Norsk pelsindustri:

• hevder at dyrene trives på pelsfarmene, og at pelskvaliteten er bevis på dette. Men spesialfôr laget for å fremme pelsveksten har ingen innvirkning på dyrets øvrige helsetilstand – og langt fra dets psyke.
• søker å forbedre sitt image ved å ansette etologer som angivelig forsker på dyrenes trivsel. Men forskerne måler kun graden av stress – bl.a. ved innopererte radiosendere – et lite stresset dyr blir dermed beskrevet som veltilpasset. Apati og resignasjon er ukjente begreper. Og forskerne selv innrømmer at stress er et dårlig egnet parameter for trivsel.^[1]
• påstår at farmdyrene er domestiserte og ikke er i stand til å inneha de samme behov som sine ville slektninger. Men 60 generasjoner oppdrettede dyr er i evolusjonssammenheng kun ett øyeblikk – og langt fra tilstrekkelig til å radere bort gener som koder for basalbehov som vandringstrang, hibygging og normal sosial omgang. Selv hunder og katter som har vært domestisert i flere tusen generasjoner har de fleste av disse grunnleggende instinktene intakte.
• lanserer pels som det naturlige plagget. Men å holde ville dyr i nettingbur kan ikke kalles naturlig. Pelsindustrien er høyst naturfjern og bygger utelukkende på kommersielle prinsipper.
• vil ha oss til å tro at pelsdyroppdrett avhjelper et miljøproblem ved å utnytte slakt- og fiskeavfall til fôr. Men fôret inneholder i stor grad næringsstoffer som kunne vært brukt direkte til menneskeføde.^[2] Miljøproblemet som intensivt husdyrhold og overfiske representerer avhjelpes best ved å trappe ned på disse næringene – ikke ved å støtte opp om enda en næring som selv forurenser, i form av avføring og dumping av dyrelik.
• prøver å innbilde oss at pels er et nødvendig produkt. Men pels er og blir et bevis på status og luksus for uvitende, pengesterke mennesker. Den som trenger et varmt plagg har i dag utallige alternativer – selv polfarere velger bort pels.
• har uttalt at de driver vern av truede dyrearter fordi de er restriktive med hensyn til salg av pels fra disse dyrene. Men hvor oppriktig er vernetanken og hensynet når de samtidig sperrer dyr inne uten mulighet til å tilfredsstille de mest elementære behov, eller fanger dem i feller som utsetter dem for den grusomste tortur? Restriksjonene er en tvingende nødvendig følge av pelsbransjens nedslakting, ikke et uttrykk for deres engasjement. Dessuten, hvor restriktive bransjen enn synes den er, selges det fortsatt pels fra truede dyrearter.
• mener at pelsdyrnæringen er en bransje verd å satse på. Men næringen her i landet blir nå subsidiert med 70 millioner hvert år ^[3], og antall pelsdyroppdrettere ble redusert med 25% fra 1992 til 1993 ^[4].

Fakta om pelsdyroppdrett:

Norsk pelsdyroppdrett står for 19% av verdens produksjon av rev og 1% av mink ^[5]. Dette utgjorde 585000 rev og 395000 mink i 1992 ^[6]. I Norge oppdrettes også ilder, chinchilla og kanin.

Det finnes ikke lover om minimumsarealer eller dyretetthet på pelsdyrfarmen. Det regelverk som gjelder er utarbeidet av pelsbransjen selv: «Det felles skandinaviske regelverk for pelsdyrhold».

I vill tilstand bosetter minken seg i nærheten av innlandsvann eller ved kysten. En minks territorium strekker seg over 2 – 2,5 kilometer – langs strender eller vassdrag. Innenfor dette området har den flere hi som den veksler mellom. Den lever vesentlig alene.^[7]

På farmene blir minken plassert to og to til oppfôring i ett bur. Anbefalinger for burstørrelsen er 30x40x90 cm, buret er laget av netting med et lite område i enden avsatt til redekasse. Her lever dyrene fra juli til januar. De blir da avlivet med gass eller nakkeknekking, ca. 8 måneder gamle.^[8]

«Norsk pelsdyroppdrett står for 19% av verdens produksjon av rev og 1% av mink.»

