«Alle kjenner utsagnet: Jeg har en drøm! Mitt utsagn er: Jeg har et mareritt!» Slik begynte Unni Lindells appell på NOAHs Fakkeltog mot Pels. To uker tidligere er NOAHs Ark på besøk hos Lindell, og hun forteller oss om marerittet: pelsfarmen.
– Jeg var på pelsfarm da jeg var liten. Vi var på telttur, mor og far, søsteren min og jeg, vi kjørte i en liten rød boble og kom forbi en revefarm. Jeg husker den følelsen jeg fikk, jeg husker lukten. Jeg må ha vært ti år, og den umiddelbare følelsen min var at dette er forferdelig. Vi var ikke der fordi vi syntes synd på dyrene, foreldrene våre skulle bare vise oss de søte revene. Det var ingen som sa at det var fryktelig det vi så – men jeg skjønte at det var tragisk. De maniske bevegelsene, dyrene som var innestengt. Det var bare trist.
Sett bort fra katten Knut, som opptar så stor plass i Unni Lindells hjerte at det ganske sikkert har utvidet seg, er pelsdyrene de dyrene som berører henne mest.
«Det verste med pelsdyroppdrett er at det er så grusomt unødvendig, det er bare jåleri, det er ingen mening i å pine dyr for å dolle seg opp.»
– Jeg får ikke sove etter å ha sett bilder av pelsdyr i bitte små bur, jeg er litt hudløs når det gjelder nettopp det. Når man vet hvordan dyrene har det og virkelig ser deres verden, da ruller bare bildene på netthinnen. Det er rett og slett uanstendig. Det verste med pelsdyroppdrett er at det er så grusomt unødvendig, det er bare jåleri, det er ingen mening i å pine dyr for å dolle seg opp.
På sin nyopprettede blogg i høst skrev Lindell ett av de første innleggene om pels, under den lite tilslørende tittelen «Skam dere, jåledamer!»
– Jeg ser med mitt styggeste blikk på damer med pels. Jeg kjøper rett og slett ikke klær i butikker som selger pels.
Gjennom november skulle Lindell bli en av de fremste ansiktene i media for pelsdyrene og NOAHs fakkeltog. Det begynte med et innslag i God Kveld Norge, hvor Lindell hadde gått med på å kommentere Mette-Marits pelsbruk i den hensikt å oppfordre folk til å delta i fakkeltoget, men God Kveld Norge klippet og limte, og kun Mette-Marit sto igjen… Dagen etter kommer en sms fra Lindell – hun skal i radio og diskutere med Høyres Julie Voldberg, som mener at kjente mennesker som støtter kampen mot pelsdyroppdrett er «dobbeltmoralske»: «Det går på direkten og JAGGU skal jeg få med fakkeltoget. Det er det FØRSTE jeg skal si.»
«Det handler ikke bare om sår og bittmerker. Vi vet at de lider, vi vet at de står i bittesmå bur, 0,3-0,8 m2 hver, og der har de hele livet sitt.»
Hele dagen argumenterer Lindell for at det er legitimt å bry seg om dyrene i pelsindustrien, selv om arbeidsforholdene i andre deler av klesindustrien er kritikkverdige for kvinner: «Mye ekte moral blir forsøkt kvalt med anklager om moralisme, som om man ikke kan ha to tanker i hodet samtidig». På kvelden møter både Lindell og NOAH Høyres Voldberg i Aktuelt på direkten på NRK. Programlederen prøver å runde av diskusjonen med en forsikring om at alle er imot «det grove pelsdyrholdet» der dyr er skadd. Men Lindell tar til motmæle, for henne handler det ikke om «det grove pelsdyrholdet» som slår enhver TV-titter i øynene enten man forstår noe om dyr eller ikke: «Det er ikke «grovt», det er det som er saken: Det er helt vanlig. Oppdretterne følger loven (…) Det handler ikke bare om sår og bittmerker. Vi vet at de lider, vi vet at de står i bittesmå bur, 0,3-0,8 m2 hver, og der har de hele livet sitt. Vi vet jo at dyr ikke skal vokse opp i slike bittesmå bur og tråkke rundt på ståltråd hele livet. Man skal ikke sette svake grupper opp mot hverandre. Og dyr er de svakeste av de svake, de trenger at vi står på for dem.»
«Motstanden har vokst seg til en folkebevegelse. Når andre land forbyr dette dyreplageriet, så skammer jeg meg over å være norsk – fordi våre politikere fortsatt ikke har innsett at den eneste løsningen er å legge ned.»
– Hvorfor tror du noen lukker øynene for hvordan dyrene har det og tenker at de har det «greit» i bur bare de ikke er syke?
– Det er fordi man ikke kjenner dem, kjenner behovene deres. Når du kjenner et dyr så får du et helt annet forhold til det dyret. Vi bortforklarer, som en forsvarsmekanisme, og avstanden til dyrene gjør at man klarer det.
