NOAHs innspill om omstilling av pelsfarmer

I forbindelse med den kommende avviklingen av pelsdyrnæringen som følge av regjeringens Jeløy-erklæring, ønsker NOAH – for dyrs rettigheter å komme med noen innspill. Plattformen vedtatt på Jeløya omfatter en styrt avvikling av pelsdyrnæringa innen 2025, men NOAH mener at det er rom for å gjennomføre avvikling i løpet av kort tid, ved bruk av visse virkemidler. Blant annet foreslår vi i dette brevet alternative virksomheter for avtroppende pelsdyroppdrettere, som kan gjennomføres ved hjelp av statlig omstillingsstøtte. Disse alternativene tar utgangspunkt i driftsformer som kan erstatte pelsdyrnæringens inntektsgrunnlag, ut i fra de forutsetningen som ligger til grunn for produsentene. Pelsdyrnæringen avvikles på bakgrunn av blant annet faglige råd om dyrevelferd fra Veterinærinstituttet og Veterinærforeningen. NOAH håper at man også legger vekt på faglige råd om dyrevelferd, miljø og helse ved de nye virksomhetene – all den stund de blir statlige støttede. Våre innspill omhandler næringer som både i et dyrevelferds- og miljøperspektiv vil være fordelaktige.

NOAH vil også vise til at representanter for næringen selv ønsker en rask omstilling – eksempelvis uttaler en produsent at vedkommende ønsker å omstille til juletreproduksjon og epleproduksjon til neste år.^[1]

Bakgrunn

Per i dag finnes det ca. 200 driftsenheter som produserer pels.^[2] De største områdene for produksjon av pels er Rogaland, Trøndelag og Oppland. Rogaland er størst produsent av mink, mens Trøndelag er størst på rev. De kommunene med størst produksjon er Oppdal (22 bruk), Klepp (20), Gloppen (14), Agdenes (14), Gjøvik (10) og Sandnes (10). I Landbrukstellingen i 2010 var det 210 bedrifter som oppga at de hadde pelsdyr som tilleggsnæring.^[3] NILF intervjuet i 2012 84 foretak som hadde sluttet med pelsdyr i perioden 2004-2012, og blant disse var gjennomsnittsalderen 52 år. Kun 3 hadde flyttet fra gårdsbruket etter endt produksjon, og 76% oppga at de hadde næringsinntekt.^[4] I følge NOU 2014:15 er gjennomsnittsareal på et pelsdyrbruk 220 dekar. Til sammenligning var gjennomsnittlig jordbruksareal per jordbruksbedrift 230 dekar i 2014.^[5] I de fylkene hvor pelsdyrnæring er vanligst er dette tilsvarende gjennomsnittlig størrelse. I 2013 lå jordbruksareal per foretak på 205,6 daa i Oppland, 220,7 daa i Rogaland og tilnærmet 250 daa for Trøndelag som helhet. Dette indikerer at også pelsdyroppdretterne disponerer jordbruksareal egnet for annet enn pelsdyrproduksjon.

Kombinasjonsdrift av husdyr og pelsdyr er vanlig, men ved avvikling av pelsdyrproduksjon vil visse konsesjonsgrenser, kvoter, dekningsgrad og areal legge begrensninger for hvorvidt det er mulig å utvide produksjonen av annen husdyrproduksjon. I et dyrevelferds- og miljøperspektiv vil det være mer hensiktsmessig å se på mulighetene for plantebasert produksjon. Det er et stort ubrukt potensial for utvikling av mer planteproduksjon på norsk areal, og forskning fra Nord Universitet anslår at vi kan øke selvforsyningsgraden opp til 80% ved en reduksjon i husdyrproduksjon.^[6] En endring i kosthold og produksjon av animalske varer, både kjøtt og fôr, vil samtidig kunne øke arealeffektiviteten og redusere landbrukets klimagassutslipp (Vangelsten, 2017, s. 18). Det er nå allmenn kjent at det er behov for reduksjon i forbruk av animalske produkter av miljø- og dyrevelferdshensyn, men det er også helsepolitisk gunstig. NOAH vil derfor utforske alternativer til pelsdyrproduksjon innenfor nettopp den plantebaserte landbrukssektoren, og håper at departementet ser interesse av dette som vekstområde. I forhold til den norske topografien og klima, er det områdene på flatbygdene – Østlandet og Trøndelag, samt Jæren, som egner seg aller best til produksjon av korn og matvekster. Kanaliseringspolitikken på 1950-tallet la grunnlaget for at kornøkonomien skulle styrkes for å oppfordre til vekst i korndyrking på flatbygdene. De siste årene har denne blitt svekket, særlig på Østlandet. Man kan anta at det vil være gunstig for norsk produksjon av matvekster å igjen styrke kornøkonomien, fremfor produksjon av grovfôr.

