Den norske veterinærforening har gått stille i dørene med hensyn til uttalelser innen dyrevern. Dette vil ifølge president Marie Modal endres:
– Veterinærforeningen har et eget punkt i vår handlingsplan fra 2008 om at vi skal ta en aktiv rolle i dyrevelferdsarbeid. Det tilhører våre medlemmers kjernevirksomhet. Jeg håper at vi som stand vil få større eierskap til holdninger rundt dyrevelferd. Det skal være legitimt å engasjere seg i dette temaet som det i stadig større grad kreves at veterinæren har en mening om.
NOAHs Ark intervjuer Marie Modal i forbindelse med pelsdyruttalelsen som tidligere i år brakte dem midt inn i dyrevern-debatten:
– Har det ikke vært legitimt for veterinærer å engasjere seg i dyrevern tidligere?
– Jo, men samtidig er vår fokus på dette et utslag av en voksende oppmerksomhet om dette i samfunnet rundt oss. Vi opplever et trykk i forhold til at velferdskrav og spørsmål rundt vern av dyr fremstår som viktige. Det er ikke bare behov for å kurere sykdom lenger.
«For oss er det viktig å få frem at det er driftsformen i seg selv som er problemet. Dette har vi påpekt lenge.»
– Er Veterinærforeningen blitt dratt etter resten av samfunnet i spørsmålet om dyrevelferd?
– Veterinærer som gruppe har kanskje ikke alltid vært synlige på dette området, selv om vi enkeltvis er opptatt av dyrevelferd hver dag i vår vanlige praksis. Men det er ikke nødvendigvis en dårlig plass å være… Det betyr at vi baserer oss på erfaring. Som forening bør vi ta standpunkt langsomt for å kunne marsjere i flokk når vi først skal marsjere.
I sommer marsjerte Veterinærforeningen – og de marsjerte for pelsdyrene. Modal uttalte til Aftenposten at «den sikreste måten å hindre lidelse på er å avvikle», og til NTB at «det å holde ville, aktive pelsdyr for å produsere pynt, blir også vanskeligere og vanskeligere å stille seg bak rent etisk». Samtidig ble den trauste, langsomme foreningen beskyldt av pelsnæringen for å svinge seg med vinden og ta standpunkt på grunnlag av TV-bilder. Det klang dårlig i Modals ører:
– For oss handler det ikke om hvem som til enhver tid er fremme i media med ulike «enkeltdyr-saker». Det handler om prinsippet ved pelsdyroppdrett. Vi har faktisk sagt mer eller mindre det samme i nesten ti år nå – men vært skarpere i formuleringen for hver gang.
«Det er stadig flere veterinærer som er engasjert i akkurat dette spørsmålet, og selvsagt også mange veterinærstudenter.»
– Når begynte dere for alvor å diskutere avvikling av pelsdyroppdrett i foreningen?
– Det var før min tid, men det har vært en lang og voksende debatt. Den første skriftlige uttalelsen vår var fra 2001. Så i forbindelse med stortingsmeldingen om dyrevelferd, og ny dyrevelferdslov – litt tydeligere har vi vært for hver gang. Diskusjonen kom opp igjen i vår, da styret tildelte veterinær Toralf Bernt Metveit æresmedlemsskap i foreningen på grunn av sin innsats for dyrevern. Arbeidet mot pelsdyr- oppdrett har stått sentralt for ham, og det var naturlig at tildelingen aktualiserte vårt standpunkt også. Det er stadig flere veterinærer som er engasjert i akkurat dette spørsmålet, og selvsagt også mange veterinærstudenter. Men DNV har ikke vært de som roper høyest om det vi mener. Det hadde bygget seg opp til et punkt hvor våre interne vurderinger burde munne ut i en klarere formulering av det vi tidligere har sagt. Det var rett og slett på tide at resten av verden fikk et klart inntrykk av hva Veterinærforeningen faktisk mener om denne type hold av dyr. Så ble standpunktet kjent gjennom en pressemelding, da media begynte å spørre om vår mening i august i år.
I 2001 lød uttalelsen fra Veterinærforeningen: «nåværende driftsformer for pelsdyroppdrett kan vanskelig forsvares ut i fra et dyrevernmessig standpunkt». I 2003 het det at «det kan imidlertid stilles spørsmål om pelsdyr kan holdes på en velferdsmessig akseptabel måte med dagens driftsformer.». Og i 2007 i forbindelse med ny lov, meldte de at de «går ut i fra at lovbestemmelsen vil kunne få konsekvenser for, bl.a. hold av pelsdyr (…) og forventer at nødvendige tiltak i forbindelse med denne type hold, blir ivaretatt på en god måte for de dyreartene det gjelder.» Endelig har de selv foreslått å vurdere tiltaket – avvikling.
– Hva er det som til slutt har ført dere til denne konklusjonen?