Fjellreven (den art som oppdrettsrevene stammer fra) lever en og en i vinterhalvåret – den er da på vandring og tilbakelegger store avstander. Om våren danner revene familiegrupper, hvor både mor og far bidrar i barneoppdragelsen. I denne perioden oppholder fjellreven seg nærmere hiet, som ofte er del av et innviklet byggekompleks – og kan strekke seg over flere hundre kvadratmeter.^[7]

Standardmål for revebur er 60x102x60 cm, når valpingen nærmer seg blir det satt inn en redekasse med areal 42×42 cm. Revene lever alene eller to i samme bur. Også disse dyrene lever vanligvis i 8 måneder før avliving skjer, oftest ved hjelp av elektrisitet.^[8]

Avlsdyrene kan være henvist til disse omgivelsene i opptil seks år. De utsettes for påkjenningen å leve på et begrenset område med artsfeller alt for tett innpå seg, og samtidig være avskåret fra naturlig sosialt samvær. Når de i tillegg blir frarøvet muligheten til å tilfredstille en rekke elementære behov og er avskåret fra det meste av stimuli, går dette sterkt ut over deres psykiske helse. Av og til dreper frustrerte tisper hvalpene sine fordi de ikke takler denne kunstige situasjonen. Dyrene på en pelsfarm utviser svært ofte også annen ekstrem adferd, som stereotypiske bevegelser, nervøsitet eller apati.

Fakta om fangst av pelsdyr:

Det er i Norge lov å fange pelsdyr med ulike typer conibearfeller, bås, fallem, flak, fallstokk, åtesats, vippefelle/kassefelle, «mårfelle» og «minkfelle».^[9] Dyr som fanges i bås eller kasse avlives med rifle etter en lang, nytteløs kamp for å slippe fri. De tillatte drepende fellene er først og fremst feller beregnet på kranieknusing og strupeslagfeller. Når sistnevne treffer de bløtere deler i halsregionen, resulterer den ikke i momentant avliving.^[10] Man har dessuten ingen garanti for at ikke fellen klapper sammen over midje, fot eller andre kroppsdeler, med den følge at dyret utsettes for ubeskrivelig smerte i lengre tid.

«Antall skinn fra norskfangede dyr er årlig over 50 000.»

Fellefangede dyr har i visse tilfeller gnaget av seg lemmer for å slippe fri. Ofte prøver de å angripe fellen, og får dermed knust tennene sine. Hvis de ikke har dødd av utmattelse når fangstmannen finner dem, bli de tatt livet av med slag mot hodet. I Norge drives det aktiv fangst på bever, mår, mink, rev, gaupe, røyskatt og ilder. Men fellen klapper sammen over alt som kommer borti den, og på verdensbasis er over halvparten av saksefangede dyr «trash» (søppel) ^[11], d.v.s. dyr som er ubrukelige for pelsindustrien. Antall skinn fra norskfangede dyr er årlig over 50 000.^[10]

Fotsaks ble forbudt i Norge i 1932, men det hindrer ikke norske forhandlere i å importere skinn for titalls millioner kroner årlig fra land hvor slik saksefangst praktiseres.^[6]

Nøkkeltall

• Pelsdyrnæringen i Norge ble i 1992 subsidiert med 70 millioner kroner.(Dagens Næringsliv 6/7-93)
• Antall pelsdyroppdrettere her i landet er redusert med 25% fra 1992 til 1993 (Nationen 6/7-93).)
• 532200 rever og 364700 mink satt i fangenskap på norske pelsfarmer i 1991, i 1992 var tallene 585000 rev og 395000 mink (Statistisk Sentralbyrå).
• Antall norskproduserte reveskinn i 1991 var 393100, antall minkskinn var 286200, produksjonen i 1992 var 424000 reveskinn og 249700 minkskinn (Statistisk Sentralbyrå).
• Den typiske familiegården (med pels som hovedsysselsetting) utgjorde i 1989 bare 18% av alle pelsdyrgårdene ( Norsk Pelsdyrblad)
• Sør-Trøndelag var i 1989 landets største pelsdyrfylke, med over 20% av pelsdyrgårdene (486 bruk). Sogn og Fjordane, Oppland og Rogaland kom på de neste plassene (267, 240 og 230 bruk).(Norsk Pelsdyrblad)

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/1993.