«[…]I et matsikkerhetsperspektiv vil være hensiktsmessig å prioritere matvekster på de arealene som egner seg til det, så langt det er mulig å opprettholde et balansert næringsinntak basert på produksjonen. Dette er spesielt relevant for det norske kostholdet som i dag har høyere andel rødt kjøtt enn det som helsemyndighetene anbefaler.»

(Vangelsten, 2017, s. 44)

Økonomi

Skinnene fra pelsdyrproduksjon omsettes på internasjonale skinnauksjoner til verdensmarkedspris. Pelsdyrbøndene betaler omsetningsavgift ved salg av produkt, og i 2018 lå denne på 1,0 % av salgsverdien. Pristilskudd, blir gitt etter fast pris per skinn.^[7] I hovedsak er det per i dag avløsertilskudd som gis pelsdyrnæringa, ikke produksjonstilskudd slik som melk, ull, egg og kjøtt får. De siste årene har det også vært vanskeligere for pelsdyrprodusenter å få lån hos Innovasjon Norge og andre private banker grunnet usikkerhet rundt næringa.^[8] Dette betyr at en eventuell omstillingsstøtte vil kunne gi et økonomisk løft i form av investeringsmidler til de aktuelle næringsutøverne og motivere til omlegging i tråd med bruket og eierens forutsetning. Disse midlene bør ha en tydelig bærekraftsprofil, og tidligere pelsdyrprodusenter kan bli fremtidsrettede bønder. Innovative, utslippsfattige og bærekraftige driftsformer – som heller ikke kan kritiseres ut i fra et dyrevelferdsperspektiv da de ikke baseres på dyr – vil være i tråd med Norges klima-forpliktelser gjennom Paris-avtalen.

Ved avvikling av pelsdyroppdrett er utøverne lovet omstilling. Det er av samfunnsmessig interesse å sørge for at de alternative driftsformene blir så samfunnsøkonomisk lønnsomme som overhode mulig. Herunder vil det også telle om de kan sies å bidra med merverdi i form av reduserte klimagassutslipp i landbruket med mer. Det er et vesentlig rom for å øke tilskuddene til planteprodusenter over statsbudsjettet og jordbruksforhandlingene, ved å gi mindre støtte til utslippsintensive produksjoner som som storfe og småfe.^[9] Dette anbefales i internasjonale miljørapporter.^[10] Dersom omstilling fokuserer på plantebasert produksjon vil omstillingsmidlene tjene flere viktige formål samtidig.

I NILF sin undersøkelse fra 2012 oppga 34% av pelsdyrbønder som hadde sluttet med virksomheten at dette var på grunn av dårlig lønnsomhet. En annen viktig faktor var innenfor kategorien «annet» som omhandlet arbeidsmengde og helsemessige årsaker. 62% oppga i denne undersøkelsen at de mottok tilskudd til annen landbruksvirksomhet, etter å ha sluttet med pelsdyr. Tidligere pelsdyrbønder antas å ha en fungerende driftsbygning, samt disponere jord som spredeareal til gjødsel, hjemlet i gjødselvareforskriften § 24.

De er derfor i en god posisjon til å bidra til økt plantebasert produksjon. Det er gunstig for jordbruksøkonomien å stimulere til økt planteproduksjon både på grunn av miljøhensyn, reduserte klimagassutslipp og norsk selvforsyningsgrad. Dette vil også være gunstig for folkehelse, redusert forekomst av livsstilssykdommer, og reduksjon i samfunnsøkonomiske utgifter knyttet til helsetjenester. Helsedirektoratet har selv regnet ut at det er mulig å spare 30 mrd. kroner om flere fulgte kostrådene^[11] – som innebærer redusert inntak av kjøtt. Planteproduksjon er også en produksjon fri for de store problemene rundt dyrevelferd og dyresykdommer.

Alternative driftsformer

Pelsdyrprodusentene er lokalisert i landbruksproduktive områder, og har dermed stort utviklingspotensial innenfor plantebasert produksjon. Flatbygdene er der det fra kanaliseringspolitikken av har blitt lagt til rette for kornproduksjon^[12], og dermed oppfordres bønder som har mulighet til det å utvide eller sette i gang med produksjon av kornvekster til menneskelig forbruk. Her er det stort potensial i form av norsk selvforsyningsgrad på matkorn. Dette gjelder da spesielt områdene i Trøndelag og på Østlandet.

