Europa åpner burene

Flere land det er naturlig for Norge å sammenligne seg med, har allerede forbudt, eller er i ferd med å forby pelsdyroppdrett. Hvordan har veien mot forbud vært? Og hvor langt på vei er Norge?

Sveits: Beskytter ville dyr fra bur

Sveits er et land i en særstilling når det gjelder dyrevern. Det har betydd mye at landet hadde en stor debatt om burhønsdrift på 80-tallet, hvilket resulterte i regler som gjorde det umulig å holde høner i bur fra 1991.¹⁾ Følgelig var det også naturlig å ikke tillate hold av rev og mink i bur.

Det har tydeligvis ikke eksistert pelsfarmer i Sveits, i det minste ikke etter at dyrevernloven fra 1978 ble vedtatt. Pelsdyr blir betraktet som ville dyr etter denne loven. For å kunne holdes i fangenskap, må ville dyr leve under forhold som tilsvarer kravene for dyrehager.²⁾

«I Sveits betraktes pelsdyr som ville dyr, og kan derfor ikke holdes i bur.»

Mer spesifikt kreves det 8 m2 inneområde og 30 m2 uteområde per revepar, med naturlig bakkekontakt, soveplass og gjemmesteder. To mink skal ha 6 m2 område, og mulighet til å svømme.³⁾ Dette gjør pelsfarming ulønnsomt, og det har derfor aldri vært en aktuell måte å utnytte dyr på.

Sveits har fått en ny dyrevernlov i 2008. Denne skjerper kravene for alle sosiale dyr: Flokkdyrs sosiale behov i fangenskap må tilgodeses, og dette vil f.eks. gjelde kaniner.⁴⁾

Nederland: Først ute med forbud.

Nederland har vært et land med stor pelsproduksjon. Likevel var landet det første land som vedtok et forbud mot en form for pelsdyroppdrett, selv om andre land ble kvitt farmene tidligere.

Da pels-debatten tok av for alvor i Nederland var landet den nest største mink-produsenten i verden med 2 800 000 minker årlig, og også reveoppdrett og chinchillaoppdrett var utbredt.⁵⁾ Nederland hadde sterke dyrevernorganisasjoner som arbeidet hardt med pels-spørsmålet, men de hadde også noe annet vesentlig: Forskere som anbefalte avvikling. Forskerne som ble satt til å utrede problemene ved industrien kom i 1994 til den konklusjon at «de problemene som er blitt avdekket er av en slik alvorlig natur at revefarming i sin nåværende form bør anses uakseptabelt.»⁶⁾

Som konsekvens av dette ble revefarming vedtatt forbudt i Nederland, det endelige forslaget kom i 1997. Forbudet trådte i kraft i april 2008.⁷⁾ Det ble også vedtatt et forbud mot chinchillafarming, som trådte i kraft samme år.⁸⁾ I år 2000 var det fortsatt en produksjon på 20 000 reveskinn fra Nederland,⁹⁾ men per i dag eksisterer ingen slik produk-sjon.

Forskernes rapport hadde imidlertid en slagside; for den økonomisk viktigere minknæringen, foreslo de ikke avvikling, men «strengere regler».⁶⁾ Igjen fulgte myndighetene deres råd, og fortsatt er Nederland blant verdens største minkproduserende land.

«Dyrerettighetskrefter i landet ble utålmodige, og i 2002 ble «Partiet for Dyrene» dannet – et politisk parti med formål å få dyrerettighets-relaterte spørsmål frem på den politiske dagsordenen.»

