Hanneli Mustaparta - Moteikon mot pels

Hanneli Mustaparta har blitt verdenskjent som modell og moteblogger, jobber idag som internasjonal ”influencer” og fotograf i New York – og er blant annet blitt beskrevet som ”en av Norges største moteeksporter”, ”et stort navn i den internasjonale motebransjen”, ”stjerneblogger” og ”vilt suksessfull trendsetter”. NOAHs Ark møter henne på en sjelden Oslo-visitt – hvor hun blant annet skal holde appell i NOAHs fakkeltog mot pels.

«Jeg føler meg egentlig litt heldig i forhold til mange andre i motebransjen, fordi jeg faktisk har sett virkeligheten –  jeg vet hva som ligger bak et pelsprodukt.»

– Da jeg var barn og vi kjørte forbi en revefarm en gang, foreslo faren min at vi skulle kjøre innom. Jeg var så lykkelig, jeg ville klappe revene og gi dem kos. Men det fikk jeg ikke lov til – de satt jo bare der i burene. Og det bildet jeg fikk, av hvordan de hadde det, det satt seg i hukommelsen. Jeg skjønte at sånn skal det ikke være. Der de sitter på den lille kvadratmeteren sin, uten noe som helst verdig liv, og venter på at de skal bli til pels. Jeg føler meg egentlig litt heldig i forhold til mange andre i motebransjen, fordi jeg faktisk har sett virkeligheten –  jeg vet hva som ligger bak et pelsprodukt.

Revene som Hanneli møtte for over 25 år siden ble tatt livet av for pelsprodukter som millioner av andre rever, men deres skjebne påvirker idag den internasjonale moteverdenen gjennom inntrykket de gjorde på den lille jenta som siden skulle bli beskrevet som ”one of the biggest names in fashion”. Etter en karriere som internasjonal modell, startet hun sin berømte moteblogg i 2009, og skrev allerede første året på bloggen: ”I am against animals bred and killed solely for their fur.” Etter at motebloggen og hennes fotografering og styling ble stadig mer populær, fikk hun tilbud som fotograf hos Vogue. Hun jobber dessuten med  bl.a. Christian Dior, Calvin Klein og Stella McCartney.

Hanneli hadde også med en hilsen fra McCartney til NOAHs fakkeltog mot pels i sin appell: – Jeg spurte henne om hun kunne komme på NOAHs fakkeltog og holde appell. Hun hadde veldig lyst til det, men kunne ikke – men hun syntes det var fantastisk at jeg skulle gjøre det. Jeg er veldig glad for at det finnes mennesker som Stella McCartney, og at jeg får jobbe med henne! Da hun startet opp, var det mange som reagerte på at hun ikke skulle bruke pels – og for den del skinn. Og så har det jo gått så vanvittig bra! Klærne hennes er nydelige, folk vil ha dem! Hun er et levende bevis på at du faktisk kan være moteriktig, trendy, smart, og samtidig ta hensyn til dyrene.

Men i sitt yrke befinner Hanneli seg av og til også midt i den delen av motebransjen som ikke liker å forholde seg til hvor pelsen egentlig kommer fra: – Samtidig som det skjer mange fremskritt internasjonalt, får jeg vondt i hjertet når jeg kommer backstage hos noen av designerne, hvor det bare er pels på pels. Jeg vet at designere får penger hvis de bruker pels i en prosentandel av kolleksjonene sine. Og det at noen kun tenker kynisk og bruker pels for pengenes skyld – det stikker i hjertet mitt.

«Jeg har lyst til at folk skal innse at pelsdyroppdrett er helt grusomt – for det er det virkelig.»

Det er egentlig litt flaut i motebransjen å snakke om pels. Folk vil helst unngå å snakke om ubehagelige ting. De vil ikke se bilder av dyrene, de vil ikke høre om det. De vil helst stenge det ute og late som om det ikke skjer. Av og til føler jeg at min posisjon er vanskelig – jeg kan påvirke, men må gjøre det slik at folk ikke bare lukker ørene. De gangene jeg har mulighet til å snakke med designere, så tenker jeg at min rolle er å så noen frø, og få folk til å tenke. Jeg har lyst til at folk skal innse at pelsdyroppdrett er helt grusomt – for det er det virkelig. Men det har skjedd mye positivt de senere årene og man ser at flere av de virkelig store designerne, som Armani og Hugo Boss, nå kutter ut pels i sine kolleksjoner.

