Kampen for et virkelig pelsfritt Norge

Siden spikeren ble satt i kista for norsk pelsnæring i 2018, har det også gått nedover med pelsindustrien internasjonalt. Likevel er industrien fortsatt et vesentlig dyrevelferdsproblem. Norge er ikke lenger delaktig i å produsere pelsdyr i bur, men vesentlige grep må tas for at ikke vi som land skal være del av problemet.

75 millioner dyr slipper å lide

Den internasjonale kampen mot pelsindustrien, som NOAH er en aktiv del av, er definitivt en suksess. Tallene forteller om en industri som har alle odds mot seg. I 2018, da Norge bestemte seg for å avvikle pelsindustrien, ble ca. 100 millioner minker og rever drept på verdens pelsfarmer – herunder 50 millioner i Kina, 38 millioner i Europa, og resten i USA og Russland.^[1] I 2020 hadde dette tallet sunket til ca 46 millioner verden over – 19 millioner i Europa og 21 millioner i Kina.^[2]

Dette viser at pelsindustrien var i fritt fall allerede før koronapandemien. Som kjent, skulle det vise seg at pelsfarmer, og særlig minkfarmer, var en reell fare for spredning og mutering av viruset. Denne situasjonen førte til ytterligere nedgang i antall dyr produsert.

De seneste tallene for verdens pelsbransje er fra 2022, og viser at ca. 26 millioner minker og rever ble drept for pels. Europa var dette året ansvarlig for 7,5 millioner minker og under 1 millioner rever, Kina tok livet av 5,8 millioner minker og 8 millioner rever^[2], mens USA var nede i 1,3 millioner minker drept.^[3] Et notat fra US International Trade Commission i 2023 melder at man forventer seg fortsatt «redusert global minkproduksjon».^[4]

75 millioner dyr er spart for et liv i lidelse. Men 26 millioner minker og rever som dør på grunn av unødig «mote» er likevel et tragisk tall.

De politiske stemmene som påstod at Norges manglende pelsproduksjon raskt ville bli fylt av mer produksjon i Kina, og at et forbud derfor ikke ville ha betydning, er blitt gjort til skamme. Norges forbud var et viktig skritt på veien til ytterligere tap av anseelse for bransjen globalt. Slik NOAH forutså, skulle markedet fortsette å krympe med hvert land som tok standpunkt.

Det er betydelig at verdens totale produksjon av tradisjonelle pelsdyr har blitt redusert med 75% på fem år. Reduksjonen betyr at ca. 75 millioner dyr er spart for et liv i lidelse. Men 26 millioner minker og rever som dør på grunn av unødig «mote» er likevel et tragisk tall. I tillegg anslår Fur Free Alliance, hvor NOAH er partner, at et betydelig antall andre dyr, som kaniner og mårhund, avles helt eller delvis for pels i Kina. Pelsindustrien er fortsatt et betydelig dyrevelferdsproblem som verden må jobbe for å kvitte seg med.

Ikke bare for dyrenes skyld

I 2020 ble det tydelig at særlig minker på pelsfarmer kunne smittes med og bidra til mutering av covid-19-virus. Verdens dyrehelseorganisasjon fremhevet pelsfarmer som en «kontinuerlig folkehelserisiko».^[5] Verdens største minkprodusent, Danmark, stengte sine farmer og forbød pelsproduksjon frem til 2023. Uforståelig nok har de igjen tillatt det fra i år, og danske minkfarmere har importert mink fra Island.^[6]

”Vi oppfordrer på det sterkeste regjeringer til også å vurdere de økende bevisene som tyder på at pelsdyroppdrett, spesielt minkfarming, bør stanses av hensyn til pandemisk beredskap.”
– London Imperial College

Men forskere har på ingen måte frikjent pelsfarmene som pandemifare. Tvert imot har det viruset forskningsmiljøet frykter mest med tanke på en ny pandemi hos mennesker, satt nytt søkelys på pelsfarmene; fugleinfluensaviruset. Norge var blant landene som hadde et alvorlig fugleinfluensautbrudd i år, og minst 25 000 sjøfugler døde.^[7] Flere truede måkearter var særlig hardt rammet. Fugleinfluensa har blitt dødelig for ville fugler og en trussel for naturmangfoldet, på grunn av mutasjoner hos smittede tamfugler i intensiv drift, slik som kyllingindustrien.

