Ingen livskvalitet i bur


av Siri Martinsen, hovedfoto: Gösta Larsson/We Animals

I denne ukens pelsdyrdebatt i Stortinget hevdet KrF at "dyrevelferd" var det viktigste ordet for dem. Men så lenge man tror den kan finnes i bur, stikk i strid med faglige råd, er det blitt et ord uten innhold.

KrFs påståtte engasjement i dyrevelferd lyder hult så lenge de nærmest ikke har tatt til seg noen innspill fra de som arbeider med dyrevelferd til daglig – dyrevelferdsorganisasjonene og veterinærinstitusjonene. Veterinærforeningen og Veterinærinstituttet har understreket at pelsdyr i bur er uforenelig med dyrevelferd og dyrenes behov, og de anbefaler derfor avvikling av pelsdyrhold. Det understreket de tydelig på høringen i Stortinget. Men KrF har valgt å gå sammen med H, FrP og SP og lukke ørene for disse faglige rådene. Dermed gjør de Norge til et land hvor oppdatert kunnskap om dyrs behov ennå ikke legges til grunn for politikken – og får oss til å sakke akterut i forhold til de stadig flere land som forbyr slikt dyrehold på faglig og etisk grunnlag.

Kanskje har KrF tenkt som Håkon Ruud i Vårt Land 11.1, der han kritiserer NOAHs arbeid mot pelsdyroppdrett fordi naturen etter sigende “er verre”? Det er ikke en ukjent påstand fra de som ønsker å forsvare menneskers utnytting av dyr. Men den bygger på flere feilslutninger.

Den første feilslutning er at naturen er konsekvent “grusom”. Det kan være betimelig å minne om at de fleste dager i livet sitt lever man – man dør ikke. At et vilt dyr en dag dør er ingen grunn til å frarøve det hele livet og all livskvalitet det har som fritt dyr. Etolog Jonathan Balcomb har gått i rette med feiloppfatningen om at naturen stort sett innebærer lidelse. I boken Pleasurable Kingdom formidler han noe av den store mengden forskning som dokumenterer dyrs gleder – enten det er lek, nærhet eller annen utfoldelse og tilfredsstillelse.

Dette burde ikke være nyheter – selvsagt består frie dyrs liv både av positive og negative opplevelser. Men det er en grunn til at vi mennesker fokuserer på de negative – slik Ruud gjør. Og grunnen er stort sett at vi vil rettferdiggjøre det å frata dyrene de positive opplevelsene, slik man gjør når man tar friheten og utfoldelsen fra dem.

Heller ikke døden er rettferdig beskrevet av Ruud. Som veterinær har jeg også sett gamle, døende dyr. Det er ikke fysiologisk korrekt å hevde at døden av alderdom per definisjon er en grufull prosess – verken for dyr eller menneske. Å “sovne stille inn” kan også dyr gjøre. Selvsagt kan også frie dyr utsettes for smerte eller ubehag i sammenhenger som kan føre til død. Men at man risikerer å skades, bli syke eller en dag dø, er ingen grunn til å ta fra individer selvstendigheten, friheten og forutsetningene til å utfolde seg og mestre sitt eget liv. Og døden på pelsfarmen – gjennom kvelende gass eller elektrisk støt – er ikke noe tiltalende alternativ.

Å samle alle døde dyr man finner i naturen og stable dem sammen som et slags argument for å frata dem den livskvalitet som de faktisk har ved å kunne utfolde sin naturlige adferd, blir en meningsløs øvelse. Hva vil man frem til? At alle villrever bør sitte i bur? At hjortene og elgene burde holdes på bås? At uglene, falkene og ørnene har det best bak gitter? Å fremstille andre arters liv som en sammenhengende lidelseshistorie som de kun kan spares for ved at mennesker snarest mulig burer dem inne og helst avliver dem, blir intet mindre enn absurd. Ingen unngår døden. Men det er heller ingen som foretrekker å sitte og vente på den i bur.

Når det gjelder de konkrete eksemplene Ruud nevner på ville dyrs lidelser, er flere av dem også tragisk nok ofte konsekvens av menneskelig aktivitet: Tidlig jaktstart stresser dyr som fortsatt går med kalv og kan resultere i morløse kalver som lettere dør av sult på vinteren. Forskning viser at skabb er vanligere på dyr som er forgiftet – gjennom f.eks. å spise forgiftede smågnagere. Skader på ville dyr skyldes ofte skadeskyting – på småvilt er tallene for skadeskyting svært høye. Påkjørsler nevner Ruud selv. I alle disse sakene arbeider NOAH for å minske menneskers negative påvirkning på de ville dyrene.

Men at ville dyr også møter utfordringer – også på grunn av menneskers aktivitet – gjør det på ingen måte korrekt å påstå at påkjenningene for pelsdyrene er “minimale”. Ruud synes å tro at kritikken mot pelsdyroppdrett kun handler om skadene. Men skadene er bare ett av svært mange problemer som oppstår når man tvinger dyr til å leve i bur. For det finnes ikke noe verre enn å bli fratatt all livskvalitet. Ikke engang døden er verre enn det.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen, på trykk i Vårt Land 04.11.2017.