Alt for pelsnæringen?
Norges første stortingsmelding om pelsdyr er kommet - 16 år på etterskudd. Mens kampen for pelsdyrenes rettigheter er blitt en folkebevegelse, vitner meldingen om politikere som klorer seg fast i fortiden.
Gjennom flere hektiske høstuker har pelsdyrene preget nyhetsbildet: 26. oktober overleverte NOAH en appell signert 143 000 mennesker som krevde at landbruksministeren lytter til faginstanser og flertallet av det norske folk i pelsdyrsaken. En uke etter at ministeren hadde lovet å ta dette innover seg, 4. november, presenterte han en Stortingsmelding som på ingen måte gjorde noen av delene. Nok en uke gikk og 12. november samlet NOAHs fakkeltog mot pels rekordmange mennesker i rekordmange byer som protest til regjeringens forslag.
Så; 24. november avholdt næringskomiteen høring om pelsdyrmeldingen – og legger dermed opp til en svært unormal ekspress-behandling av saken, presset inn mellom krevende budsjettforhandlinger og juleinnspurt på Stortinget. I skrivende stund arbeider NOAH fortsatt intenst for pelsdyrene, men det er liten tvil om at næringspolitikerne ønsker å feie dyrenes skjebne under teppet med så lite oppmerksomhet som mulig. De vil ha ”ro” rundt saken – men innser ikke at det å ignorere opinionen, fagfolk og egne løfter neppe er måten å oppnå det på.
Pelsdyrmeldingens historie
Når Pelsdyrmeldingen nå kommer viser det seg at det ikke var mye å vente på. Men faktum er likevel at vi har ventet lenge: Allerede i 2000 hadde daværende landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen (AP) varslet at han ønsket en gjennomgang av pelsdyrnæringen – en Pelsdyrmelding. Men isteden valgte han å igangsette en Stortingsmelding om dyrevelferd generelt – ”en omfattende gjennomgang av dyrevern og dyreetikk”, som Hanssen også understreket kunne føre til forbud mot pelsdyroppdrett. Bakgrunnen for politisk kritikk av pelsdyroppdrett ved tusenårsskiftet var TVdekning av dyrenes liv i bur. Mink som bet hull i hodene på hverandre, eller rev som knapt kunne stå på beina var ikke del av denne debatten.
Da Dyrevelferdsmeldingen kom under Venstres landbruksminister Lars Sponheim i 2003, var det med en tiårsfrist til pelsnæringen: Om ikke miljøet var mer egnet til å ”dekke dyrenes adferdsbehov”, og dyrene selv var ”tammere” innen ti år, så ble avvikling lovet. Ett år før fristen gikk ut kom Stortingsmeldingen om landbruk (2012), som kun kort nevnte at ”pelsdyrnæring er omstridt”, og at regjeringen ville ”komme tilbake til Stortinget” om saken. Året før det igjen hadde man passet på å innføre nye forskrifter for pelsdyrhold, med minimale endringer. Slik ville det fremstå politisk urimelig å gjøre flere endringer når tiårsfristen gikk ut.
«Likevel var tiltakene som ble foreslått for dyrene kun en skamløs repetisjon av det som ble foreslått i dyrevelferdsmeldingen»
Da den rød-grønne regjeringen kom tilbake til Stortinget bare uker før de gikk av, var det med ”Pelsdyrutvalget”. Dette utvalget besto av ni personer fra ulike fagfelt, deriblant en dansk pelsdyrforsker som jobbet for europeisk pelsnæring. Veterinærforeningen og Veterinærinstituttet ble holdt utenfor. Utvalget skulle lage utkastet til den endelige stortingsmeldingen om pelsdyr. Ett år senere ble de ferdige med et dokument som paradoksalt nok beskrev flere problemer for pelsdyrene enn det som ble beskrevet i 2003 – bl.a. flere bittskader på minkene og tyngre rever med beinskader. Likevel var tiltakene som ble foreslått for dyrene kun en skamløs repetisjon av det som ble foreslått i dyrevelferdsmeldingen. Ett år til går, og Stortingsmelding nr. 8 (2016-2017) om pelsdyrhold publiseres en uke etter at landbruksminister Jon Georg Dale i møte med NOAH har lovet å lytte til folket.
