Det siste mugne halmstrået
Det overrasker ikke at representanter fra pelsnæringen benytter karakteristikker og sjikane som det siste mugne halmstrået i sitt forsvar for næringen. Men det overrasker at aviser velger å trykke det.
NOAH forventer å bli avkrevet dokumentasjon dersom vi skulle hevde at Pelsdyralslaget begår lovbrudd mot personer. Det undrer oss at dette ikke gjelder andre vei. NOAH mener VG har ofret en viktig grunnsten i offentlig debatt ved å tillate at pelsnæringen angriper dyrevernorganisasjoner for ikke-eksisterende uttalelser og hendelser, slik Heggeset og Kirkebøen gjør i VG 6.11. Hva er det igjen å debattere hvis man kun skal debattere deres fantasifostre?
Kollektivt ansvar for dyrene
Dyrene i burene – de er fortsatt igjen. De er der – bak pelsnæringens forsøk på å gjemme dem bak feilaktige påstander om mennesker som prøver å få deres skjebne på agendaen. For NOAH har pelsdyrdebatten aldri handlet om pelsfarmerne. Den har alltid handlet om dyrene, og vårt kollektive moralske ansvar som samfunn. Vår profil er konsekvent i forhold til å handle om sak, og ikke person. Tragedien er at vi som samfunn har lover som tillater at visse typer dyr lever livet i trange nettingbur på tvers av all faglig kunnskap om deres behov. Der har NOAHs fokus alltid vært – og der skal det fortsatt være, selv om pelsfarmere nå prøver å dra lyskasterne mot seg selv.
Å skitne til det offentlige ordskiftet ved å ikke skille «hat» fra opprørthet og engasjement, er skammelig. Det er ikke bare akseptabelt å bli opprørt over urett – det er livsviktig for den etiske utviklingen i et samfunn. Det er ikke bare akseptabelt å være engasjert for rettferdighet, medfølelse og de svakeste i samfunnet – det er en av de beste egenskaper et menneske kan ha. Pelsbransjens siste forsvar har blitt å prøve å kneble den offentlige debatten om dyrs rettigheter. Det skal de ikke få lov til.
I innlegget til Heggeset/Kirkebøen er det kun ett sted man finner argumentering på sak; Veterinærforeningens uttalelse om avvikling. Denne uttalelsen har bred støtte, og Veterinærforeningen kritiserte burholdet av pelsdyr allerede fra 2001. For Heggeset/Kirkebøen «verkar dette meir å vera politisk, og ikkje fagleg». De får tro hva de vil; Veterinærforeningens faglige vurdering er lik den faglige vurderingen til kollegaer i Europa; burene tilfredsstiller ikke dyrenes behov. Heggeset/Kirkebøen mener at 100 kontrollveterinærer mener «dyrevelferden i næringa er god». Men når disse veterinærer har måttet forholde seg til et avkrysningsskjema med kategoriene meget god/god/dårlig, forstår de fleste at det skal mye til for å gi strykkarakter til den som betaler veterinærhonoraret. En ikke navngitt rapport tas til inntekt for at dyrene er «tilpasset burmiljø». Men det er biologisk umulig å skape en rev eller mink som er tilpasset å ikke bevege seg på mer enn 1 m2. En studie (Hovland & Slåtsveen, 2012) viser i tillegg at 60% av rev og mink viser betydelig frykt for mennesker.
NOAHs fakkeltog mot pels
Krikebøen/Heggeset omtaler NOAHs fakkeltog mot pels, og påstår at her skal «hat med basis i usanningar framførast». 7000 mennesker over hele landet – barnefamilier, eldre og unge – som stiller opp for å vise sin støtte til dyrene, hadde fortjent at VGs debattredaksjon satt ned foten for den slags karakteristikker. Slik var det i virkeligheten: Foran Stortinget sto mennesker av alle aldre, kulturer og yrker, og representanter for hele den politiske skalaen, med fakler i hendene og ba om at politikerne må ta dyrenes behov på alvor. Filmskaper Erik Poppe sa; «Det ligger i ryggmargen vår at det er feil å holde dyr i bur på denne måten.» Skribent Brita Møystad sa; «Å si nei til pels er å si ja til liv.» Skuespiller Mia Gundersen beskrev stemningen fra folkemassen; «Så fantastisk å se dere, det er lenge siden jeg har vært så rørt som jeg er i dag.» Nemi-skaper Lise Myhre forklarte hvorfor dette er en hjertesak for mange; «Det er så unødvendig og meningsløst, og det er så lett å velge noe annet.» Filmskaper Margreth Olin manet til ettertanke om at makt ikke gir oss rett til å gjøre hva vi vil med dyr; «I denne saken står etikk og kunnskap på den ene siden og økonomiske interesser på den andre.» Hennes 13 år gamle datter var med på scenen og minnet oss om at «Også barn kan hjelpe dyr. Også barn kan redde liv.» Designer Kjell Nordsstrøm fortalte om sitt møte med en apatisk rev i bur, og naturfotograf Torgeir Berge delte sin kunnskap om ville revers behov.
På NOAHs facebookside med over 100 000 følgere fortsetter engasjementet. De hundrevis av kommentarer som skrives her daglig har til felles et ønske om et samfunn bygget på andre verdier enn tilsidesetting av dyrs behov for pengenes skyld. Hvis noen bryter NOAHs debattregler, uavhengig av mening, blir de slettet. Pelsnæringens siste mugne halmstrå i debatten smuldrer opp i møte med det virkelige folkeengasjementet for pelsdyrene – et engasjement som springer ut av kunnskap om og respekt for dyrs behov.
Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i VG 12.11.2014
NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.
