Det er innlysende for de aller fleste i det norske samfunn i dag at pelsindustrien er unødvendig, uetisk og umulig å forsvare ut i fra de fleste synsvinkler – fra samfunnsøkonomi til dyrs rettigheter. Undersøkelser fra TNS Gallup viser at 80% av nordmenn under 30 år mener pels er unødvendig, og at det er galt å bruke pels.
I årevis har NOAH kjempet mot pelsindustrien i Norge. Denne kampen har vært en prioritert del av vårt arbeid helt fra starten i 1989, og i løpet av disse årene har vi nådd viktige milepæler, og sett at arbeidet har båret frukter. Allerede i 1991 slo en NOAH-demonstrasjon et stort pelsmote-show konkurs, og NOAHs markeringer gjennom årene har ført til at moteshow med pels er et heller sjeldent syn.
«I år 2000 avlyste pelsbransjen selv utstillingen for å unngå negativ oppmerksomhet, og i 2006 ble livdyrutstilling forbudt i Norge.»
I 1993 arrangerte NOAH den første av mange årlige demonstrasjoner utenfor Pelsdyravlslagets livdyrutstilling på Hamar. Standhaftig sto demonstranter fra NOAH utenfor i vinterkulden, og markerte sin motstand mot denne årvisse utstillingen av levende vettskremte dyr presset inn i noen trange hylstre av noen bur. I år 2000 avlyste pelsbransjen selv utstillingen for å unngå negativ oppmerksomhet, og i 2006 ble livdyrutstilling forbudt i Norge.
I 1994 konkluderte Rådet for Dyreetikk med at næringen i sin nåværende form må avvikles. I denne prosessen var NOAH på banen med innspill, som vi også har vært som høringsorgan i andre spørsmål vedrørende dyrevern og dyrs rettigheter i en årrekke.
Flere butikker og kjeder har vedtatt en pelsfri policy etter påtrykk fra NOAH og andre organisasjoner. De har sluttet å selge varer med pels, og stadig flere kommer etter. Som første organisasjon i Norge begynte NOAH dette arbeidet gjennom PelsUT kampanjen allerede i 2001, og resultatet er en lang liste store og små butikkjeder og enkeltstående forretninger som har tatt avstand fra pelsbruk.
«I 1994 konkluderte Rådet for Dyreetikk med at næringen i sin nåværende form må avvikles.»
NOAH er også kontaktorganisasjon for Fur Free Alliances årlige konkurranse for designstudenter: Design Against Fur. Dette er en internasjonal konkurranse om beste plakatdesign med budskap mot pels. Bidragene kan benyttes av NOAH og Fur Free Alliance, og vinnerne premieres. Men den beste gevinsten ved konkurransen er den økte bevisstheten dette medfører hos de inviterte studentene, deres lærere og omgangskrets!
Med alle tilbakeslagene pelsbransjen har fått i løpet av de siste årene fra både Rådet for Dyreetikk, butikker og kjeder som ikke selger pels, og av publikum generelt, er det nærliggende å tro at en avvikling av barbariet er rett rundt hjørnet. Men pelsbransjen klorer seg fortsatt fast, med utspill i form av “velferdstiltak” og tilpasninger av burene for å innynde seg hos opinionen.
«De vanligste pelsdyrene i Norge er rev og mink, streifdyr som i fri tilstand har flere kvadratkilometer store revirer og kan vandre kilometervis hver dag.»
I år har bransjen fått et nytt beklagelig feste i det norske samfunnet. 17. juni i år åpnet Universitetet for Miljø- og Biovitenskap i Ås sin nye store pelsgård. Her skal man forske frem hvilke tiltak som skal til for å ”ivareta dyrenes atferdsbehov og velferd”, og man jodler begeistret i vei om hvor trivelig alt er blitt. Her er nye rene bur, lysplater i taket, en leke (pinne) i buret til hvert dyr og “hengekøyer” av hardplast til minken!
Den nye pelsgården er blitt til ved et samarbeid mellom Norges Pelsdyravlslag, Universitetet for Miljø- og Biovitenskap (UMB) og Norges Veterinærhøgskole (NVH). Hele 6,9 millioner kroner er svidd av på denne nye glorifiserte fangeleiren som skal huse 200 minktisper, 150 revetisper og et ukjent antall ildere.
Forskningsleder på dyrevelferd ved pelsgården stiller entusiastiske spørsmål i Aftenposten 15. juli. Hvor motiverte er de for lekekamerater? Gjør pinner at pelsdyrene er mer fornøyde i bur? Hun kunne like gjerne stilt spørsmålet: Hvor morsomt er det med en pinne i buret i motsetning til et bur som inneholder absolutt intet untatt en selv? Hele spørsmålsstillingen blir absurd. De vanligste pelsdyrene i Norge er rev og mink, streifdyr som i fri tilstand har flere kvadratkilometer store revirer og kan vandre kilometervis hver dag. Mink holder seg også stort sett ved vann og svømming er en viktig del av deres naturlige adferd. Det som er innlysende for flertallet i befolkningen, er altså ikke innlysende for en utdannet etolog, nemlig at uansett hvor mye minken får ”hengekøyer” i burene, om reven får en liggehylle i buret eller om de får en kasse å gjemme seg i, så vil lidelsene være betydelige. For ethvert oppegående menneske er det innlysende at disse små justeringene aldri vil kunne være i nærheten av å gi dyrene et tilfredsstillende liv, og at disse tiltakene kun vil tjene som alibi for fortsatt drift for pelsindustrien. Kan man kalle det dyrevelferd? Kan man kalle det etisk? Pelsgården har allerede kostet samfunnet nesten 7 millioner kroner. For hva? For å la de siste gjenværende pelsbøndene i Norge lage seg et skinnhellig alibi for å fortsette sin virksomhet? For at bevisstløse forbrukere skal kunne pynte seg med levningene av dyr som har levd ytterst miserable liv? For at denne gjennomført kyniske bransjen skal tjene enda noen kroner på andres lidelse?
«Både Storbritannia, Nord-Irland, Østerrike og Sveits har forbudt pelsfarmer, og stadig flere kommer etter.»
Den eneste logiske konklusjonen på all viten vi i dag sitter inne med om rev, mink, ilder og andre pelsdyrs naturlige behov er å legge ned hele pelsnæringen. Flere lands myndigheter har tatt konsekvensen av det vi vet om dyrs naturlige behov, og av strømningene i samfunnet. Både Storbritannia, Nord-Irland, Østerrike og Sveits har forbudt pelsfarmer, og stadig flere kommer etter. Norge roser seg av å skulle være et foregangsland på områder som miljø og dyrevelferd. Det er på høy tid vi lever opp til forventningene.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2008
Vi trenger din hjelp for å gi dyrene friheten tilbake. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