– Hva vil du si til politikerne som vil at næringen skal «forbedres», ikke avvikles?
– Denne debatten vi har om pelsdyroppdrett er så viktig. Det handler om vårt lands anstendighet. Motstanden har vokst seg til en folkebevegelse. Når andre land forbyr dette dyreplageriet, så skammer jeg meg over å være norsk – fordi våre politikere fortsatt ikke har innsett at den eneste løsningen er å legge ned.
Lindell faller i tanker:
– Om man bare kunne finne akkurat de rette ordene, de som virkelig får folk til å bli grepet, som gjør at de forstår… Den gode følelsen når man gjør noe for dyr er ubeskrivelig. Jo flere som kan oppleve det, desto større tror jeg muligheten er for at de ser dyrene for det de er, nemlig seg selv.
I blikket har hun poter i grønt gress, snuter som snuser i jorden og valper med buskete haler som løper for første gang i sitt liv:
– Om man bare kunne redde èn rev…
«Hver eneste en av de én million rever og minker som dør i Norge årlig er én for mye – nettopp fordi det er så unødig, nettopp fordi slutten på lidelsen kan være så nær.»
Det er nettopp enkeltdyrene Lindell er opptatt av. De hun føler hun kan gjøre noe for. De hun møter, som ikke har noen annen – bare henne. Pelsdyrene har blitt enkeltdyr for henne. Hver eneste en av de én million rever og minker som dør i Norge årlig er én for mye – nettopp fordi det er så unødig, nettopp fordi slutten på lidelsen kan være så nær. Reven og minken kan reddes fra lidelsen – på samme måte som en hjemløs katt hun møter kan få en annereledes og bedre skjebne fordi nettopp hun bryr seg.
– Jeg tenker at jeg lever et kort liv og jeg må gjøre noe konkret for noen dyr. Det er det jeg klarer å forholde meg til, ellers blir det så stort at jeg ikke orker å ta det inn. Hvis jeg kan bidra til at vi får lagt ned pelsindustrien, hvis jeg kan bidra til at noen katter kan få et godt hjem, da føler jeg at jeg gjør noe konkret, at jeg kan utgjøre en forskjell.
Katten Knut var en av dem hun utgjorde en forskjell for. Unni Lindells forhold til katter generelt og Knut spesielt, kan hun egentlig takke sin sønn for. Etter eget utsagn var hun ikke «spesielt glad i katter» før den dagen sønnen på 11 år kom hjem med en «ikke spesielt pen» kattunge i hendene:
– «Mamma, denne her heter Egil, og de som eier den skal ta livet av han imorgen» sa han. Jeg ble nesten litt sur på ham når han kom med den på den måten – «jeg skal ikke ha katt», sa jeg, men måtte gi meg. Jeg gikk med på at katten kunne få bo i kjelleren – det var jo en fin kjeller med stue – og jeg skulle ikke ha noe med katten å gjøre. Det gikk et døgn og så elsket jeg den katten og den inntok både stue og soverom som en selvfølge, det var første gang jeg ble ordentlig kjent med et dyr.
Egil, som var en hunnkatt, ble påkjørt og drept etter fire år, og etter mye sorg bestemte familien seg for å få en katt igjen:
– Vi så en annonse i avisen om to kattunger – Knut og Ågot. Det var hunnkatten vi skulle ha, vi skulle ikke ha Knut. Men så var det samme opplegg igjen, hun som eide dem sa «Ja, da må vi nok ta livet av hannkatten da, siden ingen vil ha ham». Jeg ble så irritert, det var jo utpressing. Men da vi skulle dra, satt Knut klar inne i buret og Ågot ville ikke inn. Selvsagt ble begge to med hjem. Da vi skulle flytte fra Røyken til Bærum ble de omplassert – for sin egen skyld, ikke for vår. Det er ni år siden. Jeg ble syk av den omplasseringen, ble veldig deprimert. En dag ringte den nye eieren og sa han hadde en god og en dårlig nyhet – «den gode er at Ågot stortrives, den dårlige er at Knut har vært borte en uke». Da visste jeg at han lette etter meg. Jeg var midt i en bok og klarte ikke å skrive en linje, jeg kjørte ti mil frem og tilbake til Hurum hver dag og lette overalt. Jeg kontaktet lokalavisen, og etterhvert sto det om Knut i mange medier. Forlaget ringte og sa «du må skrive ferdig boken, vi kjøper ny katt til deg». Men jeg ville ikke ha noen ny katt, det var jo Knut som var viktig! Så begynte det å flomme inn med tips. Noen ringte og påstod at Knut var hjemme hos dem og «elsket barn» – det var definitivt ikke Knut. Det ble andre juledag og vi hadde selskap med familien hjemme, så ringte telefonen og en dame på en gård i Røyken sa: «Jeg vet at det er katten din, han sitter i treet her og spiser fuglemat.» Jeg hev ut alle gjestene, vi kjørte full fart ut og det var skumring. Da vi nærmet oss så vi et dyr ute på et jorde, mannen min rullet ned vinduet og ropte «Knut». Knut mjauer ikke, han bare åpner munnen uten lyd, men denne katten kom i lange hopp og skrek, og jeg tenkte at det kan ikke være ham. Det var ham, han gråt. Det var veldig sterkt. Bare filmmusikken manglet… Han hoppet rett opp i fanget mitt, han kunne nesten ikke stå, jeg måtte holde ham oppe. Veterinæren sa det sto om timer. Dagen etter hadde VG på førstesiden «Katten er funnet», så Knut er berømt… Selv nå kommer folk bort til meg på gata og jeg tenker at de skal ha autografen min, men neida, de skal bare spørre hvordan det går med Knut.