Ellers er Rogaland et område med variert og etablert jordbruksproduksjon. Her er det fra før av mange og grønnsaksprodusenter, men også blomsterprodusenter. Sammenlignet med pelsdyrindustrien som står for 1% av norske landbruksinntekter, står blomsterproduksjon for 6%.^[13] Her er det naturlig å anta at det er rom for utvikling. I følge norsk gartnerforbund egner produksjon av blomster i veksthus seg veldig godt til større verdiskapning og sysselsetting på forholdvis små landbrukseiendommer.^[14]

Grøntsektoren er en viktig del av norsk landbruksproduksjon. Spesielt viktig er det i forhold til norsk selvforsyningsgrad og mattrygghet. Forholdene i Rogaland, og spesielt Jæren er godt egnet for dyrkning av kulturvekster. Jordsmonnet, særlig i kommunene Klepp, Sandnes, Time og Hå er svært god, med få begrensninger, få dreneringsproblemer, samt at de sjeldent er tørkeutsatt. I de områdene hvor pelsdyroppdrettene i Rogaland er lokalisert (Sandnes, Klepp) er altså jordkvaliteten god eller svært god.^[15] Dette gir gode forutsetninger for dyrking av matvekster på friland, og økt produksjon av planter til menneskeføde – særlig aktuelt er det kanskje å utforske muligheter for proteinrike vekster som belgfrukter. Her vil NOAH gjøre oppmerksom på prosjektet Food Pro Future fra NMBU (se også under).

Omstillingsstøtte til pelsdyrprodusenter for investering i grøntproduksjon kan dermed være et godt alternativ. Grøntsektoren er en næring som ikke mottar produksjonsstøtte i stor grad, og som har potensiale innenfor eksport, men også på det nasjonale markedet. Det er å anta at driftsbygninger for pelsdyr vil kunne omdannes til veksthus til grøntproduksjon, og eventuelle omstillingsmidler vil kunne bidra til investering av en slik oppgradering. Ved behov for energi vil man kunne vurdere å installere solcellepanel.

Andre alternative driftsformer kan være hydroponi^[16], sopproduksjon, humle- eller drueproduksjon til foredling av øl^[17] og vin^[18]. Disse metodene er alle innovative og har potensiale for eksport. Innovative produksjonsmetoder som hydroponi, hvor vann benyttes som vekstmedium, er både bærekraftig og lite intensivt. Slike nytenkende produksjonsmetoder kan også motivere den yngre generasjonen til å gå inn i landbruket. Gjennomsnittsalderen blant bønder i Norge er relativt høy og rekrutteringen generelt svak. Innovative og teknologiske/nytenkende driftsformer kan kanskje bidra til å snu denne trenden. Metoder som permakultur og agroøkologi bør utforskes for utviklingen av et bærekraftig og motstandsdyktig system til dyrking utendørs.

Ute – matvekster på friland

Rogaland har som nevnt et svært god egnet jordsmonn til dyrking på friland. Dette bør derfor prioriteres her. Det kan selvfølgelig også kombineres med drift i veksthus. Det er derimot essensielt at man i et land som Norge utnytter de mulighetene man har for produksjon av matvekster. Her er Jæren et område som står sterkt og bør prioriteres. Den siste tiden har det vært stor økning i kraftfôrintensive husdyrproduksjoner i området, og Rogaland som helhet, på tross av gode muligheter for plantevekster. Det bør i større grad legges til rette for grøntproduksjon fremfor husdyrproduksjon i disse områdene. Rektor for Høgskolen for landbruk og bygdeutvikling (HLB), Dag Jørund Lønning legger vekt på hvor viktig det er å ta vare på jordsmonnet i dyrking på friland.^[19] Optimalisering av godt jordsmonn, som man har på Jæren, kan skape grunnlag for motstandsdyktig, framtidsretta og bærekraftig grøntproduksjon. Å dyrke ut ifra økologiske prinsipper, ved å bruke samplanting og utnytte jorda og plantenes egenskaper på best mulig måte kan være med på å skape et robust landbruk, hensiktsmessig for en sannsynlig framtid med mer uforutsigbart vær og klima. Mengden grønnsaker som i dag blir importert er på hele 70%^[20], selv om vi har gode forutsetninger for å øke denne produksjonen innenlands. Før industrialiseringen av landbruket produserte vi 5-8 ganger så mye grønnsaker på friland i Norge.

