Hanne Kristin Rohde - Først ut med krimbok for pelsdyrene


av Siri Martinsen, hovedfoto: Eirik Anzjøn/NOAH

Forfatter Hanne Kristin rohde har skrevet Norges - og kanskje verdens - første krimroman om pelsindustrien. I romanen «Offerdyr» er det ikke bare det obligatoriske mordet som fremstår som kriminelt.

Da NOAH først tok kontakt med Rohde var hun fortsatt ansatt i politiet, og hennes stemme var viktig for å få en mobilisering for dyrepoliti. Men det ble raskt klart at hennes engasjement også omfattet dyr som lider med lovens velsignelse. – Jeg vil gi en direkte ros til NOAH og andre som jobber for pelsdyrene. Jeg tilhører den generasjonen som har foreldre som pyntet seg med mink. Jeg har vokst opp med at dette er greit, og hadde selv pels. Men så kom NOAH med artikler, kronikker, oppslag i nyhetene. Så begynte jeg å se bildene – og det holdt med ett bilde av en rev, der du ser inn i øynene dens, og ser rett inn i avmakt og fortvilelse. Da skjønte jeg at jeg måtte ta meg sammen, og jeg gjorde en helomvending.

– Hvordan fikk du idéen om å bruke ditt engasjement for pelsdyrene i en krimroman?

– Ideen ble til på samme måte som med de tidligere bøkene mine – jeg må alltid ha et politisk utgangspunkt som jeg bryr meg om. Jeg har skrevet om vold mot kvinner, bortføring av asylbarn – saker jeg blir opprørt over. Etter siste bok var jeg sliten og tenkte at jeg må finne et tema som jeg virkelig brenner for! Så skulle jeg rydde litt i skapet hjemme, og der hang pelskåpa innerst. Mens jeg så på den tenkte jeg «Nå er det pelsdyrenes tur å få en stemme i en krimbok». Jeg ringte redaktøren og han syntes også dette var spennende. Jeg har jo lært mye av NOAH, lest NOAHs Ark, lest intervjuer med landbruksministeren og hørt på de innøvde svarene hans i debatter. Det er så tydelig at han bare forsvarer noe som ikke kan forsvares.

”Så skulle jeg rydde litt i skapet hjemme, og der hang pelskåpa innerst. Mens jeg så på den tenkte jeg «Nå er det pelsdyrenes tur å få en stemme i en krimbok».”

Jeg så klart at dette måtte det gå an å få en krim utav. Jeg har også blitt veldig inspirert bare av å få være med på appellene foran Stortinget på NOAHs fakkeltog mot pels, og høre hva alle sier. Men det var veldig vanskelig, for jeg ville egentlig si for mye! Det skal jo ikke være en lærebok, men en bok du skal kunne sette deg ned med en kaffe, te eller rødvin og kose deg med. Men samtidig – kanskje den greier å vekke noen. Om jeg bare får én person mer engasjert for dyrene etter å ha lest boken, er jeg fornøyd. Men jeg håper jo at det blir noen nuller bak etttallet, så klart!

Foto: Eirik Anzjøn/NOAH

– Du var nesten ferdig med boken da nyheten kom om at pelsdyroppdrett skal forbys. Hvordan reagerte du?

– Jeg gråt! Jeg hoppet så viltert rundt da jeg fikk meldingen av deg, at katten løp og gjemte seg – og hun tåler mye altså! Eldstesønnen min kom ut og spurte hva som skjedde, og jeg sa bare «det er pelsdyrene som kommer ut av burene!» Jeg måtte forsikre meg om jeg ikke hadde misforstått, det var av en eller annen grunn uventet, selv om dere hadde fortalt om muligheten. Men da gleden var sunket inn, fikk jeg litt hjerteklapp for jeg måtte jo endre manus og tilpasse meg virkeligheten. Jeg hadde diktet opp enda en ny pelsdyrrapport – men nå ble det enda mer action i virkeligheten. Så da tenkte jeg raskt «dette går helt fint, det blir bare enda bedre!». Det var mye morsommere å kunne legge inn rykende ferske fakta i handlingen! Og jeg fikk lagt inn Sigruns (bokens fiktive NOAH-leder) kommentar «Yes! Vi Vant!» – det var egentlig dine ord, og det var gøy å bruke dem! Jeg har jo egentlig selv ikke ord for hvor glad jeg ble da nyheten kom.

– Du tar opp de tette båndene mellom politikere og de som driver i pelsdyrbransjen – en av politikarakterene i boken kaller det nesten for korrupsjon.

