Ingen ”ro” før burene er tomme!

Med NOAHs 14. fakkeltog mot pels nær forestående, skal vi gjøre alt i vår makt for at det ikke blir noen politisk ”ro” rundt pelsnæringens behandling av dyr. Politikerne som prøver å kneble diskusjonen ved å be om “ro”, innser ikke at det å ignorere opinionen, fagfolk og Stortingets løfter neppe er måten å oppnå det på. Debatten går høyt om pelsdyrhold i tre av de fire partiene som sikret det ministeren selv karakteriserer som et “skjørt” flertall. Pelsdyrenes rettigheter var del av valgkampen. Folk forventer at politikerne nå tar hensyn til dyrenes behov, og både MDG og Venstre signaliserte at de ville ta pelsdyrene med i forhandlinger etter valget, dersom de kom i posisjon til det.

Narrespill på Stortinget

Det seneste, og pinligste, politiske kapittelet i pelsdyr-historien, ble skrevet 10. januar i år, da avstemningen om avvikling, som Stortinget hadde utsatt gjentatte ganger, endelig kom på bordet.^[1] 57% av stortingsrepresentantene stemte for pelsdyroppdrett, og 42 % stemte imot.^[2] Dette reflekterer dårlig folkeopinionen. 68% av befolkningen mener pelsdyroppdrett er galt, og bare 15 % mener det er riktig.^[3] Blant velgerne av pelspartiene FrP, KrF og Høyre er 52-58% av velgerne imot pelsdyroppdrett.^[4] Bare SP har en velgerskare som også er for pels. Det var likevel ingen overraskelse at Stortinget ville svikte dyrene denne dagen, for landbruksministeren hadde flagget at regjeringspartiene ville gå inn for videre burdrift, med én endring – forbud mot gruppehold av mink.

«68% av befolkningen mener pelsdyroppdrett er galt, og bare 15 % mener det er riktig.»

Media siterte ukritisk landbruksministeren på at det blir “skjerpede krav” til næringen. Men når det kom til stykket i Stortinget var økonomien til pelsdyrbøndene viktigere for politikerne enn dokumentasjon av både nye og gamle problemer for dyrene. Det eneste konkrete tiltaket fra regjeringen valgte regjeringspartiene selv å torpedere: Flertallsinnstillingen fra næringskomiteen gikk inn for at pelsdyroppdrett i all hovedsak skal fortsette som før, også med flere minker i hvert bur, dersom næringen selv bare utarbeider enda et “dyrevelferdsprogram”. Man skal til og med lempe på allerede eksisterende krav og gå inn for økt bruk av såkalt “nakketang” (metallklype for håndtering) på rev – også det imot faglige råd og Mattilsynets ønsker.

De som vil la dyrene lide i ro

Saksordfører Morten Ørsal Johansen (FrP) definerte flertallets intensjon, da han understreket at “tiltakene som iverksettes, ikke er mer rigide og vanskeligere enn at en bærekraftig utvikling faktisk er mulig”. Med andre ord; dyrevelferdstiltak må ikke stå i veien for pelsbransjens økonomi. Ørsal Johansen nevnte ikke med ett ord de veterinærfaglige miljøenes anbefalinger om avvikling, men syntes det var “viktig å presisere at pelsdyrbransjen er av de dyrehold med best dyrevelferd”. Det var ikke den eneste beviselige usannheten som fikk slippe fra Stortingets talerstol den dagen.

Partikollega Morten Wold hevdet at det “knapt er noe land i global målestokk (med) et strengere regelverk” enn Norge. Ingunn Foss fra Høyre påstod at pelsdyrnæringen med sin ene prosent av landbruksinntektene “er en viktig del av norsk landbruk”. Og Line Henriette Hjelmedal fra KrF hevdet, i det som nok tar prisen for den mest skinnhellige talen, at “gjennom hele prosessen er det ”dyrevelferd” som har vært vårt fokus (og) førsteprioritet”. KrFs påståtte engasjement for dyrevelferd lyder svært hult da de ikke har tatt til seg noen innspill fra de som arbeider med dyrevelferd til daglig – dyrevelferdsorganisasjonene og veterinærinstitusjonene.