Pelsdyrmeldingen beskriver også problemer – de samme som fikk politikerne til å ville handle for 16 år siden. Men disse problemene er kommet i bakgrunnen – det er også løftet om en tiårsfrist for å løse dem. Det er de nye problemene man er mest opptatt av, skadene og sykdommene: Minkene som biter ihjel hverandre – de kan ikke lenger leve i gruppebur, men enkeltvis eller to og to slik de gjorde for få år siden. Og revene som er blitt så store at de knapt kan gå – for dem må man få en paragraf som gjør at det gjøres enda klarere det som står både i lov og forskrift allerede; at avl på dyr som ikke kan gå ikke er lov. 16 år etter at politikerne første gang lovet å sørge for at rev og mink ikke lenger skulle lide i bur, er regjeringens anbefaling å fortsette som før. Det er ikke dette som ble lovet i Dyrevelferdsmeldingen fra 2003. Det er ikke dette som er å følge faglige råd fra Veterinærforeningen og Veterinærinstituttet. Det er ikke dette som er å lytte til høringsinstansene og folkeopinionen.
Ministerens to ansikter
I oktober ba NOAH om møte med landbruksminister Jon Georg Dale – med Pelsdyrmeldingen nært forestående hastet det å overlevere NOAHs #signaturMOTpels. NOAH fikk raskt et møte og overleveringen ble fulgt av en kort samtale med ministeren – hvor han selv uttrykte at engasjementet mot norsk pelsdyroppdrett ble lagt merke til og at regjeringen tok det innover seg. NOAH presenterte også de faglige argumentene som vi allerede hadde sendt inn i form av høringssvar. Ministeren uttrykte videre forståelse for at det er problematisk å holde mink og rev i trange bur – men passet på å nevne at det er ”marked for pels” til pressen.
«Den absurde politiske realiteten er at etter årevis med utredninger, har regjeringen lagt størst vekt på argumenter som knapt holder mål i kommentarfeltene.»
En uke etter ble NOAH invitert til pressekonferanse hos Mat- og landbruksdepartementet. Og her slo ”markedsargumentet” ut i full blomst. Ministeren proklamerte at så lenge det er et ”global etterspørsel” etter pels, så mener han at Norge skal produsere dette. Ministerens argument åpner for enhver uetisk produksjon i Norge, siden denne alltid er bygget på etterspørsel et eller annet sted i verden. Ministeren innrømmer at det er dyrevelferdsproblemer i pelsbransjen – men lar være å fokusere på burholdets begrensninger, som er hele kjernen i problemet. ”Vi tåler ikke flere slike bilder”, sier isteden ministeren – med henvisning til ihjelbitte dyr. ”Det har vært mange tiår med uro”, fortsetter han – åpenbart uten å forstå at uroen først og fremst skyldes at folk ikke lenger aksepterer dyr i trange bur for luksusproduksjon. ”Med de tiltakene vi iverksetter nå vil det være grunnlag for å videreføre pelsnæringen”, påstår ministeren – og legger til at det ikke blir ”bedre av å flytte produksjonen til Kina” og at de fleste av dyrene ”lever i bare ca 200 dager” slik at det ikke er så ille om de ikke har det så bra. Den absurde politiske realiteten er at etter årevis med utredninger, har regjeringen lagt størst vekt på argumenter som knapt holder mål i kommentarfeltene.
Næringskomiteen – dyrenes komite?
Neste skritt for Pelsdyrmeldingen var å bli behandlet i Stortinget. Dette skjedde til mange stortingspolitikeres forbauselse bare 20 dager etter fremlegging – midt i budsjettkrisen ble det i hui og hast åpen høring i næringskomiteen. Stadig flere stortingspolitikere forstår at pelsdyroppdrett er problematisk. Men de politikerne som avgjør dyrs skjebne i Norge er ikke blant dem. I næringskomiteen er tvert imot flere av de politikerne samlet, som alltid vil sette næring høyere enn dyrs interesser. Næringskomiteens leder fra Senterpartiet, Geir Pollestad, hadde knapp tid i forveien vist at han var pelsbransjens forlengede arm da han gikk sammen med Pelsdyralslaget i forsøk på å kritisere at NOAHs #signaturMOTpels også inneholdt en andel mennesker med ikke-norsk adresse – selv om dette gjelder for alle store kampanjer, og det hele tiden har vært åpen informasjon om kampanjen.
