Høsttid er synonymt med nye kleskolleksjoner – og selv om pels er blitt mindre populært med årene, er det spesielt en type pels som fortsatt viser seg på catwalken: Mest typisk og minst kostbart for den kyniske moteindustrien er kaninpelsen, en pelstype som erverves og omsettes raskt og enkelt fra en stadig voksende kanin- pelsindustri.
«Fra tidligere av opererer dyrerettighetsgrupper som PETA og NOAH med mørketall om kaninpelsindustrien. Kaninene har inntil nylig vært pelsfarmenes skjulte ofre.»
Der mange forbinder høsten med noe grålig og trist som gjør sitt inntog etter sommersolen, er høstdelen av året også perioden for oppblomstring og nye kleskolleksjoner hos designergigantene. Med fallende temperaturcelsius blir også pels synlig på catwalken. Store designernavn som Guggi, Versace og Armani er bare noen få av italienske designermerker som er kjent og kritisert for sin markante bruk av pels i kolleksjoner. For mens den største delen av klesindustrien, med store kleskjeder og merker som H&M, Zara, Lacoste, Calvin Clein og Mango – i selskap med flere hundre andre – snur ryggen til pels, tviholder noen profilerte merker, særlig italienske, på pelsen. Den nye trenden som markerer seg raskt og som har vist seg å være minst kostbar, er bruken av kaninpels. Ifølge den britiske avdelingen av antipelsgruppen CAFT (The Coalition to Abolish the Fur Trade) befinner størstedelen av den europeiske kaninpelsindustrien seg nettopp i Italia, tilrettelagt for et viktig knutepunkt for verdens moteindustri. Lette å avle opp, og lette å avlive, produseres horder av kaniner for sin pels.
Fra tidligere av opererer dyrerettighetsgrupper som PETA og NOAH med mørketall om kaninpelsindustrien. Kaninene har inntil nylig vært pelsfarmenes skjulte ofre.
CAFT har nå ved hjelp av undercover-filming publisert sjokkerende bilde- og videomateriale, der kaninpelsfarmene blir avslørt for grove og uverdige forhold, der mishandling, vold og forsømmelse står i fokus. Alt dette for en overfladisk moteindustri.
«Mot kritikken for pelsbruken, sier Armani offentlig at han bare bruker kaninpels, fordi dyret uansett skal dø for kjøttets skyld.»
CAFT har infiltrert og avslørt europeiske kaninpelsfarmer, og resultatet har blitt en sjokkerende kortfilm som distribueres gjennom CAFTs nettside Rabbitfur.org Stordesigner Giorgio Armani ble tidligere i år kritisert for å gå tilbake på en avtale med PETA, der han opprinnelig hadde lovet å bruke alternative materialer i stedet for pels i sine kollek- sjoner. CAFT nevner Armani som eksempel på et av designermerkene som benytter seg av kaninpels, enten i hele deler eller som detaljer på øvrige klesplagg. Mot kritikken for pelsbruken, sier Armani offentlig at han “bare bruker kaninpels, fordi dyret uansett skal dø for kjøttets skyld”. Avsløringene viser at denne unnskyldningen rett og slett ikke er sann.
Livet i frihet og på pelsfarmen
Ser man på kaninenes naturlige adferd, er omstendighetene kaninene settes under av pelsfarmene stikk i strid med deres natur. Man fratar kaninene fri utfoldelse, familieliv og et stort aktivitetsbehov, og erstatter disse elementære behovene med små bur, vold og uverdige forhold. Tar man et nærmere blikk på ville (frie) kaniner, kan man se at de bosetter seg i grupper, der foreldrepar skaper egne samfunn for sine avkom, og nærmest bygger små «kaninbyer».
CAFT daterer kaninpelsfarmenes virksomhet i Europa helt tilbake til 1970, der et storforbruk av kaninkjøtt var vanlig på italienske smågårder. Med en stor etterspørsel av kjøttet (til matproduksjon) i Italia, har det industrielle kaninholdet vokst seg stort og ekspandert til mange land i Europa, der man har sett andre måter å utnytte kaninen på. Kaninoppdrett for pels er nå en egen industri. Kaninoppdretterne har konstruert egne raser til bruk for produksjon av pels. Der det henholdsvis er kaninrasene «rex» og «hvit hare» som er de mest typiske «pelsrasene» i Europa, har franske oppdrettere også skapt og tatt patent på sin egen rase, «Orylag». Pelsen fra Orylag-kaninene står for 60% av inntektene for farmerne, mens kjøttet står for 40%. Det er et bevisst valg fra oppdretternes side å drive kombinert produksjon, for nettopp å opprettholde inntrykket av at pelsen er et «biprodukt». Men CAFT viser at pelsen tvert imot er hovedproduktet. Orylag-oppdretten har siden slutten av 80-tallet vært spesielt rettet mot moteindustrien, og CAFT nevner bl.a. motehusene Fendi, Chanel og Dior som utgjør den sterkeste kundegruppen av Orylag-kaninen.