Imidlertid har pattedyr, inkludert mennesker, hittil blitt rammet i mindre grad. Mennesker kan smittes direkte av fugler, og risikoen for død har vært stor i slike tilfeller. Men siden viruset ikke har smittet mellom mennesker, eller andre pattedyr, har omfanget vært begrenset.

I 2022 endret det seg. Over 50 000 minker på en spansk pelsfarm døde på grunn av fugleinfluensa, og for første gang fant man bevis for at viruset kunne spre seg effektivt fra pattedyr til pattedyr.^[8] Denne skremmende utviklingen kunne vært unngått om man hadde lagt ned pelsfarmene. Forskere hadde tross alt advart om at mink som sto tett i tett på farmer kunne være særlig følsomme for fugleinfluensa, og en «svært sannsynlig smeltedigel for varianter av sirkulerende humane og aviære influensavirus».^[9]

Mens det spanske utbruddet fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på pandemiforskere, virket det som om politikere i land med pelsindustri ikke tok notis av faren. Sommeren 2023 fikk man dermed et nytt utbrudd, denne gang i Finland. 120 000 minker og rever på finske farmer ble avlivet på grunn av utbrudd av fugleinfluensa.^[10]

Forskere ber om nedleggelse

Samtidig som det finske utbruddet utfoldet seg, hadde fugleinfluensaeksperter ved London Imperial College publisert en vi- tenskapelig artikkel med en sterkt oppfordring til verden om å forby pelsfarming:^[11]

«Det er skrevet mye om den grusomme, unødvendige og, noen mener, uetiske praksisen med pelsdyroppdrett. Mindre har blitt diskutert angående farene for menneskers og dyrs helse som pelsdyroppdrett utgjør (…) Vi oppfordrer på det sterkeste regjeringer til også å vurdere de økende bevisene som tyder på at pelsdyroppdrett, spesielt minkfarming, bør stanses av hensyn til pandemisk beredskap. Pelsdyroppdrett bør være i samme kategori høyrisikopraksis som bushmeat-handelen og markedene for levende dyr. Alle disse aktivitetene øker sannsynligheten for fremtidige pandemier.»

Det neste nederlaget for pelsnæringen kan bli et forbud mot oppdrett i hele EU.

Forskerne begrunnet advarselen både i det kjente faktum at masseproduksjon av levende dyr under intensive forhold er en pandemifare, men også i minkens særlige fysiologi. Det viser seg at minker er særlig følsomme for å bli alvorlig smittet av både fugleinfluensa og influensa fra mennesker, og «minkens biologi posisjonerer dem som en mellomliggende art hvor farlige tilpasninger mot menneskelige infeksjoner kan utvikles». Når slike dyr utsettes for intensiv masseproduksjon er det en «kjent vei til nye pandemier».

EU-forbud neste?

Det er liten tvil om at pelsdyroppdrett bør stoppes både for dyrs og menneskers beste. Stadig færre land ønsker nå denne næringen. Per 2023 har over 25 land en form for forbud mot pelsdyroppdrett.^[2]

I Europa, som er den nest største pelsproduserende verdensdelen, har 22 land avviklet pelsdyroppdrett; 16 EU-land, i tillegg til land som Storbritannia, Norge og Sveits. Israel forbød salg av pels så vel som produksjon i 2021. 14 stater eller byer i USA, inkludert California, Colorado, Florida, Massachusetts, Michigan, Los Angeles, San Fransisco og West Hollywood har forbudt produksjon og salg av pels.^[4],^[12] New Zealand har i praksis forbud mot pelsfarming på grunn av miljølover, og i Japan førte miljøkrav til stenging av de siste minkfarmene i 2016.