«Påstanden om at det ”beste” for pelsdyrene er at debatten dør ut, og at pelsnæringen får ”ro” til å utnytte dyrene i fred, ble gjentatt av landbruksminister Jon Georg Dale.»

Senterpartiets Geir Pollestad var mer forutsigbar: Han hadde vært på pelsdyrgård og mente det “ser ut som de har det bra”, og at “det av hensyn til dyra og dyrevelferden er behov for at det blir ro rundt pelsdyrhold”. Påstanden om at det “beste” for pelsdyrene er at debatten dør ut, og at pelsnæringen får “ro” til å utnytte dyrene i fred, ble gjentatt av landbruksminister Jon Georg Dale. Landbruksministeren ba til og med de partier som ønsker avvikling om å ikke “undergrave” pelsnæringens planlagte “utvikling” i Norge – med andre ord ber han meningsmotstandere om å la være å arbeide for dyrenes beste. Han ser helst at FrP, Høyre, KrF og SP har enerett på hva man skal mene om pelsdyr på Stortinget de neste årene. Dale hevdet også at det ikke var vits å forby noe i Norge, som er lov i Kina.

Sterk opposisjon mot pelsdyr

Der de veterinærfaglige instansene var usynlige i kommentarene fra FrP, Høyre, KrF og SP, ble de naturlig nok nevnt av alle partiene som ville stemme for avvikling. Odd Omland (AP) understreket at “flere fagmiljøer, som Veterinærinstituttet, Den norske veterinærforening og Rådet for dyreetikk, ønsket en avvikling av næringen.”

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) reagerte på det manglende fagfokuset til partiene for pels: “Det er vel berre nokon som har ei slik gudgitt gåve, som representanten Pollestad, som kan dra på ei heilt eiga reise rundt omkring og kome med heilt eigne konklusjonar, stikk i strid med det fagfolk har kome fram til.” Fylkesnes satt også ord på at “vi har fått ein allianse for pelsdyroppdrett på Stortinget” som ikke lytter til faglige råd. Han understreket folkeengasjementet med henvisning til NOAHs underskriftskampanje: “I forkant av presentasjonen av meldinga blei det samla inn 143 000 underskrifter for avvikling av pelsdyrnæringa. Det er ikkje kvardagskost i denne salen. Heller ikkje alle desse menneska blei lytta til av alliansen for pelsdyroppdrett.”

«Der de veterinærfaglige instansene var usynlige i kommentarene fra FrP, Høyre, KrF og SP, ble de naturlig nok nevnt av alle partiene som ville stemme for avvikling.»

Rasmus Hansson (MDG) etterlyste fremgang siden Dyrevelferdsmeldingen fra 2002: “(da) var det en helt klar forutsetning at det måtte komme på plass en vesentlig forbedring i dyrevelferden i pelsdyrnæringen innen 2013. Det er helt klart at det ikke har skjedd.” Sveinung Rotevatn (Venstre) satt også Stortingets løfter på dagsordenen: “No har det gått 14 år, og den faglege dommen frå Veterinærforeininga, frå Rådet for dyreetikk, frå Mattilsynet og – ja – frå Pelsdyrutvalet er (…) at ein ikkje har nådd måla som vart sette i dyrevelferdsmeldinga (…) Det er ganske tung fagleg dokumentasjon, som ein vel å oversjå.” Rotevatn understreket også hvor viktig det er å vise den folkelige motstanden mot pelsdyroppdrett, og at vi er i ferd med å vinne flere partier over til dyrenes side: “Eg registrerer også at det er betydelege motkrefter internt i regjeringspartia i denne saka. Det er elles også bakka opp av eit stort og vedvarande fleirtal i det norske folket. Eg trur det er trygt å seie at pelsdyrnæringa lever på lånt tid.”