«Det er et bevisst valg fra oppdretternes side å drive kombinert produksjon, for nettopp å opprettholde inntrykket av at pelsen er et biprodukt.»
Ifølge CAFTs intervjuer med øvrige pelsoppdrettere, har kaninpelsen lenge vært ansett som et upopulært alternativ til den øvrige pels- produksjonen, fordi kaninpelsen ikke er sofistikert nok til moteplagg. Men avsløringene viser at det er nettopp kaninpelsen som benyttes i motebildet på grunn av tilgjengeligheten og de lave kostnadene: Lave priser gjør at pelsbransjen kan bruke store mengder pels til prøving og feiling med farging, mønstre og diverse kjemiske prosesser. Mye pels kastes i disse prosessene, men det økonomiske tapet blir lite, og det er alltid flere billige kaniner å få tak i. Kaninpelsen dukker opp så godt som ugjenkjennelig – nettopp i de dyre merkene som fortsatt velger å bruke pels.
Veien via slaktehuset
De italienske kaninene avles opp og holdes i små burstasjoner av metall med en industristandard på 60x40x30cm. De fleste kaninene blir holdt i grupper i samme bur, men adskilles når de når moden alder for reproduksjon. For kaniner som holdes alene, er plassen tilsvarende to A4-ark. Burene er stablet ved siden av hverandre med nettingbunn, der store dynger med ekskrementer samler seg under burene og blir fjernet kun et par ganger i året. Etter 20 ukers levetid blir kaninene slaktet. Plassmangelen og nettingunderlagene har også vist seg å skape mange sykdommer og skader hos kaninene, og de aller fleste opplever aldri ekte lys eller frisk luft.
I løpet av sitt korte liv, kan en og samme kanin bo på forskjellige pelsfarmer, og sendes til nye ”stasjoner” som f. eks. benyttes til å fete opp dyret før slakt. Kaninene sendes stablet i bokser i tusentall til slaktehusene, der mange omkommer på veien. Når de omsider når slaktehusene blir de hengt opp ned etter bena, bedøvet med elektrisitet og stukket i hjel i halsen, før de blir fraskåret ører, hale og pels. Pelsen samles i dynger før den blir sendt til behandling. CAFTs dokumentasjon fra et italiensk slaktehus, viser at pelsen blir sendt utenlands, hovedsakelig til Kina, der den blir renset, behandlet og farget. Deretter returneres den til Europa og blir solgt til motehusene.
Ender i norske butikker
Kaniner er blitt et lett offer for pelsindustrien fordi reglene som vedtas i stadig nye land mot tradisjonell oppdrett av mink og rev, som oftest ikke har strukket seg til å gjelde kaniner. Kaninpels har kjempet seg til en plass i motebildet – og unntas fra en del av den negative oppmerksomheten som mink- og revepels får, nettopp fordi det feilaktig blir sett på som et «biprodukt». Fra haler som «bringer lykke» til krager på pelskåper, dukker kanin fra spesialiserte europeiske pelsfarmer opp i butikker over hele Europa, også i Norge. Armani, Gucci, Versace, Fendi, Chanel, Hermes, D & G og Dior er merkene som avsløres å ha direkte forbindelse med den europeiske kaninoppdrettsindustrien i CAFTs avsløring. Disse merkene blir solgt i Norge i flere forretninger. NOAHs Ark tok en tilfeldig butikkrunde i Oslo og besøkte flere butikker i Bogstadveien, Vika og Paleet som førte de aktuelle merkene. NOAHs Ark har også funnet italiensk kaninpels i norskproduserte pelsvarer og andre merker i norske butikker, blant annet i Isaksens Pels, Corneliussen Pels og hos Riccovero i Oslo. Det ventes også å dukke opp enda flere kaninpels- plagg, så fort høstkolleksjonene inntar motebutikkene.
Kaninene er ikke lenger pelsindustriens usynlige ofre – med CAFTs avsløring er stor- industrien med kaninpels eksponert i all sin grufullhet. Resultatene av kaninindustrien er synlig i butikkvinduer i europeiske byer. Nå må også motstanden bli synlig – kaninpels er ikke et «biprodukt», men et pelsprodukt som i seg selv forårsaker like mye lidelse for dyr som en mink- eller reveskinnskåpe gjør.
Man fratar kaninene fri utfoldelse, familieliv og et stort aktivitetsbehov, og erstatter disse elementære behovene med små bur, vold og uverdige forhold.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2009
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