Det neste nederlaget for pelsnæringen kan bli et forbud mot oppdrett i hele EU. I 2023 nådde en underskriftkampanje i EU 1,7 millioner signaturer for et slikt forbud. Nesten halvparten av EUs land har allerede et slikt forbud nasjonalt, og flere andre land har ingen produksjon å snakke om. Produksjon av et visst volum finnes per i dag kun i Polen og Finland. Men et forslag om oppdrettsforbud fikk for få år siden flertall i Polen, før det ble satt på vent grunnet politisk uro. I vinter var NOAH sammen med kollegaer i Fur Free Alliance, i møte med finske stortingspolitikere for å bidra til de pågående politiske prosessene for et forbud. Danmark var verdens nest største minkprodusent før korona, og har importert 10 000 minker i 2023 for å starte produksjonen igjen – men økonomien i bransjen er dårlig. De har dessuten forbudt revefarming. Litauen skal stanse produksjonen i 2027. Spania har minkfarmer, men har forbudt bygging av nye. Hellas og Sverige har også en begrenset produksjon av mink – men også Sverige har forbudt reveoppdrett,^[13] og vil trolig stenge minkfarmene i løpet av kort tid.

Det kan derfor ikke sies å være noen stor entusiasme for pelsproduksjon i EU. De land som eventuelt måtte ønske å fortsette slik produksjon har alle delvis forbud allerede eller aktive politiske prosesser i retning av et forbud. I sommer begynte EU-kommisjonen arbeidet med å behandle initiativet for et forbud. Et klart flertall av EUs landbruksministre stilte seg positive til et forbud.^[14] Det kreves imidlertid et enda større flertall for at forslaget skal gå igjennom. Det er ventet at Europakommisjonen for helse og mattrygghet skal komme med en anbefaling om videre prosess i desember. Hvis Europa avvikler pelsdyroppdrett, vil det være svært få land igjen i verden hvor pelsdyr lever i trange bur.

Pels er ut

Pels produseres på grunn av moteindustrien, men det er et stadig kjøligere forhold mellom leverandør og mottaker. I den verdensomspennende bransje-kampanjen Fur Free Retailer, som NOAH har vært norsk kontaktorganisasjon for over mange år, har nå 1581 butikker og kjeder innen tekstilindustrien sluttet seg til en pelsfri policy. Det er velkjent at stadig flere store merker som Prada, Lacoste, Hugo Boss, Armani, Versace, Gucci, H&M, Zara, Bikbok og Bestseller er på listen. Til og med den notoriske pelspromotøren Canada Goose faset ut pels i løpet av 2022,^[15] selv om de ikke har signert Fur Free Retailer-avtalen.

Flere moteuker verden over har forbudt pels – Oslo var den første.

NOAH startet sitt arbeid overfor klesbutikker i 2002, allerede før etableringen av Fur Free Retailer, og fikk samme år 20 butikker til å bli pelsfrie. Blant disse var de norske avdelingene av H&M, Lindex, Mexx, KappAhl og JC. Så tidlig som 1997 fikk NOAH de første norske motebladene til å slutte å promotere pels, og Elle var først ute. Men selve gjennombruddet for pelsmotstand i norsk motebransje skjedde i 2010, da NOAH og tre kjente moteprofiler (Kjell Nordström, Fam Irvoll og Hilde Marstrander) etablerte kampanjen Mote mot pels. På kort tid ble alle moteblader pelsfrie, ca 200 designere signerte på opprop om en pelsfri motebransje, og viktigst av alt; Oslo Fashion Week vedtok å bli verdens første pelsfrie moteuke.