Proteinvekster – Food Pro Future

Det finnes i dag flere prosjekter innenfor FoU som tar for seg mulighetene for økt planteproteindyrking i Norge, både på fastlandet og i havet. Produksjon av alternative proteinkilder i form av belgvekster, tang og tare er framtidsretta og nødvendig for å styrke norsk selvforsyning. Prosjektet Food Pro Future utforsker mulighetene innenfor dyrking av proteinvekster. Dette er et samarbeidsprosjekt som tar for seg hvordan man kan dyrke proteinrike planter på en økonomisk, miljømessig og helsemessig bærekraftig måte. Det tar for seg vekster godt egnet for norsk klima, blant annet belgvekster, havre, raps, korn og potet.^[21] Ved å se på hele verdikjeden legger prosjektet også til rette for næringsutvikling på alle plan, noe som kan bidra til å skape arbeidsplasser utenfor kun primærproduksjon. På så måte kan dyrking av proteinrike plantevekster være en velegnet virksomhet for næringsutøvere i omstilling, i alle ledd av produksjonen, fra plante til ferdig produkt. I motsetning til pelsdyrnæringen, hvor skinnene i dag selges på internasjonale auksjoner og foredles i utlandet, vil proteinvekstproduksjon kunne skape flere arbeidsplasser om verdikjeden forblir helnorsk.

Frukt og bær

I Norge har vi gode forutsetninger for å dyrke mer av den frukten og de bærene som i dag importeres.^[22] Epler, plommer, solbær, blåbær og bringebær er blant frukt- og bærsorter som egner seg godt i norsk klima. Særlig potensiale finnes innenfor økologisk dyrking, og under Nasjonalt miljøprogram kan man få tilskudd til økologisk produksjon. Frukttrær og bær kan også kombineres med annen produksjon i et permakultursystem. Solbær, rips og stikkelsbær er eldre bærslag som i mange år har vært «glemt»^[23] og økt dyrking av disse, samt andre eldre sorter kan bidra til å ta vare på norsk matkulturarv. Disse er også ofte gode kilder til vitaminer som er viktige i den norske kosten.

Potensialet for bær og frukt i Norge anses stort^[24], og lønnsomheten i disse produksjonene anses også potensielt større enn husdyrproduksjoner.^[25] Nye dyrkningsformer som dyrking i tunell^[26] vil kanskje være velegnet nettopp på areal hvor det tidligere har stått pelsdyrskur.

Humle – bevaring av tradisjoner

Produksjonen av humle i Norge har røtter tilbake helt til Frostatingsloven.^[27] Historisk sett er det dyrket humle både i Sør og i Nord, så langt Nord som i Lofoten. Humle brukes tradisjonelt sett til smakstilsetning i øl, men kunnskapen om dyrking av humle i Norge er stort sett borte. Humle kan også brukes til tekstiler. Siden planten fra gammelt av er godt egnet til å dyrkes i hele landet, er det stort potensiale for å igjen hente frem og videreutvikle denne kunnskapen. Bioforsk/NIBIO og Graminor forsket på dyrkingen av planten i Norge i perioden 2014-16. Forsøkene ble gjennomført både på friland, i veksthus og tunnel. Den siste tiden har det blitt mer og mer populært med mikrobryggerier og lokale ølprodusenter. Ved å produsere humle, maltbygg og urter til ølproduksjon kan man bidra til norsk selvforsyning. Kunnskap om malting og ølbrygging er en viktig del av norsk historie og tradisjon. I følge NIBIO er det mulig å produsere både humle og korn til malt i Norge.^[28]

Vindruer – nytenkende satsing

Det finnes flere druetyper som egner seg til produksjon i det norske klima – både til mat og til vin. Både i Asker, Lyngdal, Mandal, Sauherad og Stord finnes det vingårder.^[29] Noen druesorter er vinterherdige ned til -40 grader, og modner omtrent fra september av. Drueplantene kan dyrkes både på friland og i veksthus, men er avhengig av å stå lunt og varmt/solrikt for å modnes. Velger man derimot rett sort og de plasseres sydvent og lunt kan de modnes så langt Nord som i Trøndelag. Druer foretrekker lett drenert, porøs og moldrik jord, de trenger ikke mye gjødsel og er lite utsatt for sykdom og skadedyr.^[30] Ved produksjon av norske druer, både til mat og til vin kan man bidra til innovasjon innenfor næringslivet, samt redusere behovet for import. Det er stor interesse for lokalproduserte og kortreiste varer i det norske markedet, så det er sannsynlig å se for seg at norske druer og norsk vin vil gjøre suksess i markedet. I 2015 ble det presentert en helnorsk musserende vin fra Egge gård som solgte ut på få minutter da den ankom polet – den fikk 88 poeng og god kritikk i flere vintester.^[31]