– Hva tenker du om at enkelte utenlandske designere tror på Saga Furs reklame om ”etisk pels” fra Skandinavia, mens den norske motebransjen tar avstand fra pels?

– Jeg får frysninger bare av å høre om Saga Furs. Noen i motebransjen internasjonalt har fortsatt et skrudd og romantisk bilde av hvordan pelsdyr på farmene har det i Norge. Jeg ble veldig glad for å høre at norsk motebransje tok et oppgjør med pels – det er kjempekult! Men det er helt tragisk at mens motebransjen i Norge står for hensyn til dyr, så sitter likevel pelsdyrene her i landet innesperret på disse farmene.

«Jeg ble veldig glad for å høre at norsk motebransje tok et oppgjør med pels – det er kjempekult!»

– Du ble tidlig oppmerksom på at ikke alt mennesker gjør mot dyr er bra – men hvordan vokste engasjementet ditt frem?

– Jeg har jo alltid vært veldig opptatt av og glad i dyr. Og dyr, særlig hunder, kommer ofte bort til meg. Det skjer at hunder som ikke liker fremmede, likevel kommer logrende mot meg. Jeg har hele tiden vært opptatt av at noen også må snakke for dyrene. Og hvem skal gjøre det om ikke vi som bryr oss og ser dem for hva de er? Å se dyrene har med empati å gjøre. Alle som har en stor eller liten stemme, har noe å bidra med. Og det er så mye man kan gjøre for å gjøre verden litt bedre for dyr. En kjøttfri mandag i uka, bruke kosmetikk som ikke er dyretestet, adoptere et hjemløst dyr isteden for å kjøpe seg en valp. Det er mye smått og stort man kan gjøre. Men en ting jeg reagerer på når noen prøver å slå et slag for dyr, er at det er lett å få kritikk for at man ikke er konsekvent. For eksempel er det bedre at folk ikke går i pels, men kanskje har skinnsko, enn at de også går i pels. Det er bedre å ta et lite skritt for dyrene enn å ikke ta noen skritt. Det er ikke alt eller ingenting, og jeg er ikke perfekt.

«En kjøttfri mandag i uka, bruke kosmetikk som ikke er dyretestet, adoptere et hjem løst dyr isteden for å kjøpe seg en valp. Det er mye smått og stort man kan gjøre.»

– Samtidig er det mange som gjør seg sine tanker om kjøttindustrien også…

– Ja, i New York er det veldig lett å være veganer, og jeg har mange venninner som er veganere eller vegetarianere. Det er så mange fine restauranter, det er kult at Norge hiver seg på bølgen. Jeg er ingen stor kjøttspiser, men selvfølgelig hadde det jo vært flott å være helt kjøttfri. Kampanjer som Meatless Monday gjør at man tenker over dette mer. Man bryr seg. Vi har en enorm makt som mennesker – vi ødelegger jordkloden, vi forbruker slik at ikke alle har nok mat, vi utrydder andre arter… Man blir kanskje litt overveldet av at vi gjør så mye galt at man ikke orker å ”deale” med det. Alle mennesker har et ansvar for hvordan man ønsker å være. Vi må være gode mennesker, være gode mot andre, og være gode mot dyr. Jeg ser at det er mer jeg kunne gjort, men det viktigste er å gjøre noe. Jeg bestiller ofte hindu-måltidet når jeg er på flyreiser – for da vet jeg det ikke er kjøtt, og det smaker og føles bedre.

Hanneli bestiller vegan-lunsj i intervjuets anledning, og tenker høyt om hvorvidt hun burde tørre å se flere dokumentarer: – Jeg er glad jeg er kommet dit jeg er i dag; at jeg tenker over hva dyr utsettes for. Jeg har alltid tenkt på dyr, men det er ikke alt man er bevisst på. Man ser ikke slakteriene, man ser ikke hvordan det dyret som skal bli en jakke faktisk har det. Men så kan man begynne å tenke seg litt om, undersøke mer. Hvalfangst for eksempel – hvorfor er det så viktig? ”Norsk hval” markedsføres som noe turister må smake. Men det er ikke greit at vi skal bruke hvaler. Hvorfor skal vi absolutt utnytte dem?