Nyheten om Oslo Fashion Week’s pelsfrie standpunkt gikk verden rundt, og ble applaudert av internasjonale kjendiser. Håpet var at andre moteuker skulle få inspirasjon. Og håpet ble innfridd – selv om det skulle ta noen år. I 2016 ble den australske moteuken Perth Fashion Festival pelsfri.^[16] To år etter ble enda en australsk moteuke pelsfri, Melbourne Fashion Week. De stoppet samtidig bruk av skinn fra ville dyr. I 2024 vil de ta enda et dyrevennlig skritt, og blir første moteuke som sier nei til fjær fra ville fugler.^[17]

I 2018 ble også den første av de fire største moteukene pelsfri: London Fashion Week regnes som en av de fire store – ved siden av New York, Paris og Milano – og tok det etiske valget etter en undersøkelse blant designere og økende protester.^[18] I 2019 ble både Amsterdam Fashion Week^[19] og Helsinki Fashion Week pelsfrie.^[20] Sistnevnte ble samtidig den første som også sier nei til alle produkter av lær fra dyr. Stockholm Fashion Week tok avstand fra pels og skinn fra eksotiske dyr i 2020.^[21]

Men selve gjennombruddet for pelsmotstand i norsk motebransje skjedde i 2010, da NOAH og tre kjente moteprofiler etablerte kampanjen Mote mot pels.

Motebransjen i Finland tok et klart standpunkt, selv om Finland er den nest største produsenten av rever i bur. Dansk pelsnæring, som før koronapandemien var den største minkprodusenten, fikk også motebransjen mot seg: Etter å ha vært nærmest «eid» av pelsbransjen, og utrolig nok ikke tillatt designere som ikke bruker pels over flere år, ristet Copenhagen Fashion Week av seg pelsbransjens klamme grep og ble pelsfrie i 2022.^[22] Den første moteuken i USA ble pelsfri i 2023; Columbus Fashion Week.^[23]

Utviklingen innen motebransjen er et godt eksempel på at også et lite land som Norge kan starte en snøball-effekt ved å være først ute med dyrevennlige grep.

Har Norge fortsatt en rolle?

Norge har hatt en positiv og viktig rolle i pelsbransjens pågående fall. Mange er ikke like klar over at vi også har en annen rolle – og den er ikke like positiv.

For det første er det fortsatt lov å importere og selge pels i Norge, og dette fører til at vi bidrar til pelsproduksjon i andre land. Noen kan innvende at siden pels er såpass upopulært og svært få butikker i Norge ønsker å føre dette produktet, har importen lite å si. Hvilket volum det faktisk er snakk om er for øvrig ikke lett å fastslå. NOAH har prøvd å finne frem til de faktiske forholdene både hos Statistisk Sentralbyrå (SSB), Tollvesenet og Mattilsynet. Ifølge SSB ble det i 2023 importert for 51 millioner kroner rå «huder, skinn og pels», og 446 millioner kroner i «lærvarer og beredte pelsskinn» – men hvorvidt det er et eneste pelsskinn som gjemmer seg i denne statistikken kan man ikke lenger si noe om.^[24]

Går man dypere inn i tallene, ser man at over 100 000 pelsskinn av en eller annen karakter fortsatt ble importert i 2022.^[24] Det kan late til at det fremst gjelder kanin og ville dyr, da de største antallene ikke gjelder mink og rev. Men pels på klær, som trolig er det største problemet, blir ikke registrert.

Faktum er at ingen virker å ha god oversikt over pelsimport. Dette er i seg selv et argument for importforbud. Ikke bare importerer man pels fra dyr som har lidd i feller som er ulovlige i Norge, og i oppdrett som er ulovlig i Norge, men man har heller ingen mulighet til å kontrollere om pels fra truede dyr importeres ulovlig.