Metoder – permakultur, agroøkologi og å spille på lag med naturen

For å best utnytte knappe ressurser – være det areal, utstyr eller jordsmonn, er det flere metoder man kan benytte seg av. Tilnærminger til landbruk som permakultur, regenerativt landbruk eller økologisk/biodynamisk handler alle om å spille på lag med naturen. Det bygger på en systemisk og helhetlig tankegang om å se hele gårdssystemet, matsystemet, økosystemet i sammenheng og forsterke og optimalisere prosessene innad i systemet. Agroøkologi er en vitenskap, en tilnærming og en bevegelse som bygger på nettopp denne tankegangen. Essensen er å finne et alternativ til det industrielle, spesialiserte og innsatsintensive jordbruket. Dette er noe vi også bør utforske i Norge, spesielt om vi ønsker bærekraftig og spredt landbruk.

De overnevnte tilnærmingene legger til rette for mer mangfoldig og allsidig produksjon per gårdsbruk. Planlegges det riktig kan man skape et svært produktivt gårdssystem med mangfoldige produkter. Ved rett design kan et slikt system også gå godt av seg selv, fordi man har tatt i bruk naturens egne virkemidler og verktøy. Det vil også kunne fungere som miljøtiltak ved at man forsterker de økosystemiske prosessene – økt biologisk mangfold, lite forurensing av land, luft og vann, lite bruk av innsatsmidler.

I bunn og grunn handler jordbruk om å optimalisere bruken av jord. Dette er kjernen i både permakultur og helhetlig jordbruk – det handler om å forbedre jordkvalitet, binde karbon, bygge opp jorda.^[32] Regenerativt landbruk handler om nettopp dette i form av å tilbakeføre organisk materiale til jorda, minimere jordbearbeiding, tilføre kompost, bygge humus, styrke det biologiske mangfoldet – benytte seg av jorddekke og grønngjødsel. Det kan også kombineres med skogbruk – agroforestry. Slik karbonlagring vil kunne redusere fossile utslipp globalt med 5 til 15 %.^[33] I sommer var det også i nyhetene at et regenerativt prøveareal på Klepp hadde grønnsaker som overlevde den tørre sommeren, uten vann.^[34] Dette var altså uten både vanning over en lengre periode, pløying og fresing, og kun ved bruk av kompost – ingen annen form for gjødsel. Her ble flere vekster dyrket sammen – både grønnsaker og dekkvekster, hvor av noen var nitrogenfikserende, for å beskytte mot skadegjørere, forbedre opptaket av vann og næringsstoffer. Slik samplanting er potensielt mindre effektivt i starten, men kan vise seg å være lønnsomt på sikt. Det tar bedre vare på matjorda slik at man har muligheter for produksjon også i fremtiden. Noen vil påstå at det er mer kostbart, men det krever mindre innsatsmidler – plantevern- og sprøytemidler, og lite/ingen maskinpark. Du kommer langt med en liten gråtass og en trillebår. Dette vil si at det er lite kostnader knyttet til utstyr, men noe mer arbeidskraft og håndarbeid.

Sannsynlighetene for mer ustabilt vær i et endret klima i årene som kommer forsterker behovet for mer bærekraftig praksis som spiller på lag med naturen. Permakultur, regenerativt landbruk, helhetlig tilnærming styrker jordkvaliteten, forhindrer jorderosjon og minsker behovet for kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel. Slik praksis er også bevist mulig i storskala produksjon^[35], og er absolutt noe som bør utforskes i Norge, både i produktive og mindre produktive områder. Et slikt system trenger ikke ta opp mye plass, og kan fungere like bra på mindre gårdsareal som på Gjøvik, eller større bruk som på Jæren. Pelsdyrbønder i omleggingsfase kan gis mulighet til å utforske ulike driftsformer ved bruk av en slik helhetlig, regenerativ tilnærming.

Inne – pelsdyrfjøs til veksthus

Hydroponi

Å dyrke grønnsaker, salater og urter med vann som vekstmedium kalles hydroponi. En løsning ofte forbundet med teknologisk nyvinning. Det er plassbesparende, beslaglegger ikke matjord, er bærekraftig – bruker lite energi, ofte ingen sprøytemidler, har lavere vannforbruk, samt at det kan dyrkes året rundt.^[36] I kombinasjon med ledlys trenger et hydroponi-anlegg heller ikke sollys, noe som gjør at det egner seg godt til dyrking innendørs, i for eksempel et gammelt pelsdyranlegg. Ledlysene bruker lite energi i forhold til tradisjonelle vekstlys. Hydroponiske anlegg foregår gjerne i etasjer/hyller eller vertikalt opp etter veggen – noe som gjør det svært plasseffektivt. Grønnsaker dyrket via hydroponi kan fungere som kortreiste alternativer til industrielt produserte og importerte grønnsaker. Det er også godt egnet til produksjon i urbane områder, og prosjekter som BySpire er allerede på ballen her i Norge.