Kampanjen ble kun spredt i norske fora og majoriteten av signaturene er fra mennesker med adresse i Norge. Men på samme måte som det er engasjerte mennesker fra hele verden bak de 95 000 underskriftene mot *Dakota Pipeline*-prosjektet i USA og de 141 000 signaturene som førte til bedre beskyttelse av Great Barrier Reef i Australia, har mennesker fra hele verden engasjert seg mot norsk pelsdyroppdrett.
Det at Norges behandling av pelsdyrene også har skapt et internasjonalt engasjement (på tross av at kampanjen er lite tilgjengelig for de som ikke kan norsk), er et sterkt signal og vitner om at neste skritt må være nettopp å spre kampanjen internasjonalt og la verden se hvordan Norge behandler pelsdyrene. Men næringspolitiker Pollestad mente anledningen bød seg til å ”reagere kraftig” på NOAHs arbeid: Med den anseelige signaturbunken, fulgte en appell til ministeren om å lytte til faginstanser og flertallet av det norske folk som ønsker avvikling. I Pollestads munn ble oppfordringen fra de signerende om å lytte til folket til ”grov juks” – fordi ”de prøver å skape et inntrykk av at alle er mot hold av pelsdyr”. Men det er ikke et inntrykk, men et faktum, at et åpenbart flertall på nærmere 70% av den norske befolkning sier nei til pels. Og #signaturMOTpels-kampanjens krav er nettopp å lytte til både dette flertallet og faginstansene. Ikke bare har NOAH levert en av de største underskriftskampanjene i nyere tid til en norsk statsråd, men mobiliserer også til en av de største folkemarkeringene i Norge hvert eneste år i NOAHs fakkeltog mot pels. Hva forteller det oss at dette skaper en så intens motvilje fra lederen av næringskomiteen – han som i kraft av sitt mandat er den på Stortinget med størst makt over norske dyrs situasjon?
«Stadig flere stortingspolitikere forstår at pelsdyroppdrett er problematisk. Men de politikerne som avgjør dyrs skjebne i Norge er ikke blant dem.»
Bakgrunnen for Pollestads forsøk på å diskreditere engasjementet kom raskt til syne – i samme utspill søkte han å ”avsløre” det NOAH aktivt har informert om i 27 år; at organisasjonen arbeider for alle dyrs rettigheter: ”Vinner NOAH slaget om pels så vil kampen fortsette mot andre typer dyrehold. Derfor advarer jeg folk mot å støtte NOAH”, uttalte Pollestad – som selv har sterk tilknytning til en annen næring som er redd for kritikk; intensiv kyllingoppdrett. Det er et paradoks i seg selv at næringskomiteen er den komiteen på Stortinget som har ansvar for dyrene. Og det er høyst problematisk at lederen av komiteen er fra Stortingets mest dyrefiendtlige parti, og advarer mot å støtte NOAH fordi organisasjonen jobber for alle dyr. Det er tydelig at Pollestad ønsker pelsdyroppdrett som en ”buffer” mot kritikk av annet industrielt dyrehold, bl.a. det han selv er involvert i. Her ligger den virkelige grunnen til å reagere sterkt – noe også NOAH påpekte i sitt høringssvar til komiteen. Det er næringskomiteens mandat å beskytte norske dyr, ikke å stagge dyreetisk debatt og utvikling i samfunnet.
Keiserens nye paragrafer
Media siterte ukritisk landbruksministeren på at det blir ”skjerpede krav” til næringen. Men går man meldingen nærmere i sømmene, er den eneste reelle endringen at gruppehold for mink – som ble innført i forskriften i 2011 – foreslås forbudt for å redusere bittskader. I pelsdyrmeldingen innrømmes det at alle de andre tiltakene man foreslår egentlig allerede er regler i forskriften fra før – det er bare det at de ikke følges. Dermed trenger man paragrafer for å understreke de paragrafene man allerede har. De nye tiltakene er like mye verdt som ”keiserens nye klær”.
Veterinærinstituttets innlegg i komiteen grep fatt i dette og påpekte at de fleste foreslåtte tiltakene er ”kun presiseringer av bestemmelser som allerede finnes i forskriften, og representerer lite nytt”. I høringen ramset seniorforsker Cecilie Mejdell konkret opp paragrafene som myndighetene later som ikke allerede eksisterer: ”Forebygging av feil beinstilling (hos rev) ligger allerede inne i §6, som sier at formålet med avl skal være robuste og friske dyr med god funksjon, og §17 som sier at overvekt som har negativ innvirkning på dyrets bevegelse og helse skal forebygges. Tiltaket om journalføring av grunnlaget for utvelgelse av avlsdyr for mer tillitsfulle dyr ligger alt inne i §8 som sier at dyreholder skal ha skriftlige rutiner for testing av avlsdyr for tillitsfullhet.