Uansett hvor stor eller liten importen skulle vise seg å være, har den imidlertid betydningsfulle ringvirkninger. Det vil selvfølgelig være et viktig signal til verden om å forby pelsproduksjon, dersom Norge skulle innføre importforbud. Men det vil også kunne ha langt større konsekvenser for pelsbransjens økonomi enn verdien på produktene som importeres:

Import og investering

Norge er blant verdens rikeste land sett i forhold til innbyggere. Vårt «Oljefond» (Statens Pensjonsfond Utland) er en av verdens største fond. Fondet eier andeler i mer enn 9000 selskaper, og investerer Norges rikdom «i de fleste markeder, land og valutaer for å ta del i global vekst og verdiskaping, og sikre god risikospredning».^[25] Fondets verdi er over 15 700 milliarder, og en del av disse milliardene går dessverre til dyremishandling av ymse slag.

I år ble det eksempelvis medieoppslag om at Oljefondet på vegne av nordmenn har investert 700 millioner kroner i verdens største industrielle grisefarm i Kina.^[26] Her holdes 84 000 purker i 21 bygninger i flere etasjer, og 2,1 millioner griser avles til slakt årlig. Oljefondet har eierskap til en verdi av 2,8 milliarder i 8 av de 20 største selskapene for animalsk matproduksjon i verden, hovedsakelig i Asia og USA. Samtidig har de eierskap i internasjonale matvaregiganter med fokus på salg av kjøtt, eksempelvis 22 milliarder i McDonalds (USA).

Og de har eierskap i selskaper som selger pels. På oljefondets egen liste over selskaper de investerer i, står de to franske moteselskapene LVMH (Louis Vuitton og Christian Dior) og Hermes International, som er spesielt kjent for skinnprodukter. LVMH uttalte nylig at de vil fortsette å selge pels fordi det er «bedre at de gjør det på en ansvarlig måte, enn at andre gjør det uansvarlig», at de har «høyeste etiske standard for anskaffelse av pels » og at «pelsnæringenskaper jobber».^[27]

Oljefondet investerer over 41 milliarder i NVMH og over 10 milliarder i Hermes.^[28] Dette gjør oljefondet til den 6. største av 964 aksjeeiere i LVMH, og den 7. største av 623 aksjeeiere i Hermes. Norge som stat, via Oljefondet, er åpenbart en aktør som kan ha påvirkning.

Det er skuffende og uforståelig at stortingspolitikere vrir på klare uttalelser fra Utenriksdepartementet, for å opprettholde pelshandel fra en produksjon som de fleste av dem allerede har stemt for å forby av dyrevernhensyn.

I høst møtte NOAH, sammen med det internasjonale initiativet Vegan Finance, Etikkrådet for Statens pensjonsfond utland. Dette Etikkrådet er oppnevnt av Finansdepartementet «for å vurdere om fondets investeringer i enkelte selskaper er i strid med de etiske retningslinjene til Statens pensjonsfond utland». Men de etiske retningslinjene inkluderer per i dag ikke dyrevern. Likevel skulle man tro at Etikkrådet burde kunne råde Oljefondet til å ikke investere i behandling av dyr som er ulovlig i Norge, og som nordmenn flest reagerer sterkt på. I diskusjon med Etikkrådet kom det imidlertid frem at det ikke var utslagsgivende at Norge hadde strengere regler for behandling av dyr – så lenge vi tillot de samme varene å komme inn i landet. Dersom det var snakk om varer som Norge utelukket fra import og salg, ville imidlertid Oljefondet bli tvunget til å se annerledes på investeringene.

Et importforbud mot pels vil dermed ikke bare være et viktig signal til verden og bidra til å fjerne et marked for pels, det vil også kunne gjøre en av verdens største investeringsfond forpliktet til å stille krav om pelsfri handel. Et importforbud i Norge fremstår dermed som noe av det viktigste man kan få på plass for å bidra til å hindre fortsatt lidelse for pelsdyr verden over.

En lavthengende frukt?

Et importforbud mot pels burde være lett å innføre nå når ikke produksjonen er lov i Norge – det man kan kalle en «lavthengende frukt». Hvilke politikere er det som vil lage kampsak ut av at pelsnæringen i Kina skal få lov til å selge til Norge?