– For oss er det viktig å få frem at det er driftsformen i seg selv som er problemet. Dette har vi påpekt lenge. Men Veterinærforeningens rolle er å representere flere hensyn. Vi kan ikke stå inne for ting som er en umulighet å gjennomføre. Pelsdyrhold har også handlet om økonomi og næring. Dette har vært med i vurderingen før, men de argumentene står ikke like sterkt lenger. Vi tok omfanget av næringen i betraktning, hvilken stilling den har i dag. Ut i fra det fant vi det riktig at andre hensyn – f.eks. til etikk – bør veie tyngre.
– Så det er fordi næringen ikke er lønnsom lenger at man nå har valgt å la hensynet til dyrene tillegges vekt?
– Det er ikke avgjørende for vår holdning i denne saken. Det som teller aller mest er at vår medlemsmasse avspeiler samfunnet for øvrig: Samfunnets etiske holdninger til dyr har endret seg mye i løpet av de siste 20 årene. Vår opplevelse av hva som er etisk forsvarlig er endret. Vurderinger endrer seg over tid, det er det som kalles samfunnsutvikling. Det er også en endring som har skjedd med meg selv.
– Hva er det viktigste faglige argumentet mot pelsdyrhold?
– Det vi veterinærer ofte snakker om og vurderer er sykdom. Pelsdyrene kan ha en god sykdomsprofil, men de har stor grad av stereotyp adferd. Man har tatt et jagende rovdyr som er skapt for å bruke timevis daglig på å bevege seg over store områder, og puttet det inn i bur så de knapt kan røre seg, med et underlag som gjør at de aldri har fast grunn under føttene. Og uansett hvor mange generasjoner de er født i fangenskap, så står det fast at deres grunnleggende behov ikke får utløp. Vi har tatt dette som utgangspunkt, og lagt i vektskåla opplevelsen av hva som er rett og hva som er galt å utsette dyr for av påkjenninger. Det er ingen som ville tillate å holde en hund eller katt på denne måten. Og stadig færre som synes det er akseptabelt for rev og mink.
«Uansett hvor mange generasjoner de er født i fangenskap, så står det fast at deres grunnleggende behov ikke får utløp.»
– I fjor vurderte Vitenskapskomiteen pelsdyr- oppdrett, og hevdet at pelsdyrs velferd er «tilstrekkelig», den motsatte konklusjon av EUs vitenskapskomite som sier at burene kommer til kort for å tilfredsstille dyrenes velferd. Hva tenker du om begrepet velferd når det benyttes om pelsdyr i bur?
– Velferd har kommet inn som begrep istedenfor dyrevern. Det skal omfatte mer. Noen deler av velferdsbegrepet kan måles objektivt, som stressnivå og sykdom. Andre deler, som dyrets opplevelse, er det vanskeligere å uttale seg om. Ut i fra en objektiv observasjon kan man få ulike konklusjoner, som med VKM og EUs vitenskapskomite. VKM har for øvrig presisert at de ikke har uttalt seg om pelsnæringens være eller ikke være, og at deres oppdrag og konklusjon ikke kunne brukes som objektiv berettigelse av næringen. De vil etter det jeg forstår ikke tas til inntekt for at fortsatt hold er ønskelig. De gitte forholdene under produk-sjon av pelsdyr gjør at det hele tiden er latente problemer og risikoer: Har man netting som man kan dytte en pote gjennom og dyr som spiser sine avkom ved stresspåvirkning, da har man et problem i utgangspunktet. Det er neppe noen som kan hevde at det ikke er latent risiko for store problemer ved pelsdyr-oppdrett.
– VKM sammenlignet med andre dyr. Er det ikke annet dyrehold som er like problematisk, og som Veterinærforeningen også bør ta stilling mot?
– Alt dyrehold som kompromitterer dyrs behov har potensial til å bli problematisk. Men vi har ingen konkrete planer om å uttale oss mot annet dyrehold. Vi har allerede vært inne på hold av kylling og ku på bås i vårt hørings-svar til dyrevelferdsloven. Men det er ikke vår oppgave å gå løs på næringer.
«Vi lærer respekt for dyr i studiet. Samtidig er det første spørsmålet i en behandlingssammenheng for produksjonsdyr ofte «lønner det seg?». Og vi må balansere dette.»
– Er det ikke et ansvar for veterinærer å vite hvordan dyr faktisk har det, men ikke kritisere hold av dyr av hensyn til næringer?
– Det er et etisk dilemma. Det er et spesielt ansvar for en veterinær både å anerkjenne, godkjenne og være kritisk til en type dyrehold. Vår røst høres mer. Fokus for oss er ofte sykdom, ikke adferd. Vi lærer respekt for dyr i studiet. Samtidig er det første spørsmålet i en behandlingssammenheng for produksjonsdyr ofte «lønner det seg?». Og vi må balansere dette.