Det foreslås utvidet dokumentasjonsplikt når det gjelder tilsyn med og stell av dyr, bruk av aktivitetsobjekter og tiltak for sosialisering av dyr. Alt dette skal dyreholder allerede i dag ha skriftlige rutiner for, i følge §8. Andre foreslåtte tiltak er å innskjerpe praksis og eventuelt presisere forskriften når det gjelder bruk av nakketang, der rutinemessig bruk allerede er forbudt i hht §32; restriktiv fôring av avlsdyr, som allerede er forbudt ihht §17; aktivitetsobjekter, som i detalj reguleres av §11; utforming av skjul, som er omtalt i § 27 for mink og i detalj i §31 for rev.” Utover dette foreslår regjeringen flere tilsyn av Mattilsynet – til tross for at pelsnæringen er den næring som det brukes mest tilsynsressurser på. Deretter foreslås det å bruke mer offentlige penger til forskning på pelsdyrenes adferd i bur – et tiltak som har lite støtte i befolkningen som blir tvunget til å finansiere dette gjennom skatteseddelen.
«I pelsdyrmeldingen innrømmes det at de tiltakene man foreslår egentlig allerede er regler i forskriften fra før – det er bare det at de ikke følges.»
Veterinærforeningen stilte også på høringen og påpekte nettopp at Mattilsynets ressurser kunne ”benyttes bedre på annet vis”, og at forskning på pelsdyr ”har en ikke ubetydelig økonomisk kostnad for samfunnet”. Videre fremholdt Veterinærforeningen at de fortsatt anså pelsdyrhold for å være i strid med flere paragrafer i dyrevelferdsloven. Stortingsmeldingen svarer ikke på kritikken fra de norske veterinærfaglige instansene, men lener seg derimot på dansk næringsfinansiert forskning i sine konklusjoner om forbud mot gruppehold. Denne forskningen kan være riktig nok i seg selv, men har meget begrenset verdi all den stund tiltak for å imøtegå dyrenes naturlige behov er utelukket fra Stortingsmeldingens debatt.
«Hvorfor har regjeringen valgt å forholde seg til danske etikkråd og forskere, når våre egne dyreetiske og veterinærfaglige instanser har uttalt seg så klart og tydelig om både etikken og dyrenes behov?»
Paradoksalt nok er den danske forskningen på mink (som legger til grunn fortsatt minkhold i bur) interessant for den norske regjeringen, mens den danske forskningen som førte til en avvikling av reveholdet ikke blir nevnt: I Danmark prøvde man ut gravemuligheter for rev i bur fordi graving er en viktig adferd for rever – men man konkluderte med at tiltaket var utilstrekkelig og revehold i bur ble forbudt. Verdens største minkproduserende land, Danmark, brukes som referanse for regjeringen også når det gjelder etikk – blant annet for å rettferdiggjøre regjeringens antydning om at formålet med utnytting av dyr er likegyldig. Det vises til at det Danske etiske råd har uttalt at det er vanskelig å se forskjell på nytten av pels og kjøtt.
At det norske Rådet for dyreetikk derimot har forholdt seg til at det norske folk anser pels som et luksusprodukt og dermed unødig lidelse, vektlegger ikke meldingen. Hvorfor har regjeringen valgt å forholde seg til danske etikkråd og forskere, når våre egne dyreetiske og veterinærfaglige instanser har uttalt seg så klart og tydelig om både etikken og dyrenes behov? Det skinner med neonlys mellom linjene at man har lett gjennom hele høystakken etter argumenter tynne som nåler, for å kunne konkludere med fortsatt pelsdyrhold.
Nedleggelse bedre for alle
I stortingshøringen hadde pelsnæringen delt seg opp i en rekke organisasjoner og ”enheter” – fra Pelsdyrungdommen til Pelsdyrkommuner.
«Det skinner med neonlys mellom linjene at man har lett gjennom hele høystakken etter argumenter tynne som nåler, for å kunne konkludere med fortsatt pelsdyrhold.»