– Det er veldig bevisst at jeg løfter frem denne problemstillingen, men jeg konkluderer jo ikke, for da blir det en helt annen type bok. Jeg synes det er problematisk slik man kan se i norsk politikk, at næringsinteresser og politikk samhandler veldig tett. Uansett skal ingen fortelle meg at man ikke har med seg økonomiske motiver som politiker når man har røtter i en næring. Det vil hele tiden ligge en motivasjon, agenda – skjult eller åpen – i forhold til hvilke vedtak man er villig til å fatte. Og når de samme personer som har slik interesse i et dyrehold er de samme som skal fatte vedtak som vedrører dyrene, da synes jeg at det er noe galt. Jeg skal ikke si at man aldri skal kunne bli minister for det ene og det andre fordi man har en historie innenfor en næring, men det er viktig at slike bindinger kommer frem og debatteres. Og kanskje er det ikke riktig å gi mennesker ansvar for avgjørelser som gjelder akkurat den næringen de kommer fra. Jeg la også merke til at en av forskerne i pelsdyrutvalget hadde økonomiske bindinger til pelsnæringen i Europa. Det er enda mer ugreit enn inhabile politikere. Vi ser det på alle områder i samfunnet, der etikk krysser økonomi, at det er ofte økonomi som vinner. Og når man da har mennesker som har, eller har hatt, disse økonomiske interessene i maktposisjoner, så må man passe på. Jeg ønsket å ha det med i boken for at flere skulle kunne reflektere rundt det.

– Forskeren med økonomisk binding til pelsnæringen, som likevel satt i Pelsdyrutvalget som politikerne etterpå la stor vekt på, fikk relativt liten oppmerksomhet i media. Hvorfor det, tror du?

– Det har jeg lurt på, og jeg tror det handler om villighet til å ta opp saker som dette. Det må være en journalist som tenner på det, en som ønsker å ta opp denne typen problemer. Jeg kan dra en parallell til boken «Bare et barn» hvor jeg skriver om bortførte asylbarn. Da prøvde jeg å kontakte en del journalister som jeg kjente og spurte hvorfor det ikke er noen journalister som skriver om at Redd Barna nå to ganger har lagt frem rapporter som viser at over 1000 barn har forsvunnet fra norske asylmottak over en 12-års periode. Svaret jeg fikk var «Vi har ikke en historie». Men 1000 barn er en historie! Men siden det ikke var ett navngitt individ de kunne skrive om, ingen bilder eller familie til ett barn, så mente de det ikke var en historie. For meg er det noe av det største sludderet jeg har hørt. Jeg tror vi har en parallell til saken om inhabilitet i dyrevelferdsspørsmål; det er som om de ikke har «storyen», fordi de får ikke denne ene inhabile forskeren til å stå frem og erkjenne problemet. Men om journalistene ikke føler de har en «story», så er det nettopp derfor jeg nå har laget en!

– NOAH er også med i boken din – hvorfor ble det slik?

– Jeg hadde veldig lyst til å ha med NOAH fordi det gjør meg veldig inspirert å skrive med utgangspunkt i virkeligheten. I stedet for å bare finne opp et tilfeldig navn på en dyrevernorganisasjon, så hvorfor ikke ta dere, som er mest synlige i pelsdyrsaken, som arrangerer et fakkeltog som mange kjenner til og som har deltatt i utallige debattprogrammer? Jeg tror mange som kanskje har sett en debatt eller lest en artikkel om NOAHs arbeid, og så leser om NOAH i boka, blir mer interessert. Neste gang de møter NOAH i det virkelige liv, så har man kanskje klart å skape enda mer engasjement for dyr hos dem! Der hadde jeg jo en litt skjult agenda for dyrene… Kanskje dere får flere medlemmer også? Det hadde vært veldig bra – og det er lov å håpe! Jeg var veldig glad for at jeg kunne bruke NOAHs navn i boken, samtidig som jeg jo skriver helt etter min egen fantasi – som jeg sier bak i boken; «enhver likhet er tilfeldig». Det skjer jo ting i handlingen som jeg er helt sikker på at NOAH ikke ville tillatt, men som må med hvis det skal bli krim!

– For de fiktive NOAH-medarbeiderne i boken er langt mer «aktivistiske» enn NOAH noensinne har vært…

– Ja, og det var en fordel at jeg ikke kjenner så mange andre enn deg personlig, for da kunne jeg være helt fri når jeg laget karakterer. Med bakgrunn i politiet har jeg jo hatt noen fordommer om begrepet «aktivist», og karakterene i boken er mer slik jeg trodde aktivister var. Men så har jeg skjønt at en aktivist er en som brenner for en sak – som deg og meg. I samfunnet nå er vi på mange måter forbi der hvor aktivister er de «kriminelle», og næringsaktørene per definisjon driver «lovlig». Vi ser jo at penger får folk til å gjøre ting som ikke er lov, mens engasjement for det som er rettferdig stort sett drives av mennesker som respekterer lovene og vil endre dem til det bedre. Men krim er krim – og uten å si for mye; når den ene aktivisten gjør noe veldig galt, legger han samtidig en oppsigelse i hylla til den fiktive NOAH-lederen, fordi han vet at dette er ikke forenelig med måten organisasjonen jobber på. Det var mitt lille alibi… Samtidig er det et poeng for meg å vise frem desperasjonen som noen med stort hjerte kan føle på. Ikke fordi andre som jobber lovlig for dyr har «mindre hjerte», men fordi følelsene kan ta over for noen – og det var viktig å vise leseren at de følelsene kommer fra en realitet.