Vaklende pels-støtte

Da stortingsflertallet valgte å bruke avstemningen til å trenere pelsdyrenes rettigheter nok en gang, var det politikerforakten de mest av alt ga sitt bidrag til. Men det gjelder likevel å holde øynene på ballen, og innse at de partiene som stemte for dyr i bur slett ikke bare består av mennesker som er for dyr i bur. I Fremskrittspartiet vedtok landsstyret en resolusjon om å følge veterinærfaglige råd i pelssaken. Men resolusjonen kom ikke opp på landsmøtet. I Høyre foreslo deler av programkomiteen avvikling av pelsdyroppdrett, men forslaget gikk ikke igjennom. Det er likevel en betydelig andel profilerte Høyre-politikere som er for en endring. På KrFs landsmøte falt et forslag om å påby badevann til mink og gravemuligheter til rev med kun èn stemme. Det ble likevel vedtatt et forslag om at pelsdyr skal få utløp for naturlig adferd – noe som egentlig ikke burde bety støtte til burdrift.

«Den faglege dommen frå Veterinærforeininga, frå Rådet for dyreetikk, frå Mattilsynet og – ja – frå Pelsdyrutvalet er (…) at ein ikkje har nådd måla som vart sette i dyrevelferds meldinga (…) Det er ganske tung fagleg dokumentasjon, som ein vel å oversjå.»
– Sveinung Rotevatn, Venstre

Det er svært problematisk at de borgerlige partiene bruker urimelig lang tid på å ta inn over seg faglig kunnskap som tilråder avvikling. Men faktum er likevel at på grunn av vårt politiske arbeid og det store folkeengasjementet mot pels, er stillingen for en mer dyrevennlig politikk nå 50/50 i disse partiene – og endringen går i dyrenes favør.

Landbruksministeren understreket at regjeringspartiene nå hadde gjort et vanskelig valg om å “stå opp for pelsdyrnæringa”: “Det stortingsfleirtalet som no samlar seg, er knapt, og regjeringa har strekt seg for å få dette på plass. Dette fleirtalet er skjørt (…)”. Problemet er at næringspolitikere alltid strekker seg langt for næringene – og knapt en millimeter for dyrene. Alltid ser man etter et halmstrå, en ny runde med trenering eller mulige smutthull, som kan være til næringenes fordel. Saken illustrerer et gjennomgående politisk problem for dyr i Norge: Næringsinteressene er overrepresentert i beslutningsprosessene som gjelder dyrs liv.

En stemme for dyrene

For NOAH har det derfor vært viktig at ikke næringspolitikerne skal ha enerett på saker som omhandler dyr; andre politikere må på banen, og dyrepolitikken må på agendaen når partiene forhandler. Å flytte ansvaret for dyrevelferd bort fra Mat- og landbruksdepartementet og næringskomiteen ville vært et stort steg for dyrevelferden. En slik endring kan være nødvendig dersom næringspolitikerne skal fortsette å være de som i praksis bestemmer dyrevelferdspolitikken.

Det er viktig å engasjere politikere som ikke er bundet av næringsinteresser innad i de ulike partiene, og at disse ikke overlater dette området til de som bryr seg minst. For å få til dette, må dyrene høyere opp i den politiske debatten: I årets valgkamp valgte NOAH å være en aktiv stemme for å bevisstgjøre folk på hvilke partier som fremmer dyrs rettigheter og hvilke som forbigår dem i stillhet. Velgerne bryr seg i stadig større grad om hva partiene mener om dyr, og dyrevelferd er en av sakene stadig flere vurderer partiene ut i fra. Når politikerne forstår dette, vil de også forstå at behandling av dyr ikke først og fremst er næringspolitikk: NOAH så en klar endring i denne valgkampen, hvor flere partier aktivt flagget sine standpunkter om dyrs rettigheter.