De ulike enhetene snakket alle om næringens økonomi og hvor umulig det ville bli å drive pelsdyroppdrett med selv den minste endring i regelverket. Veterinærforeningen kommenterte i sitt innlegg at ”næringen er motstandere av tiltak og argumenterer med økonomi”, og påpekte at det er samfunnets oppgave å iverksette tiltak for dyrevelferd og ”opp til næringen å løse de økonomiske sidene”. Om dyrevelferd lød omkvedet fra næringen at den var ”god” nok, og at pelsfarmerne er ”glade i dyrene”. En gjenganger var også å fokusere på pelsfarmerne som personer og ”helt vanlige mennesker” – noe som ikke burde være noen stor nyhet som setter dyrenes situasjon i nytt lys. Argumentene var velkjente og få; det er en ”lønnsom eksportnæring” og ”de bruker slakteavfall”.
«Veterinærforeningen kommenterte i sitt innlegg at næringen er motstandere av dyrevelferdstiltak og argumenterer med økonomi”, og påpekte at det er samfunnets oppgave å iverksette tiltak for dyrevelferd og opp til næringen å løse de økonomiske sidene.»
Samtlige høringsinstanser som støttet pelsdyrnæringen gikk sterkt imot forbud mot gruppehold av økonomiske grunner. Man fikk høre at det ville bety 50% reduksjon av produksjonen, og flere kalte dette for en sikker avvikling. Med tanke på at det var slik situasjonen var før 2010, er det åpenbart at dette er overdrivelser fra næringens side. Videre var nakketang for rev et stort tema, og næringen mente dette var helt nødvendig for å ikke påføre reven verre skader ved inseminering. Her argumenterte næringen imidlertid mot et tiltak som allerede er lovfestet: Nakketang ved inseminasjon er allerede forbudt. Næringen og Mattilsynet er ”uenige” om dette – eller med andre ord; næringen bryter systematisk forskriften. Det var et merkelig skue å se lærer i inseminasjon ved landbruksuniversitetet i Ås (NMBU) henge nakketangen rundt egen hals for å ”bevise” at reven som løftes opp etter tangen ikke føler ubehag, og deretter åpent innrømme for komiteen at hun lærer bort praksiser som er i strid med dyrevelferdsloven.
Fur Europe troppet også opp med sin danske leder, og omtalte pelsbransjens eget WelFur-prosjekt som et ”uavhengig” og ”dynamisk” velferdsprogram som hun håpet norske politikere ville bygge sin politikk på. Deres eget høringssvar til NOUrapporten gir imidlertid et mer realistisk bilde for hvor dynamisk WelFur-konseptet er – her slås det fast at ”grensene for areal og høyde som er satt i European recommendations (standard mink- og revebur. red. anm.) utgjør tiltrekkelig velferdsnivå i WelFur.” Som et speilbilde av SPs Pollestad, fremførte tidligere talsperson for Pelsdyralslaget og nåværende representant for Felleskjøpet, Gorm Samson, en ”advarsel” til komiteen om at ”argumentene i pelsdyrhold kan uten problemer overføres til andre næringer”. Felleskjøpet er ”bekymret”, sa Samson – tydeligvis for kritikk mot annet industrielt husdyrhold. Under linjene lå antagelsen, som han nok delvis har rett i, om at komiteen nødvendigvis vil se på all diskusjon rundt dyrevelferd som et onde. Han rundet av med et lite spark til Pollestad om hvordan han ville like å få sin families produksjon av kyllinger halvert slik minkoppdretterne påstår vil skje med dem – og appellerte til kameraderi dyreprodusenter imellom. Men mens næringen klaget sin nød over at inntektene ville falle med innførsel av flere regler, var det også enkelte av deres støttespillere som regelrett ba om et forbud: Norges Bonde- og småbrukarlag mente det var bedre å forby næringen ”med erstatning” – de mente Stortinget måtte vurdere om næringen egentlig er bærekraftig over tid, og hvis ikke var forbud bedre for oppdretterne.