Sopp

Blant andre innovative løsninger i landbruket finner vi soppdyrking. På lik linje med hydroponi kan soppdyrking foregå innendørs. Dette gjør det godt egnet til alternativ bruk av pelsdyranlegg. Dyrking av østerssopp kan for eksempel gjøres ved å bruke kaffegrut som vekstmedium.^[37] Ved bruk av soppsporer som man blander i kaffegrut sammen med for eksempel kartong for struktur og kalk kan man fint dyrke østerssopp. Når Norge er på kaffe-toppen i verden^[38] er det vel ingen tvil om at en grut-sopp-dyrker også vil kunne fungere som renovatør av biprodukt, da i form av kaffegrut. I prosessen skal soppen stå mørkt og tørt, før den skal fuktes og eksponeres for lys, men ikke direkte sollys.^[39] Det bør være mulig å få til i et tidligere fjøs, og er et innovativt og relativt kostnadseffektivt alternativ. Det kan også gjøres i større skala og i samarbeid med lokale bedrifter.^[40] De største pelsdyrkommunene er lokalisert ikke langt fra tettsteder og/eller byer, noe som bør gjøre det enkelt å få fatt på vekstmedium i form av kaffegrut. Mycel (soppsporer) som brukes til østerssoppdyrking dyrkes fram på rug, og bør også være mulig å fremstille i Norge. Også den populære sjampinjongen dyrkes innendørs.^[41]

Kommuneprofil

De største pelsdyrkommunene er Oppdal, Klepp og Gjøvik er lokalisert i noen av de mest produktive jordbruksfylkene i landet – Trøndelag, Rogaland og Oppland. I avsnittene under forsøker vi å gjøre en gjennomgang av hver av disse tre kommunene og kartlegge jordbrukets situasjon og potensiale.

Klepp

Klepp har mye jordbruksareal, og dyrka jord i god og svært god kvalitet. Det er derimot også mye av denne som er nedbygd. Øst for Orrevatnet er det mye god jordbruksjord, og Klepp er en kommune med optimale forhold for dyrking av matvekster. Det er ingen vernede områder på land, men området Klepp og omegn har mange kulturminner og verdensarvsområder. Majoriteten av jordbruksarealet på Klepp er fulldyrka jord.^[42] Siden 2011 har det vært flere endringer fra jordbruksareal enn det har vært til, og til sammen utgjør omdisponering av dyrkbar jord 71,2 daa.^[43] Klepp har middels til lav sårbarhet mot klimaendringer. Orrevatnet og Frøylandsvatnet som ligger på hver sin side av Klepp har derimot svært dårlig og dårlig vannkvalitet. Dermed er det å anta at avrenning fra jordbruk er en trussel for vannkvaliteten her. Det er noe forekomst av kritisk truede arter fra Norsk Rødliste på Klepp, og noe forekomst av fremmede arter.

Landbruket i Klepp kommune er godt rustet slik det står per dags dato, og Klepp har omtrent 72 900 daa med jordbruksareal – mest fulldyrka, men også overflatedyrka og innmarksbeite.^[44] Matjorda på Klepp er av den mest produktive i landet.^[45] De største produksjonene er gras, korn, grønnsaker, poteter og veksthusgrønnsaker, i tillegg til variert husdyrhold. Rogaland er det tredje største fylket i Norge når det kommer til jordbruksareal – 990 879 daa i 2017. Hå, Time, Vindafjord, Sandnes og Klepp er kommunene med mest jordbruksareal.^[46] Dermed er det å anta at Klepp fint kan huse en omstilling fra pelsdyrproduksjon til vegetabilsk jordbruksproduksjon. Det er viktig å verne om god matjord, og vern gjennom bruk til planteproduksjon er å anbefale. Ved å ta i bruk metoder som permakultur og eller agroøkologi, ved å tenke helhetlig på gårdssystemene og matsystemet på Klepp vil man kunne ivareta denne gode matjorda på best mulig måte. Det er å foreslå allsidige driftsformer som integrerer ulike plantevekster for best mulig ressursutnyttelse. Dette vil også minske behovet for kjemiske innsatsmidler, og begrense erosjon og avrenning til vassdrag. Jæren er også et område med høy konsentrasjon av jordbruksforskning som kan være til nytte i en omstillingsprosess. Innovative løsninger vil også kunne legge til rette for økonomisk robusthet.