Debatten har likevel vært intens gjennom hele 90-tallet. Parlamentet foreslo i 1999 at et forbud mot minkoppdrett skulle bli utredet, landbruksministeren sa seg året etter enig i et forbud. Alle partier unntatt Liberal-partiet ønsket et forbud innen 2002.¹⁰⁾ Men det skulle ta lengre tid å endelig vedta denne loven, blant annet p.g.a. diskusjoner om EU-regler. Dyrerettighetskrefter i landet ble utålmodige, og i 2002 ble «Partiet for Dyrene» dannet – et politisk parti med formål å få dyrerettighets-relaterte spørsmål frem på den politiske dagsordenen.¹¹⁾

I 2008 sendte parlamentsmedlemmer i Nederland beskjed til WTO om hvordan forbudet ville arte seg: “Forslaget forbyr det å drepe (…) dyr med det formål å hovedsakelig (…) å utnytte deres pels.” Minkfarmere skal få en overgangstid på 10 år i følge forslaget.⁷⁾ Initiativet til lovforslaget kom fra Arbeiderpartiet og Sosialistpartiet. Både Liberaldemokratene (D66), Miljøpartiet (Groenlinks) – og ikke minst Partiet for Dyrene (PvdD) – støttet forslaget.¹²⁾

«I Nederland er revebur forbudt fra 2008, og minkbur fra 2018.»

Det nederlandske parlamentet vedtok å støtte lovforslaget i juli 2009.¹²⁾ Siste steg er nå at senatet må stemme over loven vinteren 2009/2010. Dersom alt går etter planen, skal en av verdens største mink-produsenter ha avviklet alle sine minkfarmer innen 2018.

Sverige: De røde prioriterte dyrene

I 1989 fikk Sverige en ny dyrevernlov, men lovens krav om «naturlig adferd» fikk ikke noen konsekvens for svensk pelsdyroppdrett.¹³⁾ Dette satte i gang store kampanjer mot pels, og i 1990 skjer det flere interessante hendelser: Det veterinærmedisinske selskap kritiserte pelsdyr-oppdrett i en rapport, og Justisombudsmannen kom med en uttalelse om at myndighetene hadde misforstått dyrevernloven når de tillot pelsfarmer – denne konklusjonen kom på bakgrunn av en henvendelse fra en privatperson.¹³⁾

Debatten ble tatt inn i politikken, og i 1995 vedtok Sverige en forordning som bestemmer at rever skal holdes slik at de får anledning til å grave, bevege seg og være sammen med andre rever.¹⁴⁾ Fra 2001 var det ingen revefarmer igjen i Sverige. Sveriges daværende landbruksminister Margareta Winberg uttalte følgende: «traditionell rävhållning (får) inte längre förekomma. Detta är ett exempel på att djurens interessen och behov får företräde framför näringens interessen – även när detta kan leda till att en hel näringsgren försvinner.“ ¹⁵⁾

I 2003 ble det foreslått fra svenske Jordbruksverket at minkfarmere skulle få en frist på seg til å “forbedre” forholdene for dyrene.¹⁶⁾ Flere politikere argumenterte imidlertid for et forbud.¹³⁾ I 2006 la regjeringen – bestående av Socialdemokratene, Vensterpartiet og Miljøpartiet – frem et forslag til endring også for minkfarming: “minkar skall hållas så att deras behov av att röra sig, klättra, utöva sitt jaktbeteende och ägna sig åt annan sysselsättning samt av att periodvis vara ensamma, kan tillgodoses. Det anges dessutom att minkar skall ha tillgång till vatten att simma i.”¹⁷⁾

«I Sverige ble oppdrett av rev i bur forbudt fra 2001.»

Beklageligvis ble forslaget klaget inn for EU-kommisjonen av Frankrike, til tross for at flere land har lignende regler. Frankrike tapte saken, men før behandlingstiden var utgått, skiftet Sverige regjering, og den borgelige koalisjonen trakk tilbake forslaget for minkfarmene.¹³⁾

Tyskland: Hessen viser vei

Tyskland har tross stor motstand mot pelsfarming, ennå ikke et landsdekkende forbud. Derimot vedtok Hessen et lokalt forbud i 1996, hvor bur ble forbudt og forskrifter påbød klatremuligheter, vannbasseng, gjemmesteder og fast gulv på 2/3 av gulvarealet. Per i dag er det følgelig ingen pelsfarmer i Hessen.¹⁸⁾

«I Hessen er pelsdyroppdrett i bur forbudt – vil Tyskland følge etter?»