Flertallet på Stortinget, skulle det vise seg. I mars i år diskuterte Stortinget et representantforslag fra Venstre om forbud mot import og omsetning av pels.^[29] Forslaget gikk ut på å be regjeringen «utrede Norges juridiske handlingsrom» til å forby varer under norsk dyrevelferdsstandard, og spesifikt å «komme tilbake til Stortinget med forslag til forbud mot import og omsetning av pelsprodukter» fra oppdrett. De som stemte for var Venstre, MDG, SV, Rødt og Pasientfokus.

Det er ingen unnskyldninger å finne i internasjonal rett for å fortsette å tillate pelsprodukter på det norske markedet. Tvert imot.

Arbeiderpartiet, som har hatt pelsdyrsaken som den eneste dyrevelferdssak der de har profilert seg, mente nå at det var «problematisk» å forby import, og hevdet at regjeringen i forbindelse med oppdrettsforbudet hadde «konkludert med at det er usikkert om eventuelle forbud mot innførsel og omsetning av pelsprodukter vil være i strid med våre internasjonale forpliktelser (…) både til WTO og i EØS-avtalen». Senterpartiet mente likeså at «eit slikt forbod vil vere i strid med EØS-avtalen, og det er vanskeleg å seie om eit forbod kan gje konsekvensar for norsk næringsliv».

Også Høyre hevdet at «det er usikkerhet om hvorvidt et eventuelt forbud mot innførsel og omsetning av pelsprodukter ville være i strid med EØS-avtalen (…) det samme gjelder for så vidt WTO-regelverket». Høyre mente også at «Norge som eksportland», måtte forsvare åpen handel.

Men både regjeringspartiene og Høyre fremstilte prosessen rundt oppdrettsforbudet feil. Det ble gjort en utredning av Utenriksdepartementet, som tvert imot viste til at importforbud var mulig når først oppdrettsforbud var på plass. Venstre minnet om dette i Stortingssalen, og viste til at «Utenriksdepartementet (presiserer) i sin vurdering at de anser det som mest sannsynlig at en domstol vil anse et forbud mot import av pels som lovlig (…) et forbud mot innførsel og omsetning av pelsprodukter vil kunne omfattes av unntaket i EØS-avtalen artikkel 13». Men fakta ble møtt med døve ører. Miljøpartiet konstaterte tørt at i andre saker er «Senterpartiet veldig opptatt av å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen. Det burde ikke være noe problem å utnytte det her.»

Politisk vrangvilje

Fremskrittspartiet på sin side var opptatt av sin forestilling om at et forbud ville være «krevende å håndheve», og at «hensikten med forslaget vil løses av markedet selv ved at etterspørselen synker». Fremskrittspartiet hevdet at «dyrevelferden innen pelsdyroppdrett ellers i verden (vil ikke) bli bedre selv om Norge forbyr import av pelsprodukter, så det blir et symboltiltak uten nevneverdig resultat». Senterpartiet hengte seg på og uttalte at siden «svært få nordmenn no uansett kjøper pels, vil forbodet truleg ha liten effekt viss intensjonen er å redusere praksisen med pelsdyravl i utlandet». NOAHs samtaler med Oljefondets Etikkråd viser at partiene tar grundig feil i antagelsen om at importforbud er en symbolsak uten betydning.

Daværende landbruksminister Sandra Borch var også med i debatten, og mente at Norge ikke kunne være en av de første landene som innførte importforbud, og gjentok feilaktige påstander om at importforbud ville være «i strid med EØS-avtalen». Hun mente at man må «vurdere mulige konsekvenser for bl.a. handelsinteresser og det lovmessige grunnlaget for reguleringen» og at det var «store, ubesvarte spørsmål om hvordan dette skal kontrolleres». Men på spørsmål fra Venstre om man da ikke kunne gå inn for nettopp å gjøre en ny utredning, slik forslaget gikk ut på, var svaret: «Det er ikke en prioritet som denne regjeringen ønsker å bruke ressurser på akkurat nå».