MDG og Venstre, nr. 1 og 2 i NOAHs kåring, profilerte seg på flere dyrevelferdssaker gjennom valgkampen, og begge lovet spesifikt å la kampen for pelsdyrene være et av sine krav i eventuelle forhandlinger. MDG vokste i oppslutning, men ikke nok til å komme over sperregrensen og få uttelling i antall representanter – noe som resulterte i at MDGs Une Bastholm representerer 5 ganger så mange mennesker som de fleste andre stortingsrepresentantene gjør. Venstre vokste i løpet av valgkampen, kom over sperregrensen og er dermed kommet i posisjon til å forhandle med regjeringspartiene. Nå gjelder det at de gjør det de kan for pelsdyrene, i forhandlingene med FrP og Høyre. Dyrevelferdsbudskap ble for øvrig også nevnt av disse to partiene i valgkampen, men ikke med hensyn til pelsdyrene. Arbeiderpartiet hadde ikke fokus på pelsdyrene i sin valgkamp, på tross av sitt vedtak. Dyrevennlige AP-velgere kan ha bidratt til å styrke SV, nr. 3 på NOAHs kåring, som gjorde et godt valg og fikk inn bl.a. den kjente naturfotografen Arne Nævra, som laget en pelsdyrfilm i anledning valgkampen. Med Rødts representant kom også enda et parti med vedtak mot pelsdyroppdrett inn på Stortinget. Senterpartiets vekst er derimot en stor trussel mot både pelsdyr og andre dyr. Det ser dermed ut som om Høyre eller FrP må ha klare vedtak for at det skal være et tydelig flertall mot pelsdyroppdrett på Stortinget.

Seieren kommer hvis vi ikke gir oss

Men må de det? Hvorfor skal egentlig FrPs vage formuleringer om strengere regler, og Høyres svevende “best i verden på dyrevelferd” nødvendigvis resultere i at partiene stemmer for å holde dyr i trange nettingbur? Det er det selvsagt ingen automatikk i – disse partiene kan like godt forsvare et standpunkt mot burdrift ut i fra sine relativt intetsigende programpunkter. KrF har i større grad forpliktet seg til å følge faglige råd, når de nå understreker dyrenes naturlige behov – og bør derfor snu i saken. Å være for dyr i bur kun for forfengelighetens skyld bør ikke være en viktig sak for noen av disse tre partiene. Men å få et forbud mot pelsdyr i bur bør være viktig for Venstre, som trenger tydelige og konkrete seire for å hevde sine verdier på borgerlig side. Dersom de borgerlige partiene kan se at det er liten grunn til å trosse egne velgeres verdivalg for å tilfredsstille SP-velgernes ønsker, kan folket og fagmiljøene endelig bli hørt i pelssaken.

«Når de politikerne som støt ter pelsnæringen selv forteller at de vakler og tviler, når de ber oss om å ikke presse på mer, ikke tale dyrenes sak, ikke protestere så høylytt – da vet vi at det er akkurat det vi skal gjøre.»

Og det viktigste vi alle kan gjøre for at dette skal skje, er å ikke gi opp! Vi blir stadig mer utålmodige på dyrenes vegne. Men hvert år kommer vi nærmere målet. Hvert år kommer pelsdyrene høyere på agendaen i de ulike partiene. Og det er nettopp fordi vi viser at vi ikke slutter å bry oss. Ved å vise år etter år at vi aldri gir politikerne ”ro” til å utsette dyr for lidelse, ved å stille opp i NOAHs fakkeltog mot pels i tusenvis over hele Norge hvert år, endrer vi politikerne – en person, et lokallag, et parti av gangen. Når de politikerne som støtter pelsnæringen selv forteller at de vakler og tviler, når de ber oss om å ikke presse på mer, ikke tale dyrenes sak, ikke protestere så høylytt – da vet vi at det er akkurat det vi skal gjøre. Vel møtt i årets fakkeltog – seieren for dyrene er innen rekkevidde!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2017.