein les avisen», sier han til NOAHs Ark.

Og NOAH kan bare slutte seg til hans anbefaling til de som jobber for at næringen skal fortsette: «Det er kjensler på begge sider i debatten, disse kjenslene hindrar at ein kjem fram til ei fornuftig løysing. Dette er ikkje ei sak der det treng vere vinnarar og taparar. Eg meiner at mange av de som i dag står på barrikadane for pelsdyrnæringa, burde vore dei fremste til å kjempe for eit forbod. Dyrevelferd er nemleg noko av det viktigaste norsk landbruksnæring kan kjempe for.»

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2015.