Internasjonal rett beskytter ikke pels

Fra debatten i Stortinget kan det virke som om importforbud basert på dyrevernhensyn er en revolusjonerende tanke. Men Norge og EU har allerede import- og salgsforbud mot kosmetikk som er testet på dyr. Det er kanskje ikke lett å kontrollere, men det har en reell effekt ved at produsenter som vil inn på dette markedet må dokumentere at de bruker dyrefrie metoder.

Det finnes til og med allerede forbud mot visse pelsprodukter – som forbud mot selpels i EU. Norge forsøkte å utfordre dette forbudet i WTO (verdens handelsorganisasjon), men tapte – mye på grunn av NOAHs innsats. Dermed er det stadfestet at bekymring rundt dyrevelferd er et lovlig grunnlag for importforbud i følge WTO.

Den mye omtalte utredningen fra Utenriksdepartementet fra 2016 konkluderer på ingen måte med at importforbud mot pels er imot EØS- eller WTO-regelverket.^[30] WTO har riktignok som hovedregel at import ikke skal forbys. Men unntakene er svært relevante. Ett av unntakene er «beskyttelse av offentlig moral» og et annet omhandler «beskyttelse av dyreliv eller -helse».

Ikke bare importerer man pels fra dyr som har lidd, men man har heller ingen mulighet til å kontrollere om pels fra truede dyr importeres ulovlig.

For å kunne benytte unntaket med offentlig moral må det være «en legitim offentlig bekymring med moralsk karakter i det aktuelle landet, og tiltaket må være utformet for å beskytte denne moralske bekymringen». Det kan neppe sies å være mindre bekymring blant nordmenn om dyrevelferden på kinesiske pelsfarmer enn bekymringen i EU om dyrevelferden i selfangst. Disse to sakene er parallelle. Og selv om norske myndigheter kjempet hardt for at dyrevelferd ikke skulle være godkjent som et spørsmål om «offentlig moral», tapte de faktisk den kampen.

Bestemmelsen om dyreliv- og helse kan brukes hvis det er en «påviselig risiko for dyreliv eller -helse, og tiltaket må være nødvendig for å beskytte mot denne risikoen». At pelsdyrs liv og helse påvirkes svært negativt av å leve på pelsfarmer er nettopp bakgrunnen for det norske oppdrettsforbudet. Videre har det i etterkant av Utenriksdepartementets utredning også vist seg at pelsfarmer er en pandemifare, som også setter vilt dyreliv i fare – og til og med menneskeliv.

Utenriksdepartementet uttalte seg også om EØS-avtalen, og er tydelig på at importforbud mot pels vil kunne forsvares: «En restriksjon i EØS-avtalens forstand kan allikevel være forenelig med EØS-avtalen dersom det er begrunnet i allmenne hensyn. EØS-avtalens artikkel 13 nevner eksplisitt at artikkel 11 ikke er til hinder for restriksjoner som er begrunnet ut fra bl.a. hensynet til offentlig moral og vernet om menneskers og dyrs liv og helse». Departementet tar også klart stilling til at et importforbud er i tråd med disse reglene: «Vi legger til grunn at et eventuelt forbud mot innførsel og omsetning av pelsprodukter trolig vil kunne anses som egnet til å ivareta hensynet til dyrs liv og helse og offentlig moral. Et forbud vil trolig kunne bidra til at det økonomiske grunnlaget for pelsdyrhold i utlandet reduseres, og således at færre pelsdyr holdes og avlives. Muligheten for å oppnå formålene knyttet til både dyrevelferd og etiske overbevisninger knyttet til hold og avlivning av pelsdyr må således sies å øke».

Det er skuffende og uforståelig at stortingspolitikere vrir på klare uttalelser fra Utenriksdepartementet, for å opprettholde pelshandel fra en produksjon som de fleste av dem allerede har stemt for å forby av dyrevernhensyn.