Storbritannia: Pionèr-lov på etiske prinsipper

I England vokste pelsindustrien, som hovedsakelig har bestått av minkproduksjon, til 600 farmer på 70-tallet.¹⁸⁾ Men kampanjer for dyrs rett-igheter gjennom 80-tallet brakte næringen drastisk nedover. Den britiske Farm Animal Welfare Council (FAWC) fastslo i 1989 at “FAWC ser ikke pelsdyroppdrett som et akseptabelt næringsalternativ, slik den praktiseres idag. Vi har bestemt å ikke utarbeide retningslinjer for dyre-velferd for reve- og minkfarming, for å unngå å gi næringen den aksept offisielle retningslinjer ville innebære.”¹⁹⁾

Undersøkelser gjennom 90-tallet viste at 85 % ikke ville bruke pels. I tråd med opinionen fremmet Labour avvikling av pelsindustrien på sitt program, og da de kom til makten i 1997 var det forventet at de skulle iverksette dette. Samme år ble imidlertid også nye europeiske retnings-linjer for pelsfarming publisert, og debatten gikk mellom de som ville forby og de som ville «forbedre regler og inspeksjoner».

«Fra 2003 har all pelsdyroppdrett vært forbudt i Storbritannia.»

En rekke etologer tok til orde for at pelsfarming ikke var i tråd med dyrenes behov, og en rapport skrevet av bl.a. verdens første professor i dyrevelferd, Donald Broom fra Cambridge University, ble publisert i 1997, med en knusende konklusjon for pelsnæringen.I 1997 landet politikerne likevel ikke på forbud, men diskusjonen ble tatt opp i parlamentet også året etter, og i begynnelsen av 1999 ble «The Fur Farming Prohibition Bill» introdusert. Da var det bare 13 farmer igjen i landet, som produserte 100 000 mink årlig.¹⁸⁾

I 2000 ble det vedtatt forbud mot “hold av dyr utelukkende eller hovedsakelig for å slakte dem for pelsverdiens skyld”. Forbudet trådte i kraft i januar 2003.²⁰⁾ Da ble alle pelsfarmer i England og Wales stengt. I 2001 kom forbud også i Skottland, selv om det ikke fantes pelsfarmer der.²¹⁾ Og i 2002 vedtok også Nord-Irland forbud.²²⁾

Østerrike: Pelsfritt land med ny lov

I Østerrike kom forbud mot pelsfarming på plass i seks av ni delstater i 1998, i de tre øvrige delstatene var reglene for strenge til at pelsfarming var økonomisk lønnsomt.²³⁾ Pelsfarming har aldri vært en stor industri i Østerrike, og kun 60 farmer eksisterte før anti-pelskampanjene satte i gang for alvor.²⁴⁾

«I Østerrike ble all pelsdyroppdrett forbudt fra 2005.»

I 2004 tok østerrikerne skrittet fullt ut, og det er nå inkorporert i dyrevernloven at “det er forbudt å holde dyr for å produsere pels».²⁵⁾ Forbudet trådte i kraft januar 2005. Pelsforbudet er imidlertid formulert slik at pelsdyr er definert som «ville dyr», hvilket igjen betyr rev og mink. Kaniner faller derfor utenom, men det eksisterer i praksis ikke noen produksjon av kaniner til pels i Østerrike. I desember 2007 bestemte østerrikske myndigheter dessuten at kaniner i bur for kjøttproduksjon skal forbys f.o.m. 2012.²⁶⁾ På det tidspunktet var det 23 oppdrettere som tilsammen slaktet 550 000 kaniner årlig.²⁷⁾

Italia: Der minken må ha vann

Italia er blant Europas tre største aktører med hensyn til bearbeiding/farging av pels, og bruk av pels i moteindustrien.²⁸⁾ Kaninoppdrett for pelsens skyld har vokst i Italia, som er ett av hovedlandene for denne type pelsdyroppdrett.²⁹⁾

«I Italia gjør reglene for minkoppdrett driften umulig fra 2008.»

