Derfor minker vår tålmodighet

Minkoppdretter Mari Indergård bygger sitt forsvar for yrket sitt rundt det argumentet man ofte tyr til når man ikke lenger er komfortabel med å diskutere selve saken: Man angriper motstanderne.

NOAH dokumenterer kunnskap

Mye av det Indergård skriver er ikke bare feil, men over grensen til ulovlig injurierende. Dyrevernsorganisasjonene «sprer usannheter og støtter opp om ren sjikanering og trusler», skriver Indergård. Dette er svært grove påstander, som vi er forbauset over at hun har fått lov å skrive uten et fnugg av dokumentasjon. NOAHs informasjon er bygget på dokumenterbar kunnskap om dyrs behov og faktiske forhold for dyrene. Ikke én gang har pelsbransjens representanter kunne påpeke feil i NOAHs materiale – muligens med unntak av at vi for enkelthets skyld har sagt at burene er ca 1 m2 når de i virkeligheten har vært 0,8 m2 for rev og 0,27 m2 for mink… Det er ikke greit å slenge rundt seg med begrepet «usannhet» når man ikke på ett eneste punkt går i debatt på sak.

Beskyldningen om at man «støtter» sjikane og trusler er enda mer alvorlig. Dette er beskyldning om lovbrudd – og er i seg selv straffbart. NOAH har en svært tydelig profil i vår deltagelse i samfunnsdebatten: Vi ønsker å diskutere sak, ikke person. Vi navngir aldri åpent folk vi anmelder for dyremishandling; vi legger vekt på å kritisere systemene, ikke enkeltpersonene i dem. Vi har gang på gang repetert at det ikke handler om hvorvidt hver enkelt pelsdyrfarmer føler at han «steller godt» med dyrene eller «følger loven», men om hva vi som samfunn tillater av behandling av dyr: Vil vi virkelig at rev og mink – med vår felles godkjennelse og tilskudd fra våre skattepenger – skal sitte i 1 m2 (sic) små nettingbur for å ende opp som et unødig luksusprodukt? Enhver som har fulgt NOAH med et halvt øye de siste 25 årene, vil vite dette. Man vil kort sagt ikke finne én uttalelse fra NOAH som er av en slik karakter som Indergård nevner.

Så hvorfor påstår Indergård dette? Bakgrunnen kan så klart være at Indergård har fått ubehagelige meldinger privat via sosiale medier. Dette er i så fall beklagelig og uakseptabelt, og hun er ikke den eneste: NOAH sletter så godt det lar seg gjøre kommentarer f.eks. på vår facebookside som kommer med sjikanerende uttalelser både overfor de som arbeider for dyrs rettigheter og mot de som utnytter dyr. Selv om det skal være høyt under taket i debatten, ønsker vi at den skal føres på en skikkelig måte når vi kan kontrollere det. Det finnes imidlertid mange sider på sosiale medier som NOAH ikke kan kontrollere – uformelle fora for pelsfarmere, jegere, rovdyrmotstandere m.m. hvor vi kan se grov omtale av dyrevernere som mange vil se på som trusler. NOAH velger å overse dette, vi velger å tenke at de som uttaler seg eksponerer seg selv mer enn de gjør andre sårbare. Og vi bruker ikke denne type hendelser som argumenter i f.eks. pelsdyrdebatten.

Når Indergård imidlertid velger å feilaktig anklage «dyrevernorganisasjoner» i denne sammenhengen, kan man lure på om hun har utvidet begrepet «sjikane». Det er ikke «trakassering» av pelsbønder å påpeke at et dyr i bur har et dårlig liv. Det er ikke «sjikane» av den som dreper reven, når man forteller at rever som drepes med strømelektroder i endetarm og munn risikerer en smertefull død. Man kan ikke av hensyn til pelsfarmernes selvfølelse, unngå å diskutere om det er etisk akseptabelt å frarøve dyr nesten alt som er av stor verdi for dem, fordi noen ønsker å tjene penger på deres skinn.

NOAH kjemper for rettferdighet

Indergård går lite inn på dyrenes behov og det problematiske ved å holde rev og mink i bur – som erkjennes av både Veterinærforeningen her i Norge og fagekspertise innen etologi og veterinærmedisin i de land hvor pelsdyroppdrett er blitt forbudt eller vesentlig begrenset. «Enhver som jobber med dyr vil det beste for dyrene», sier hun isteden. Denne setningen ligner på det en av mine professorer på Veterinærhøgskolen uttalte i en av de få timene hvor vi diskuterte yrkesetikk i forhold til våre pasienter: «Alt vi gjør, gjør vi for dyrenes beste», sa han. Og dette kunne ha vært vel og bra, om ikke det var svar på hans eget retoriske spørsmål om hvordan vi som veterinærer skulle møte kritikk om dårlig behandling av dyr i næringene. Svaret ga klart signal; Slik kritikk skulle avfeies, vi som veterinærer skulle stå på næringens side og vi skulle hevde som et mantra at alt var «til dyrenes beste». Men flere av oss visste bedre. Med hver generasjon veterinærer kommer man lenger bort fra den tvangsmessige rollen som husdyrnæringens forsvarere i tykt og tynt – rollen som dessverre hele profesjonen en gang ble bygget rundt. Vi vet nå at det er ikke vår rettferdiggjøring som har betydning for dyrene, det er hvordan de selv opplever sin situasjon.

Når nå Veterinærforeningen har anbefalt avvikling av pelsdyrhold, fem politiske partier har avvikling i programmet, så godt som hele den norske motebransje tar avstand fra pels, over 60% av opinionen ønsker et forbud og tusenvis av mennesker stiller opp i NOAHs fakkeltog mot pels årlig, så er vi riktignok ved et punkt hvor tålmodigheten er tynnslitt. Om Indergård ikke lenger har «tålmodighet» med at dyrevernorganisasjoner ytrer seg, må vi nok skuffe med at vi akter å verne om ytringsfriheten helt fram til pelsdyroppdrett er forbudt i Norge. Vi er mange som er svært utålmodige – men vi er det på vegne av dyrene. Og, nei, vi «blir aldri fornøyde». Aldri så lenge dyr må sitte i trange nettingbur for å tilfredsstille innbilte menneskelige behov. Det er ikke for å være «vanskelige» vi ikke aksepterer denne lidelsen for dyrene. Det er fordi lidelsene er uakseptable – og høyst reelle: Rev og mink har behov for bevegelse, naturlig adferd, rikt miljø og tilfredsstillelse av sosiale behov. At «alle hodene stikker frem» for å få mat, endrer ikke på dette. Kunnskapen om at dyr trenger mer enn mat og vann burde nå være basis for vår politikk på dette området.

Indergård avslutter med å beskrive hvordan hun opplever det som «en glede og en gave» å være i pelsfarmen blant dyrene i burene. Men for atter en gang å gjenta NOAHs hovedpoeng i pelsdyrdebatten: Dette handler ikke om at pelsbønder ikke kan oppleve at det er «en glede» å være rundt dyrene. At de «driver lovlig». At de prøver å «stelle med dyrene» innenfor rammeverket av bur og business. Dette handler ikke om pelsbøndene. Det handler om dyrene. Og om oss alle. Vi vi være bekjent av at vi fortsatt ikke har klart å sette en stopp for behandling av dyr som per idag er ulovlig i mange av de landene vi sammenligner oss med? Vil vi ta dyrenes opplevelse av et liv i trange nettingbur på alvor?

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Dagbladet 05.09.2014