I 2021 publiserte den britiske juridiske eksperten i internasjonal handelsrett, Brendan McGurk, en rapport om handlingsrommet for et importforbud mot pels innenfor internasjonale handelsregler.^[31] Han slår fast at flere artikler i WTO-regelverket «kan brukes som basis for tiltak som forbyr produkter fra oppdrettspels fra å nå markedet i EU», dersom EU skulle innføre oppdrettsforbud også.

Norsk dyrevelferdslov må brukes

Det er ingen unnskyldninger å finne i internasjonal rett for å fortsette å tillate pelsprodukter på det norske markedet. Tvert imot har vi en dyrevelferdslov som legger opp til at Norge også skal ta stilling til konsekvensene for dyrevelferd av produkter som importeres og selges i Norge. Paragraf 17 slår fast at Norge kan «begrense, stille krav til eller forby produksjon, omsetning, import og eksport av produkter fra dyr som er omfattet av denne loven». Det er på tide å ta i bruk denne paragrafen.

Ligger det egentlig juridiske bekymringer bak politikernes innvendinger? Eller trykker skoen et annet sted? Fremskritt for dyr går sakte i Norge – selv på områder hvor det er stor folkelig støtte for endring. Noe av problemet med det skyldes næringsinteressenes uproporsjonale grep om Stortinget. Da NOAH overleverte ca 150 000 underskrifter mot pelsdyroppdrett i 2016, satt vår nåværende landbruksminister, Geir Pollestad, som leder i næringskomiteen. Fra denne posisjonen gjorde han sitt ytterste for å sørge for fortsatt hold av rev og mink i bur innenfor Norges grenser. Og han la heller ikke skjul på hvorfor: «Vinner NOAH slaget om pels, så vil kampen fortsette mot andre typer dyrehold. Derfor advarer jeg folk mot å støtte NOAH»,^[32] uttalte Pollestad.

Pollestad ville beholde pelsnæringen som en «buffer» som skulle holde dyrerettighetsorganisasjoner opptatt med kamper som for lengst burde være vunnet, slik at andre næringer – slik som hans egen families kyllingproduksjon – skulle få mindre søkelys. Slik gikk det ikke. Pelsdyrproduksjon ble forbudt. Og dyrelidelsene i kyllingproduksjonen var allerede en sak NOAH jobbet med, og en sak som stadig flere i dag har fått øyene opp for.

”Vinner NOAH slaget om pels, så vil kampen fortsette mot andre typer dyrehold. Derfor advarer jeg folk mot å støtte NOAH.”
– Geir Pollestad, landbruksminister (SP)

Per 2023 vil til og med kjøttgiganten Nortura «fase ut» kyllingtypen som Pollestads familie har tjent seg rike på. På Stortinget har Venstre, Høyre og MDG presset på for et forbud mot kyllingtypen.^[33] MDG og Høyre pekte også på at Pollestads habilitet i forhold til avgjørelser om kyllingindustrien, burde granskes.^[34] Da hadde allerede NOAH sendt inn krav om habilitetsgransking av Pollestad, og fått svar fra departementet at Pollestad ikke hadde meldt seg inhabil i noen dyrevernsaker selv, men at saken var oversendt Lovavdelingen. Vi venter fortsatt på svar.

Så lenge vi har politikere med økonomiske interesser i utnytting av dyr, vil disse prøve å hindre ethvert fremskritt for dyrs rettigheter. Men politikere som ser verdien av slike fremskritt må ikke dra beina etter seg når millioner av dyrs skjebne ligger i deres hender. Forbud mot import av – og investering i – varer produsert gjennom dyrelidelser Norge selv ikke vil være bekjent av, er et minimum av hva man må kunne forvente at alle partier går inn for. Et importforbud mot pels bør være den neste dyrerettighetssaken Stortinget samler seg om – og det er ingen grunn til at det ikke skal skje snarlig.

Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2023.

Hjelp oss med å stoppe import av pels. Signér vår underskriftskampanje for å forby pelsimport.