Men likevel er ikke Italia et utelukkende pelsvennlig land: Etter store kampanjer på 90-tallet, ble det vedtatt en lov i 2001, som trådte i kraft fra 1. januar 2008. I følge loven kunne ikke mink eller chinchilla lenger holdes i små bur, men skulle ha store bevegelsesmuligheter i innhegninger, mulighet til å klatre, tilgang til hi på jordbunn, og mink skulle ha tilgang til vann å svømme i.³⁰⁾ Italiensk politikk går imidlertid ikke alltid i rett linje; Berlusconi endret loven i 2004, og utsatte overgangstiden til 2013.³¹⁾ Under Venstre-regjering i 2007, ble loven igjen endret tilbake til opprinnelig årstall.³²⁾ I 2008, når egentlig alle farmer skal ha fasiliteter som gjør dem ulønnsomme å drive, finnes det fortsatt 20 minkfarmer og noen chinchillafarmer igjen i Italia. Grunnen til dette kan være enda en lovendring i 2008 hvor året 2010 står sammen med 2008 som frist… Uansett skiftende regjeringer og utydelige lover, har italiensk minkfarming vært i drastisk nedgang fra 170 minkfarmer i 1988.³¹⁾

Kroatia: Følger i det etiske sporet.

I Kroatia ble en ny dyrevelferdslov vedtatt i desember 2006. Loven trer i kraft januar 2007, og inkluderer et pelsfarmforbud med ti års overgangstid. Loven sier at “det er forbudt å oppdrette dyr med det formål å produsere pels», og er dermed et forbud av etisk karakter på samme måte som forbudet i England.³³⁾

«I Kroatia ble forbud mot pelsdyr-oppdrett vedtatt i 2007.»

Kroatias eneste pelsproduksjon har vært chinchillaoppdrett, der har til gjengjeld ett firma stått for 50 % av verdensproduksjonen av chinchilla. I dag skal dette firmaet være det eneste som driver med pelsdyroppdrett i landet, og produksjonen er vesentlig lavere.³⁴⁾

Danmark: Beskytter rev, utnytter mink…

Danmark har vært blant den “harde kjerne” av pelsproduserende land, og står for den største verdensproduksjonen av mink. Det er derfor et stort fremskritt at Danmark nå også kan telles blant land som har implementert forbud mot oppdrett.

Riktignok gjelder forbudet foreløpig kun revefarming, som sammenlignet med minkfarming ikke er økonomisk viktig for Danmark. Men utviklingen har til gjengjeld gått fort på dette området på få år: I desember 2006 vedtok Danmark regler for reveoppdrett som gjorde det vanskeligere å drive denne næringen økonomisk; revene skulle ha jord å grave i, større bur m.m.³⁵⁾ Bakgrunnen for dette var kritikk mot revefarming i lengre tid, bl.a. fra “Det etiske råd vedrørende husdyr”, som allerede i 1991 uttalte at «revene ikke befinner seg vel i fangenskap».³⁶⁾ Reglene var gjeldende f.o.m. januar 2008.

Imidlertid var myndighetene ikke fornøyd med resultatet av reglene. Justisdepartementet som har ansvar for dyrevern, uttalte at de ikke anså driften for å være forsvarlig. 29. mai 2009 vedtok så det danske folketing et forbud mot revefarming basert på dyreetisk grunnlag. Justisminister Lene Espersen uttalte i 2009: “Det er ikke mulig å gi opp-drettsrev ordentlige forhold”. Imidlertid ble det også vedtatt en svært lang overgangstid – 15 år for de som har pelsfarm som hovednæring.³⁷⁾ I Danmark blir revefarming dermed forbudt først fra 2018.