For de som lurer, går det fortsatt bra med den nå 14 år gamle Knut. Den ene måneden som bortkommen, utsultet og sky «villkatt», ble byttet ut med et liv hvor hans ønsker og behov står i høysetet. Lindell tror at kattens generelle lave status i vårt samfunn har å gjøre med at de er ”gratis”, alt måles i penger i dag.
– For meg er katter dyrebare og verdifulle vesener, men menneskene skuffer alltid. Vi er ikke verdt kattens tillit. Jeg ser det i øynene på Knut hver dag, selv om han har det kjempegodt. Jeg kommer aldri til å skuffe ham. Det gir meg en følelse av anstendighet. Alt er lagt opp etter ham her i huset, ikke en ferie, ikke engang en bytur blir noe av uten at hans ve og vel er ivaretatt.
Lindell har vært med å finne hjem til mange katter, hun har tatt seg av hjemløse dyr, og bidratt med dusører for at dyremishandlere skal bli dømt. Hun deltok også i et utspill overfor justisministeren sammen med NOAH, for å heve dyrs juridiske status.
«For meg er katter dyrebare og verdifulle vesener, men menneskene skuffer alltid. Vi er ikke verdt kattens tillit. Jeg ser det i øynene på Knut hver dag, selv om han har det kjempegodt.»
– Jeg mener at når noen river halen av en katt, da er vedkommende en farlig person, en virkelig kriminell. Det begynner der. Hvis politiet tar dyremishandlere, så gjør de noe veldig viktig for hele samfunnet. Jeg synes det sier alt om en person dersom man kan gjøre dyr vondt, sier hun, og fortsetter: – Jeg ser på mennesker som kvitter seg med dyrene sine for å dra på ferie som kriminelle. De har ikke empati, for meg er du ikke et bra menneske hvis du gjør slike ting. Du er ingen venn i nøden, men et menneske jeg er litt redd for.
Unni Lindell har til nå skrevet 60 bøker – de mest kjente er de åtte kriminalromanene hvor det figurerer en hel del mennesker man vil være litt redd for. Men etter at filmatiseringen av kriminalserien om førstebetjent Cato Isaksen kom i gang, skåner Lindell dyre-karakterene, inkludert hunden Birka som spiller seg selv i serien, for de verste scenene.
– Jeg skrev kontrakt med NRK om at det aldri skulle drepes noen dyr i TV- seriene mine, selv om jeg skriver om det i bøkene. Det er tross alt noe helt annet, og nå passer jeg på at hunden Birka, som er med i mange av bøkene, aldri er i de mest dramatiske scenene. «Hvorfor er ikke hunden med i sluttscenen», spør regissøren. «Nei, hunden er hjemme», sier jeg…
Lindell er også anerkjent for sine bøker for barn og ungdom – den siste barneboken om spøkelset «Nifse Nella» med illustrasjoner av Fredrik Skavlan, handler om tyrefekting.
– Fredrik tegnet oksen veldig liten – for det er jo det den egentlig er, helt underlegen, redd og alene mot den brølende menneskemassen – ikke stor og farlig, slik tyrefekterne fremstiller den.
«Jeg ser på mennesker som kvitter seg med dyrene sine for å dra på ferie som kriminelle. De har ikke empati, for meg er du ikke et bra menneske hvis du gjør slike ting. Du er ingen venn i nøden, men et menneske jeg er litt redd for.»
De dyrene som Unni Lindell har valgt å snakke på vegne av er heldige – hun er en skarp stemme og lar seg ikke målbinde når hun taler deres sak. Takket være henne er motstanden mot norsk pelsindustri enda sterkere. Og takket være Knut er Unni Lindell selv enda sterkere – i sin overbevisning om at dyr er viktige og fortjener vårt engasjement. Med nesen begravet i Knuts bustete hode, oppsummerer hun sitt ståsted:
– Pels skal være levende.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2010
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.