Oppdal

Oppdal har ifølge miljøstatus lav sårbarhet ovenfor klimaendringer.^[47] Kommunen er i tilknytning til Dovre nasjonalpark, har en god del fredede arter, både dyr og planter, i tillegg til fremmede arter, samt flokker av moskus fra Dovrefjell i Drivdalen. Områdene rundt Engan og Ørnkjellhaugan spesifikt har høy forekomst av nær truede arter i Norsk Rødliste, mens det er høy forekomst av kritisk truede arter rundt Driva, Brattskarven, Trollhøtta og Gransjøen for å nevne noen. I tillegg har Oppdal kommune flere steder på UNESCOs verdensarvliste.

Det finnes en del skog, både eldre og gammel, samt noe yngre i utvalgte områder. Det finnes også større områder med dyrkbar jord, spesielt rundt Fagerhaugen, men også innover i dalene og i foten av fjell. Av fulldyrka og overflatedyrka jord er det meste av svært god eller god jordkvalitet. Det er mest i områdene hvor det allerede finnes oppdyrka jord, hvor det også forekommer dyrkbar jord. Dermed er det mulig å konkludere med at det er forutsetninger for utvidelse av jordbruksareal. Det er derimot noen steder, eksempelvis ved Hovden og Kvamman, at det er bebyggelsesplaner på noe dyrkbar jord. Siden Oppdal er en friluftslivkommune, med en del hyttebebyggelse ser det også ut til at det finnes byggeplaner for hyttefelt på allerede dyrka mark, og dessverre er denne av svært god jordkvalitet, ifølge miljøstatus. Oppdal har også verneverdig skog.^[48] Siden 50% av artsdatabankens rødlistede arter finnes i skog^[49]  er skogvern en sentral del av bevaring av biologisk mangfold. Landbruksaktiviteten bør også gjenspeile dette.

I forhold til hvordan landbruksstrukturen er i Oppdal er det stort potensiale for innovative bønder i forhold til utvikling av alternative driftsformer. Det vil kunne legge grunnlag for å ta i mot diverse tilskudd, både nasjonalt, regionalt og kommunalt. Som areal- og kulturlandskapstilskudd, eller tilskudd for nydyrking i de områdene som egner seg for det. Biologisk mangfold er et miljøtema og opprettholdelse av rikt naturmangfold kan ligge til grunn for RMP- og/eller SMIL-tilskudd. De føringene som nasjonalt miljøprogram legger, kan godt nyttes av Oppdals tidligere pelsdyrbønder i omstilling om de velger å tenke annerledes. Tilbud om landbruksrådgivning og omstillingsstøtte fra Staten vil kunne motivere til omstilling og potensielt også bringe Innovasjon Norge og/eller Enova på banen. Ved å utforske alternative og bærekraftige driftsmetoder som kan være i tråd med nasjonalt miljøprogram kan man sikre seg økonomisk forsikring i en omstillingsperiode.

For Oppdal foreslår NOAH at pelsdyrbønder utforsker hvordan de bedre kan utnytte dyrka jord av god kvalitet til produksjon av matvekster. Herunder potet – mandelpotet er allerede en populær plante å dyrke i Oppdal, samt andre rotvekster, korn og belgfrukter. På grunn av nærhet til Trondheim kan det også være aktuelt å utforske mulighet for å dyrke grønnsaker innendørs (hydroponi) eller sopp som kan omsettes på det lokale markedet. Gitt at området har friluftsliv- og turistpotensialet, skal heller ikke dette utelukkes som næringsvei for omstilling.

Gjøvik

Oppland er det nest største fylket i Norge når det kommer til jordbruksareal, med 994 433 daa.^[50] Gjøvik er den tredje største kommunen i jordbruksareal etter Østre Toten og Gran. I tillegg har Gjøvik 442 966 daa produktiv skog, omtrent fire ganger så mye som Oppdal. Per 2017 var det registrert 285 jordbruksbedrifter i Gjøvik. Av landarealet i kommunen utgjør 10% dyrka mark, mens 74% er skog.^[51] Dette er for det meste yngre skog. I følge Gjøvik kommunes landbruksmelding har 69% av gårdsbrukene i Gjøvik utviklet en næring ved siden av gårdsdriften – det de kaller bygdenæring. Dette omfatter alt fra grønn omsorg til snøbrøyting.