«I Danmark skal reveoppdrett bli forbudt fra og med 2018.»

Samtidig har imidlertid også debatten om minkoppdrett skutt fart. Gruppelederen for Sosialdemokratene i EU-parlamentet, Dan Jørgensen, sendte i oktober 2009 ut en pressemelding hvor han sier; » Anerkjennelsen av at det ikke er dyrevelferdsmessig forsvarlig å avle mink, har spredt sig. Derfor regner jeg med å få oppbakning for et totalforbud i hele EU.»³⁸⁾

Irland: De Grønne kjemper dyrenes kamp.

I Irland har dyrerettighetsorganisasjoner blitt etablert relativt sent sett i forhold til andre land, men til gjengjeld har engelske organisasjoner engasjert seg. Partiet Green Party i Irland har også vært en pådriver for dyrevernsaker. På Green Partys program, vedtatt 2005, står det at de både skal «bringe en slutt på pelsfarming i Irland» og «drive kampanje for forbud i handel med dyrepels-produkter.³⁹⁾

I 2005 ble “The Fur Farming (Prohibition) Bill” fremlagt av Green Party og debattert i parlamentet. Mr. Cuffe, parlamentsmedlem for Green Party, understreket: “Dette lovforslaget handler om medfølelse og hensyn til dyr. Det er en moralsk plikt for mennesker å tale dyrenes sak.» Forslaget ble støttet av opposisjonen og uavhengige kandidater, men regjeringspartiene stemte det ned.40)

«I Irland vil pelsdyroppdrett bli forbudt i 2012.»

I 2009 slo Green Party til igjen på vegne av dyrene, og i regjeringsforhandlingene med partiet Fianna Fail var pelsfarmforbud en viktig sak. I oktober 2009 ble det klart at Irland forbyr pelsdyroppdrett – alle irske farmer må avvikle innen 2012.⁴¹⁾ Det er kun 5 pelsfarmer igjen i Irland per idag.⁴²⁾

Norge: Hvor lenge skal lidelsene fortsette?

Hvor står Norge på veien mot pelsfarm-forbud? Allerede på 90-tallet kom de første store debattene om pels her i landet. Uttalelsen fra Rådet for dyreetikk i 1994, som anbefalte avvikling, var en milepæl.⁴³⁾ Men i motsetning til i England, og mer i tråd med situasjonen i Danmark, fikk ikke rådets syn politiske konsekvenser raskt. Norge har imidlertid hatt både kampanjene, mediadebattene og de etiske uttalelsene som har vært opptakt til forbud i andre land.

Det Norge har manglet, som vi ser i flere andre land med forbud, er et etologisk miljø som på selvstendig grunnlag kritiserer næringen. Den vitenskapelige utredningen fra Vitenskapskomiteen i Norge i 2008 bygde tvert imot på én eneste rapport – laget av de samme forskere som er sterkt knyttet til pelsnæringen.⁴⁴⁾ Veterinærforeningens uttalelse mot pelsdyroppdrett av 2009, veier derimot i motsatt retning.⁴⁵⁾

«Når vil norske politikere synes at pelsdyrene har lidd nok?»

Men til syvende og sist må konsekvensene av fagkritikk, kampanjer, opinion og mediafokus bli et politisk engasjement. I alle land med forbud ser man at politikere som tar initiativ har vært avgjørende for at ikke saken skal stagnere. Parallelt med en rekke land som idag har forbud har Norge vært igjennom den politiske debatten om «forbedring» – som her munnet ut i Stortingsmeldingens «forbedrings-frist» på ti år for pels-næringen.⁴⁶⁾ SV og De Grønne har avvikling på partiprogrammet, og Arbeiderpartiet sto på nippet til å vedta avvikling ved landsmøtet 2009.⁴⁷⁾ Venstre blir stadig mer negative til pelsnæringen. Men det koker likevel ned til enkeltmenneskers innsats: Noen i maktens korridorer må prioritere og føre saken, ikke bare sympatisere med den. Og vi som er utenfor må ikke la dem hvile før de gjør det.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2009

