Aller viktigst er friheten

av Siri Martinsen, hovedfoto: Jo-Anne McArthur

Vår nye regjering vil ha "bedre dyrevelferd" - men "velferden" skal fortsatt ha trange kår. Forstår vi hva vi tar fra et dyr som lever sitt liv i bur?

Revevalpene sitter stille på nettingen. For en time siden satt de på akkurat samme sted. Foran dem ligger restene av en pinne, som de har gnagd på en liten stund hver dag de siste syv dagene. Den ene valpen begynner å gå langs nettingen, to skritt den ene veien, to skritt den andre veien. Den eksplosive aktiviteten som er normal for lekende revunger finnes ikke hos disse dyrene. De ligner ikke valper, de ligner knapt rever.

De bor på Universitetet for miljø og biovitenskap, hvor store haller er fylt med bur. Her drives det «dyrevelferds»-forskning på hvordan pelsdyroppdrett skal gjøres mer «akseptabelt» – dvs. hvordan man skal fjerne noen av de mest overtydelige symptomene på pelsdyrenes lidelser. 

Atferd som aldri blir undersøkt

Man forsker på adferd, men det er en forskning på næringens premisser, delvis også finansiert av den. Slik skapes et avhengighetsforhold; forskere får prosjekter og penger ved hjelp av næringen, næringen kjøper seg kredibilitet ved å sponse forskningen. Her blir mange typer adferd aldri undersøkt – fordi man ikke kan undersøke dem i et bur. Andre typer adferd blir bortforklart på de merkeligste måter, som feks. når forskerne kommer frem til at mink ikke trenger å svømme i vann – fordi de får lungebetennesle og dør dersom de blir sittende passive og våte i det trange buret. 

Det er fangenskapet som setter rammene for hva som får lov til å være viktig for dyrene. Hver bevegelse må bevise sin viktighet – må dyrene egentlig svømme, hoppe, klatre, løpe, grave, jakte, gnage, snuse, hvile på grener, krølle seg sammen i jordhuler, sole seg på steiner, rulle seg i gress? Hver flik av naturen må analyseres for sin nødvendighet – vet man egentlig at det er elver de trenger, eller sandbakker, eller jord eller høyder eller huler eller busker? Dyrets opplevelse av naturen deles opp i fragmenter som man tror man kan fremheve eller bagatellisere alt ettersom hva som passer oss og våre rammer. 

Resultatet av denne bakvendte måten å forstå dyrenes adferd på, har blitt regler som fungerer mer som et spill for galleriet og enn et reelt forsøk på å respektere dyrenes behov. I 2009 ble de første forskriftene for pelsdyr iverksatt – her ble det stadfestet at en rev kunne leve på 0,8 m2 flate med nettingbur og to mink på 0,27. Det eneste «nye» i forhold til gammel praksis var at arealet for minkburene var noen centimeter større, revebur skulle ha en nettinghylle og dyrene skulle ha en pinne el.l. i buret. Samme år publiserte den norske Veterinærforeningen en uttalelse som slo fast følgende: «Driftsformen betyr at dyrene ikke får tilfredsstilt naturlige adferdsbehov (…) DNV mener derfor at tiden nå er moden for å vurdere avvikling av pelsdyrholdet i Norge.»

Men rådet fra veterinærene ble ikke fulgt. Isteden kom det i 2011 nye forskrifter. Disse kan ses på som et resultat av at pelsdyrdebatten ble stadig mer ubehagelig for politikerne, og at man ønsket å vise at «noe ble gjort». Det kan også ses på som et forsøk å trenere prosessen med avvikling som stadig flere land har påbegynt, og som også den norske opinionen krever. For i høringsbrevet ble det skrevet uten omsvøp at departementet mente tiltak skulle “stå i rimelig forhold til de forventede økonomiske konsekvensene for pelsdyrnærignen, slik at næringen kan opprettholdes i Norge”. Dyrenes beste var ikke motivasjonen for de nye forskriftene, hvor den største endringen var at arealkravene for rev øket umerkelig fra 0,8 m2 til 1,2 m2.

Partienes tomme løfter

I Stortingsmeldingen om dyrevelferd som kom i 2003 var det imidlertid mye mer enn dette som ble «lovet» pelsdyrene. Meldingen sier at «oppdrettstilværelsen fratar pelsdyrene muligheten for å utfolde naturlig atferd». Den lover at innen ti år skal dyrene ha vesentlig bedre «mental helsetilstand», og «dyrenes nærmiljø (skal) berikes vesentlig slik at dyrene stimuleres til utforsking og aktivitet». Dette ble alle partier enige om å kreve av næringen. Dette løftet har alle partier brutt da fristen gikk ut i sommer.

Diskusjonen om at næringen må «rydde opp» i avdekkede lovbrudd er dersmed en diskusjon på siden av disse kravene. Hovedkravet fra myndighetene har ikke vært at næringen skal forsøke å overholde minimale lovkrav om at dyr helst ikke skal gå med avbitte lemmer og åpne sår. Hovedkravet har vært at dyrenes adferd skal tas hensyn til. Dette snakker næringen beleilig nok lite om. Verre er det at også politikerne ser ut til å ha glemt sine løfter. 

«Frihet er den kilde hvorfra all mening og alle verdier oppstår» sa forfatteren Simone de Beauvoir, og det var menneskets frihet hun siktet til. Finnes det noen grunn til å tro at det er annerledes for dyrene? I snart 25 år har NOAH arbeidet for en forståelse av at frihet også er kilden til et meningsfylt liv for dyr, og for at forbud er den eneste riktige løsning for pelsnæringen. På lørdag 9. november vil det være tiende året hvor vi går i fakkeltog for denne friheten – sammen med tusener av engasjerte mennesker. 

60% av befolkningen ønsker forbud

Idag er over 60 % av befolkningen enige i at pelsnæringen bør legges ned – kun 15 % er imot et forbud. Denne næringen har alltid tilbudt mer enn nok av ankepunkter for sine kritikere: Dyrene får hyppige skader som følge av den aggresjon og frustrasjon livet i bur skaper. Burene er ofte fulle av møkk fordi forskriften tillater at det bare rengjøres en gang i året. Dyrene viser tydelig sin frustrasjon ved stereoptyp adferd og fryktreaksjoner. De avlives ved hjelp av CO2-gass eller strømstøt – begge metodene er kritisert av internasjonale organer og er ulovlig i visse land. Likevel gjør vi dyrene urett hvis vi trekker frem disse overgrepene uten samtidig å fremheve det største overgrepet – at vi tar fra dem alt som gjør livet verdt å leve. For i alle detaljene drukner det spørsmålet som har størst betydning for pelsdyrene: Når skal vi innse at deres liv og livskvalitet ikke er noe vi har rett til å frata dem?

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Klassekampen 10.11.2013

Foto: Jo-Anne McArthur

NOAH gir ALDRI opp kampen om et pelsfritt Norge,
MEN VI TRENGER DIN HJELP.