– Lærer vi virkelig respekt når vi har som utgangspunkt at de er til for at vi bruker dem?
– Det er problematisk for dyrene at vi bruker dem. Men der vi har store interesser i det, har vi akseptert bruk av dyr. Når det gjelder pelsdyroppdrett kan man ikke påstå at pels er nødvendig, eller utgjør en stor interesse.
– Noen hevder at man ikke kan stå for avvikling av pelsdyroppdrett dersom man ikke samtidig står for avvikling av andre typer dyrehold som går ut over dyr?
– Det er klart at velferden til f.eks. høner i bur kompromitteres. Men dette er i seg selv ikke et argument for at pelsdyrene også skal kompromitteres. Da må man ta en helhetsvurdering. Mange andre dyr utsettes for «overgrep». Men det er en logisk feilslutning at man dermed skal akseptere pelsdyroppdrett, som ikke utgjør en vesentlig samfunnsinteresse. Grunntanken er at streifende rovdyr ikke har noe i bur å gjøre.
– Hva vil standpunktet mot pelsdyroppdrett føre til, vil det ligge i en skuff eller vil DNV fremme sitt syn aktivt?
– Vår tanke er å jobbe videre med dette spørsmålet målrettet og langsiktig. Vi er i dag i dialog med bransje og politikere. Vi vil stå for dette standpunktet på en tydelig måte, og det skal være høyt oppe i bevisstheten vår i forbindelse med forskriftsarbeid og høringer.
«Samfunnets etiske holdninger til dyr har endret seg mye i løpet av de siste 20 årene. Vår opplevelse av hva som er etisk forsvarlig er endret.»
– Og dialog med næringen betyr ikke vakling i standpunktet?
– Vi har sagt at vi kan tilby vår kompetanse i en styrt avvikling, hvis det blir aktuelt. Det veterinærforeningen nå sier om å vurdere avvikling av pelsdyroppdrett, sier vi på grunnlag av et bredt ønske fra medlemmene. I pelsdyr-saken står vi fjellstøtt.
– Er det ikke problematisk at Veterinærhøgskolen (NVH) er deleier i pelsdyrfarmen på Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB) når DNV er for en avvikling?
– Farmen på UMB er egentlig en renovering av den gamle forsøksfarmen på Dal. Pengene ble bevilget for 10-15 år siden. At NVH er medeier i dette forskningsprosjektet som farmen er, betyr ikke nødvendigvis at de legitimerer bransjen. Det at de veterinærene er med i en forening som nå lar sin røst høre mot slik oppdrett, er et signal om at så ikke er tilfelle. Menneskene som er utdannet innenfor dette rammeverket, er de samme som nå sier at man bør tenke over om man ikke bør avvikle denne form for næring i Norge. Man kan se på det slik at veterinærmiljøet har deltatt i forskning, og nå vurderer vi det dit hen at avvikling er et alternativ på tross av det som er gjort. Forsatt gjenstår det grunnleggende problemet: Dyrene henger på veggen i nettingbur, i avgrensede omgivelser som ikke samsvarer med deres behov. Vi vil være bidragsytere til at man forsøker å tenke helt nytt: Man kan si «vi har prøvd mye, men nå må vi se på denne løsningen».
«Det veterinærforeningen nå sier om avvikling av pelsdyroppdrett, sier vi på grunnlag av et bredt ønske fra medlemmene. I pelsdyr-saken står vi fjellstøtt.»
– Det hjelper ikke dyrene med «aktivitetsobjekt» som en pinne eller gammel sko…
– Det hjelper ikke om man så legger inn hele innholdet i mitt gamle skoskap… Problemet er at det ikke er plass til adferd, ikke plass til berikelse. Og liggehyllen er kun en nettingvegg formet på en annen måte. Større grad av frihet mangler.
Den norske veterinærforening om seg selv
- Den norske veterinærforening er en interesseorganisa-sjon for privatpraktiserende og offentlig ansatte veterinærer. Foreningen arbeider blant annet for en hygienisk og etisk matvareproduksjon, dyrenes helse og velferd og er hovedaktør på veterinærfaglig etterutdanning innen kliniske fag og veterinærhygiene.
- Foreningen ble etablert i 1888 og forhandler lønns- og arbeidsvilkår for 2450 medlemmer og bistår i større omorganiseringsprosesser.
Om Marie Modal
- Marie Modal var ferdig utdannet veterinær ved Norges Veterinærhøgskole i 1988.
- Modal er daglig leder ved Harstad Dyreklinikk, oghar som spesialitet hudsykdommer på hund og katt. Hun har også gjennom flere år drevet med hestepraksis, og gjør det enda.
- Siden november 2006 har hun hatt halv stilling som president i Den Norske Veterinærforening.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2009
Vi trenger din hjelp for å kjempe for dyrenes rettsvern. Klikk her for å støtte vårt arbeid.