– Hva er dine tanker om vårt forhold til de ville dyrene?

– Når man spør noen som driver med jakt på ville dyr, sier de ofte at det er for å ”holde bestanden nede”. Men hva skjedde før da ikke menneskene var overalt, klarte ikke dyrene å ordne dette selv? Det finnes færre ville dyr nå når vi er overalt for å ”regulere”. Det er sykt at mennesker ikke tenker langsiktig. Vil det finnes neshorn og elefanter? Vil det fortsatt finnes ulv i Norge? Jeg var på premiæren til ”White Gold” om elfenbenshandelen, med voice over med Hillary Clinton og regi av Chealsea Clinton. Jeg ble rørt over at de hadde laget denne filmen og var med på å gi en stemme til dyrene, og snakket med dem etterpå om hvor takknemmelig jeg er overfor de som lager slike dokumentarer som får oss til å forstå. ”Blackfish” om spekkhoggere i fangenskap er også helt rå! Etter at jeg så den filmen gikk jeg rundt og klistret klistremerker med ”Legg ned Sea World”. Det er ille hvordan ville dyr utnyttes bare for underholdning. Jeg var på sirkus da jeg var barn, og tenkte ikke over det. Men i ettertid har jeg forstått at det er egentlig helt grusomt hvordan dyr i sirkus har det. Elefanter som kjøres rundt i lastebiler, og står i kjetting store deler av livet. Og så blir vi forskrekket den dagen en av de elefantene ”klikker”. Men det er ikke bare ville dyr som utnyttes. Jeg har delt ut flyers for å få folk til å la være å kjøre hest og kjerre i Central Park. De hestene har det ikke godt, og jeg har selv sett at de blir mishandlet, går lange dager på asfalt og løper i panikk inn i stolper og ut i trafikken – hester har til og med brukket nakken. Jeg har en bønn til norske turister som besøker New York: Aldri kjør med hest og kjerre!

– En annen sak du har uttalt deg offentlig om er dyrepoliti?

«Det er noen mennesker som bare ikke burde hatt dyr. I blant tenker jeg at vi burde hatt et sertifikat for å ha dyr – en test for om du har nok empati. Det er et liv. Vi kan ikke bare se bort i fra det.»

– Ja, jeg får vondt i hjertet når jeg hører om folk som blir lei av kjæledyrene sine og bare binder hunden utenfor huset og teiper snuten igjen for at den ikke skal bjeffe… Det er noen mennesker som bare ikke burde hatt dyr. I blant tenker jeg at vi burde hatt et sertifikat for å ha dyr – en test for om du har nok empati. Det er et liv. Vi kan ikke bare se bort i fra det. Dyrene som bor i våre hjem er helt avhengige av at vi forstår dem. Jeg har selv en liten hund, Hillary, som jeg og x-en min fikk da hun var 9 måneder – og nå er hun fire år. Da hadde hun vært mishandlet i tidligere hjem, og var livredd og skalv for alt. Hun var som et skjelvende korthus da vi fikk henne. Men bare det å gi henne nok kjærlighet endret henne. Vi endret ting i hennes tempo og det ga henne trygghet. Hun begynte å synes det var hyggelig å gå ut. Vi både gråt og lo da hun begynte å hoppe, løpe og snuse rundt på tur. Plutselig var livet så gøy for henne, det er så lite som skal til. Det er virkelig en glede å adoptere et dyr som ikke har hatt det godt og trenger et nytt hjem!

– Hvordan tenker du at vårt forhold til dyr bør være?

– En venninne av meg sa ”Jeg lærer så mye om mennesker rundt meg, fra hvordan de er mot barn og dyr”. Det er så sant. Jeg blir veldig skeptisk når folk ikke liker dyr. Samme om de synes barn er irriterende. Da er man på et empati-nivå som ikke er så bra. Jeg ønsker bare at vi skal kunne leve med dyr, og være respektfulle overfor dem. Jeg ønsker at dyr skal få leve fullverdige liv, utfolde seg og få glede av livet.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2016.