Primærnæringene skaper arbeidsplasser langs hele verdikjeden, men antallet sysselsatte i landbruket i området har over lengre tid vært fallende. Rent bedriftsøkonomisk er det vanskelig å leve på landbruk alene. Landbruksmeldingen til Gjøvik påpeker at det kun er 2 bærprodusenter igjen i kommunen. I 2016 var det 218 stykker som søkte produksjonstilskudd på dyr, og også dette tallet har vært fallende over flere år. Allikevel er jordbruksarealet så å si holdt seg jevnt over samme periode. Dette betyr at produktiviteten og størrelsen per resterende enkeltbruk er økt, selv om antallet produsenter er gått ned. Dette er for så vidt også trenden ellers i landet. Produksjonen i Gjøvik har beveget seg fra arbeidsintensive til mindre arbeidsintensive driftsformer, eksempelvis fra korn og potet til gras, og melkeku til ammeku og sau. I 2016 var gjennomsnittlig dekar dyrka mark per driftsenhet 240 daa.

Siden 80-tallet har det vært en betydelig reduksjon i produksjon av grønnsaker, korn og potet. Flere og flere har lagt om til grasproduksjon – fra 1986 til 2016 er kornarealet i Gjøvik blitt redusert fra 19.904 daa til 11.628 daa. Andre utfordringer knyttet til landbruket i Gjøvik er utbyggingspress på dyrka mark og eiendomsstruktur i form av mange små landbrukseiendommer. Samtidig har Gjøvik gode forutsetninger for økologisk dyrking, og jordsmonnet er av kvaliteten svært god og god. Det er også flere store områder med u-unytta dyrkbar jord.^[52] Området er lite utsatt for klimaendringer. Dermed er Gjøvik godt egnet til ytterligere vegetabilsk produksjon. Særlig i forhold til grønnsaker, korn og potet/rotvekster. Omlegging fra korn/grønnsaker til gras har vært en gjennomgående trend i de produktive jordbruksområdene på flatbygdene, spesielt Østlandet, de siste årene. Denne politikken bør snus. Man bør tilrettelegge for mer produksjon av vekster direkte til menneskelig konsum, og spesielt i forhold til utvikling av vern gjennom bruk og planteproduksjon som klimatiltak. Metoder som kan utforskes er regenerativt jordbruk, permakultur og økologisk produksjon. Gjøvik har et aktivt fagmiljø med NIBIO, NTNU og diverse landbruksskoler. NIBIO Apelsvoll var også i 2014-16 et av stedene hvor det ble forsket på dyrking av humle, og dette kan være et supplement til næringa på Gjøvik.

I landbruksmeldinga skriver kommunen at «en generell trend er at prisene på landbruksprodukter de siste årene er blitt reduserte i forhold til priser på utstyr og tjenester». Ved mindre maskinintensiv drift som regenerativt økologisk jordbruk legger til grunn vil man heller ikke ha behov for en oppdatert maskinpark. Slik vil man kunne spare penger på investeringer i utstyr, men det vil derimot bety noe mer håndarbeid. Allikevel er det gode muligheter for å designe systemer som spiller så godt på lag med naturen at det til slutt går godt av seg selv. Spesielt i et rikt jordbruksområde som Gjøvik hvor driftsenhetene er små er det et potensiale. Slike systemer har vist seg å være produktive slik at man får mye uttelling for innsatsen og areal. Ved å satse på innovative driftsformer og produkter vil man også kunne få avkastning på markedet i form av en god pris på varen. I så fall er det positivt med kommunens nærliggende til markedet i Oslo, men også Hamar, Lillehammer og Gjøvik sentrum. Slik nytekning i form av driftsform og valg av produkter vil kunne føre til økonomisk vekst, rekruttering og arbeidsplasser for innovativ videreforedling av varer.

Konklusjon

NOAH imøteser en omstillingspakke til pelsdyrnæringen som legger til rette for en rask avvikling. Av dyrevelferdshensyn er det lite mening i at flere millioner pelsdyr skal bli født i bur for å leve et liv som ikke er i tråd med dyrevelferdsloven – bl.a. i henhold til Veterinærforeningen og Veterinærinstituttet. Også av hensyn til de enkelte personer som skal motta omstillingsstøtte, vil det være viktig at man tar sikte på en rask omstilling.

I tillegg til en rask omstilling, mener NOAH det er viktig å sørge for at myndighetene primært fokuserer på tilbud som også kan bidra positivt til norsk landbruk ved økt plantebasert produksjon, være det økologisk eller konvensjonell. Plantebasert produksjon, i motsetning til dyreprodukson, bidrar til reduserte klimautslipp i landbruket, et fremtidsrettet og miljøvennlig landbruk, økt selvforsyning og lønnsomhet i landbruket, økt helsegevinst for samfunnet – og er fri fra problemer knyttet til dyrevelferd. NOAH håper at noen av innspillene vi her har gitt kan være interessante for LMD i den nært forestående prosessen.