Kilder

• 1) «How Switzerland got rid of battery cages», Studer (2001)
• 2) «Swiss Federal Act on Animal Protection» 09.03. 1978
• 3) «Dying for Fur», SAP (2005)
• 4) The Times, 26.04.08
• 5) “Fashion Victims”, C. McKenna, WSPA (1998)
• 6) Wiepkema, Advice regarding the husbandry of fur animals – mink and foxes – in The Netherlands. Upublisert rapport fra Dutch Government (1994)
• 7) «Koningin Der Nederlanden Besluit van 10 december 1997», Nr. 96.006156, houdende uivoering van artikel 34, eerste lid van de Gezeondsheids- en welzijnswet voor dieren, 1998-1999
• 8) «Notification to WTO, G/TBT/N/NLD/80» (Hentet 2009)
• 9) “The Welfare of Animals Kept for Fur Production – Report of the Scientific Committe on Animal Health and Animal Welfare”, European Commission (2001)
• 10) Agra Europe, 01.03.00 
• 11) Partijvoordedieren.nl (hentet 2009) 
• 12) Duchnews.nl, 26.05.09
• 13) Djurens Rätt i NOAHs Ark nr. 1/06 (Hentet 2009)
• 14) Betänkande 1999/2000:MJU04
• 15) Winblad, «Lyckliga djur», Sveriges Jordbruksdepartement, 2001
• 16) SJVFS, saknr. L 100, Statens jordbruksverks föreskrifter om djurhällning inom lantbruket m.m., 107 (2001)
• 17) ” Skärpta djurskyddskrav för minkuppfödning “, Miljö- och jordbruksutskottets betänkande (2005)
• 18) «House of Commons Library, Research Paper» 99/24 (Hentet 2009)
• 19) FAWC Press Notice 04.04.1989
• 20) Fur Farming (Prohibition) Act (2000)
• 21) Fur Farming (Prohibition) (Scotland) Bill, 19.10.01
• 22) Fur Farming (Prohibition) (Northern Irland) Order (2002)
• 23) Infurmation.com (Hentet 2009)
• 24) Mail fra Vier Pfoten, 12.11.09
• 25) Tierschutzgesetz – TSchG, §25  (2004)
• 26) TSchG sct. 18 paragraph 3a (Hentet 2009)
• 27) Vgt.at 07.12.07 og 23.11.08
• 28) EFBA, 31 January (2008)
• 29) CAFT-rapport, (2008)
• 30) Dyrevernlov (D.L.)146 (2001) 
• 31) D.L. 266/2004; D.L. 300/2006; D.L. 171/2008/ mail fra LAV/OIPA November 2009
• 32) La Stampa, 19/07/07
• 33) Article 4 (2; 23) Animal Protection Act (2006)
• 34) Animal Friends Croatia, mail 14.11.09 til NOAH
• 35) Bekendtgørelse om beskyttelse af pelsdyr, Justitsministeriet, 22.12.06
• 36) Det Etiske Råd vedrørende Husdyr, Danmark (1991)
• 37) TV2, 10.11.08/ Tvmidtvest.dk 29.05.09
• 38) «Dan Jøergensen vil forbyde minkavl», Bt.dk/politik, (Hentet 2009)
• 39) Animal Welfare Policy, 25.06 2005
• 40) Historical-debates.oireachtas.ie (Hentet 2009)
• 41) Irish Times, 12.10.2009
• 42) Infurmation.com, Press release (Hentet 2009)
• 43) Rådet for dyreetikk (1994) 
• 44) «Risk assessment concerning the welfare of animals kept for fur production», VKM (2008)
• 45) Den Norske Veterinærforening (Hentet 2009)
• 46) Stortingsmelding nr. 12, Landbruksdepartementet (2003)
• 47) Endelig forslag fra Programkomiteen i Arbeiderpartiet, Landsmøte (2009)