Pels skal være levende!

av Siri Martinsen

I løpet av noen få uker på sosiale medier har over tusen mennesker postet bilder av seg og sine familiedyr - ikke for den vanlige hyggens skyld, men i solidaritet med pelsdyrene.

Hashtaggen #levendepels skal få oss til å ikke glemme at en rev eller mink i bur har et like fattig liv bak nettingveggene som en hund eller katt ville hatt. Frem mot NOAHs fakkeltog mot pels 8. november får #-kampanjen med seg både ildere, katter, rotter og hester – og selvsagt deres mennesker – med på å sette pelsdyrenes skjebne på agendaen. 

Pelsindustriens løgn

For det er et paradoks at vi aldri ville satt våre familiedyr, katter eller hunder, til å leve livet sitt i et kvadratmeterstort nettingbur, men fortsatt er det noen blant oss som ikke forstår at en rev eller mink i et slikt bur er et grovt overgrep. Fortsatt hører man pelsnæringen si at reven og minken «har det bra» fordi de får mat og vann, og at de «koser seg» i buret. Fortsatt hører man næringens talspersoner påstå at rev og mink er sammensatt helt annerledes enn andre dyr – at de er «tilpasset » livet i bur og ikke har behov for verken bevegelse eller opplevelse. Og fortsatt ser vi politikere som sluker alt dette rått, og poserer på pelsfarmene – kanskje med en livredd rev i nevene, holdt fast på pelsfarmerens befaling.

Den som ikke kjenner revenes naturlige adferd, ser kanskje ikke det umiddelbart groteske i å stenge en rev inne i et bur som måler en knapp kvadratmeter i gulvflate. Men når man vet at de naturlig streifer rundt i skogene, har revir over flere kvadratkilometer og graver hi som er flere hundre kvadratmeter store, er en trang nettingkasse en grell kontrast.  Når man også vet at behovet for å bevege seg, for lek og naturlig adferd ikke «avles bort», men tvert imot bevares i et dyr selv om fysikken etter generasjoner med stillstand er blitt stadig dårligere, reagerer man på pelsnæringens villedende spill for galleriet.

Noen mennesker tror at dyr er «enkle» skapninger som kan formes og brukes etter våre ønsker, skapninger som tilpasser seg bur hvis de er født i bur, og som ikke lider under de begrensninger vi påtvinger dem. De tar feil. Mink og rev – de vanlige pelsdyrene som holdes på norske farmer er skogsdyr i kropp og sinn. Deres bein er til å løpe med og deres hoder er skapt for å løse problemer i en stadig omskiftelig natur. Revenes poter er ment for å grave, deres snuter for å skille mellom en myriade av lukter og deres ører for fange opp lyden av en mus som gjemmer seg under snøen. Minkenes svømmehudbekledte føtter er ment for raske svømmetak, øynene fungerer like godt under som over vann, og deres skarpe små tenner er ment for å fange mat mens de dykker ned under vannflaten, ikke for å gnage på netting.

Dyrenes lidelse

Dyr har samme evne som våre hunder og katter til å oppleve verden på godt og vondt – de kan føle bl.a. smerte, frykt, frustrasjon, desperasjon, apati og resignasjon. Det er nettopp disse følelsene vi påtvinger dem i pelsfarmene. Uvitenhet om dyrenes reelle behov og om deres evne til å oppleve, har skapt et rom for å utnytte dem; dette rommet har pelsbransjen grepet. Og siden næringsinteresser beskyttes mer enn dyrs interesser i vårt samfunn, har bevisbyrden for at pelsdyr lider blitt lagt på kritikerne. 

Det er ikke der den skal være. Likevel har Den norske veterinærforeningen, internasjonale fagrapporter, Rådet for dyreetikk, og en rekke etologer og veterinærer internasjonalt sagt klart i fra at burene verken tilferdsstiller minkens eller revens behov. Men så lenge for mange av våre politikere ikke vil forstå hjelper heller ikke dette.

Grunnen til at pelsdyroppdrett fortsatt eksisterer i Norge er ikke mangel på faglige råd eller mangel på engasjement fra nordmenn. Tvert imot er fagfolks tale klar, og NOAHs fakkeltog mot pels samler tusenvis av nordmenn årlig i Europas største markering for pelsdyrene. Pelsnæringen eksisterer fordi det er mangel på anstendighet blant for mange av våre politikere. 

Vi må rett og slett ta avstand fra at dyr pines. «Et barn som rekker ut hånden for å hjelpe et lidende dyr, vil en dag rekke ut hånden til sin neste», sa Albert Schweitzer, som mottok Nobels Fredspris for sitt humanitære engasjement. Gjennom 25 år har NOAH jobbet for et samfunn som inkluderer dyrene i den humanitære tanken.

Det er utviklende også for oss selv og vår empati. Vi har ikke rett til å frata et dyr basale behov. Vi må stå opp for dyrs rettigheter, for det avspeiler menneskehetens utvikling.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i VG 07.11.2014

Foto: Jo-Anne McArthur

NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.