– Noen er redd for å ha politiske eller etiske budskap i underholdningslitteratur men ikke du?

– Nei, for meg er det absolutt ikke sånn. Jeg synes det er greit å få inn en refleksjon i samme slengen som man blir underholdt. Det kan det jo hende noen ville reagere på, men det er sånn jeg er. Hovedpersonen Wilma er mye meg, selv om hun gjør ting jeg ikke ville gjort. Når jeg skriver har jeg lyst til å vise frem norsk politi, jeg vil at leseren som er nysgjerrig på norsk politi skal få vite mye gjennom mine bøker, de skal få vite hvilke tanker som rører seg, hvilke debatter som kommer på bordet i en reell etterforskning.

”Jeg mener jo at pelsnæringen er en «lovlig kriminell handling» – man har satt i sys tem en kriminalitet fordi man tjener penger på det.”

Og man kommer opp i mange etiske problemstillinger i en slik jobb. Hva skjer for eksempel når etterforskningen fører en midt inn i maktens korridorer, og man står opp mot et politisk system? Det er ikke bare, bare å etterforske en landbruksminister… Spesielt for denne bokens tema er det grufulle som skjer med lovens velsignelse. Jeg mener jo at pelsnæringen er en «lovlig kriminell handling» – man har satt i system en kriminalitet fordi man tjener penger på det. Det er veldig sterke ord, men for meg er det slik det er.

– Du har støttet NOAHs arbeid i to kampanjer – mot pelsdyroppdrett og for dyrepoliti. Med regjeringens løfter av i år ser det ut til at begge disse sakene kan være vunnet. Hva tenker du er det viktigste NOAH kan jobbe for nå?

– Jeg er jo i en prosess selv når det gjelder mitt forhold til dyr. Jeg velger mer og mer bort det å spise pattedyr og fugler. Jeg kan ikke legge skylden på familien, men det kompliserer litt når familien ikke vil gi opp kjøtt. Hos mange er det en stor prosess på gang nå, tror jeg. Mange som meg, vil velge bort kjøtt. Det handler om at det ikke må være for dyrt, at det er lett tilgjengelig og lett å lage mat som alle kan like. En av mine venninner lager verdens beste vegetarlasagne, og den er jo mye bedre enn vanlig lasagne.

”Jeg ønsker at kampene for dyrs rettigheter nå fremover handler mye om dette – at vi får reddet dyrene fra det de utsettes for i kjøttindustrien.”

Det er noe med å bare oppdage hvor enkelt det er. Og så handler det om det dere allerede gjør – å bevisstgjøre. «Hvordan har egentlig kyllingene det?» «Hvordan har storfe og gris det?» Sist vi hadde ribbe på julaften, var første gang i livet mitt hvor jeg tenkte; «det er egentlig ugreit, tenk på alle de grisene som går med nå fordi vi skal kose oss». I foredragene mine er jeg opptatt av ledelse og relasjoner, og våre relasjoner til dyr er del av hvem vi er. Jeg tenker at vi må vise respekt for dyrene. Og i tillegg har man hele problemstillingen med forurensning og miljøbelastning i kjølvannet av dyreoppdretten. Jeg ønsker at kampene for dyrs rettigheter nå fremover handler mye om dette – at vi får reddet dyrene fra det de utsettes for i kjøttindustrien.

– Blir det flere krimbøker med fokus på dyrene?

– Ikke i den neste – men absolutt! Jeg har allerede en idé i forhold til kjøttindustrien, men den er veldig prematur og ligger og tar form i bakhodet. Det var en veterinær-venn av meg som ga meg ideen. Vi får se om den kommer om 5 eller 10 år.

– En av politi-karakterene i «Offerdyr» er opptatt av at man må følge pengene for å løse kriminalitet. Innenfor kjøttindustrien finner man noen av de mest pengesterke firmaene i verden, som samtidig har stor politisk innflytelse…

– Nå kjenner jeg at jeg blir inspirert! Jeg skjønner jeg må gjøre alvor av denne krimmen, men jeg må skrive én annen først!

– Hva håper du «Offerdyr» gir leserne?

– Jeg håper folk synes den er spennende, men det er klart; det er en bok med et tema jeg brenner for. Det er nesten så jeg brekker meg når jeg ser bilder av pelsdyrene. Det er ingen som hadde sagt idag, dersom vi ikke allerede hadde hatt pelsindustri; «det er litt kaldt her oppe, kanskje vi skal sperre noen rever inne i bur og ta pelsen deres?» Det er en levning fra fortiden, og det ønsker jeg å vise gjennom boken. Jeg vil vise hvor makabert det er.

”Det er ikke noe som heter velferd i bur, og det ønsker jeg at leseren skal få med seg!”

Og det lar jeg også Wilma si: «Om man så slenger inn kosedyr og puter i buret, det hjelper ikke, det er fangenskapet som er problemet.» For det er ikke noe som heter velferd i bur, og det ønsker jeg at leseren skal få med seg!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2018.