På høringen talte også en pelsdyrveterinær som representerte ca. 70 veterinærer mot avviklingsvedtaket i Veterinærforeningen – forøvrig bestående av ca. 3000 veterinærer. Hun mente det måtte bli ”ro og fred i år fremover” for at pelsdyroppdretterne skulle ha det levelig – ”hvis ikke er det bedre å vedta avvikling og erstatning, men da med kort avviklingstid, jeg tror ett eller to år”. Pelsdyrveterinærens ord er helt i tråd med NOAHs anbefaling – kort overgangstid og en avgjørelse som nå skjærer igjennom og innser realitetene. ”Ro og fred” basert på en aksept av hold av dyr i trange bur blir det aldri – det bør både næring og politikere innse. Motebransjen representert ved Kjell Nordström fra Mote Mot Pels minnet komiteen på at motebransjen tar etisk ansvar – blant annet ved å ta avstand fra slik bruk av dyr. Kunnskap om dyrs behov kan ikke gjemmes bort igjen, ei heller etikken. Konklusjonen etter høringen bør være at det beste for både dyrene og oppdretterne faktisk er et forbud med kort overgangstid.
Et juridisk problem
Selv om Stortingsmeldingen er svak med hensyn til både tiltak og fokus på dyrenes behov, inneholder meldingen interessante kapitler om den juridiske situasjonen til pelsdyrnæringen.
«Hensynet til dyrevelferd, eventuelt til de etiske hensyn som kunne ligge bak et ønske om forbud mot pelsdyroppdrett, er anerkjente samfunnshensyn som lovgiver utvilsomt kan legge vekt på som grunnlag for et forbud.»
– Lovavdelingen i Justisdepartementet
Meldingen utreder om det vil være juridisk uproblematisk å innføre forbud mot pelsdyroppdrett. Med forbud i en rekke andre land, burde dette si seg selv. Likevel er det en styrke å få fastslått av Lovavdelingen i Justis- og beredskapsdepartementet at norske lover ”ikke gir pelsdyroppdretterne vern mot at det innføres forbud mot pelsdyroppdrett, heller ikke med virkning for igangværende virksomhet”. Tvert imot påpekte Lovavdelingen at ”hensynet til dyrevelferd, eventuelt til de etiske hensyn som kunne ligge bak et ønske om forbud mot pelsdyroppdrett, er anerkjente samfunnshensyn som lovgiver utvilsomt kan legge vekt på som grunnlag for et forbud”. Lovavdelingen påpeker også at en lang overgangstid ikke er påkrevet i tilfelle av forbud – ”særlig tatt i betrakting av at enhver overgangsperiode vil føre til umiddelbar skade på de interessene lovgiver ønsker å ivareta gjennom vedtakelsen av et forbud”; i dette tilfellet hensynet til dyrevelferd. Nok et argument mot lang overgangstid er i følge Lovavdelingen at det har vært ”usikkerhet rundt vilkårene for pelsdyroppdrett i Norge” over tid – et forbud kan forutsees.
«Flere høringsinstanser – deriblant Veterinærforeningen, Veterinærinstituttet, rådet for dyreetikk og biologisk institutt ved UiB – uttrykker klart at pelsdyroppdrett er i strid med en rekke paragrafer i Dyrevelferdsloven.»
Det slås også fast at eventuell økonomisk kompensasjon gis ut i fra en rimelighetsvurdering og ikke fordi oppdretterne har krav på dette: ”En som har investert i en type næringsvirksomhet må selv bære risikoen”. Det er dermed ingenting lovmessig i veien for å forby pelsdyroppdrett med kort overgangstid – tvert imot påpeker Lovavdelingen at argumentene for et forbud – etikk og dyrevelferd – er viktige samfunnsmessige hensyn. Videre utreder meldingen lovligheten av pelsdyroppdrett fordi ”det har blitt reist spørsmål om pelsdyrhold er i tråd med både den gamle og den nye loven”. Flere høringsinstanser – deriblant Veterinærforeningen, Veterinærinstituttet, Rådet for dyreetikk og biologisk institutt ved UiB – uttrykker klart at pelsdyroppdrett er i strid med en rekke paragrafer i Dyrevelferdsloven.
Departementet argumenterer imot – hovedsaklig basert på at et dyrehold må anses å være i tråd med loven siden det allerede eksisterte da loven ble laget. Interessant nok har man ikke latt Lovavdelingen utrede denne problemstillingen. Med et halvhjertet forsvar for at pelsdyroppdrett skal anses lovlig, og en solid redegjørelse for at et forbud ville være både lovlig og i tråd med viktige samfunnsmessige hensyn, står Stortingsmeldingen ustøtt på sin konklusjon om en ”bærekraftig utvikling”. Er en avvikling lenger noe å vente på?
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2016.
NOAH jobber hardt for å motvirke utnytting og mishandling av dyr, MEN VI TRENGER DIN HJELP.