Å debattere med fortiden

Det er likevel det Nationens Kato Nykvist gjør når han drar opp den gamle påstanden om at hensyn til dyr springer ut av estetikk og ikke etikk.  Under overskriften «folk blir sintere når dyrene er søte», ergrer Nykvist seg over både NOAH og journalister som evner å være mer i tiden enn han selv. 

At Nykvist synes minker og rever er søte hjelper dem for øvrig ikke, all den stund han ikke samtidig ser at de ikke trives i bur. Det er stort sett pels-tilhengere som har nevnt dyrenes utseende i pels-debatten de siste 25 årene. Også for 25 år siden ble dette brukt som argument for å avskrekke folk mot å bry seg om dyr.  Den gang var det selfangsten det gjaldt. For selv om hele verden naturlig nok reagerte på praksisen med ihjelslåing av diende unger foran mødrene, fremstilte norsk offentlighet det som om hovedgrunnen til selfangstmotstanden var selens «søthet» og ikke deres evne til å lide når hakapiken traff kroppen deres. Å påstå at mennesker som reagerer på urett mot dyr fremst har en emosjonell reaksjon på dyrets estetiske kvalitet, er en utdatert hersketeknikk som man bør holde seg for god til i moderne dyrerettighetsdebatt. 

Et demokratisk problem

Som de fleste allerede vet, omfatter NOAHs engasjement alle dyr – kyllinger som mink, mus som elefant. Problemet er at Nykvist «lenge har slitt med å forstå» engasjementet mot pels. La oss prøve å forklare: På de 25 årene som er gått, fremstår pelsdyroppdrett for flertallet av Norges befolkning på samme måte som f.eks. tyrefekting: unødig dyreplageri som burde vært stoppet for lenge siden. Som også presidenten av Veterinærforeningen har uttalt i forbindelse med at de i 2009 tilrådet avvikling av pelsdyroppdrett: «Samfunnets etiske holdninger til dyr har endret seg mye i løpet av de siste 20 årene.» At rev og mink i kvadratmeters nettingbur ikke har et liv som tilfredsstiller deres egentlige behov er i dag en kjensgjerning for de fleste. Når samtidig verken norsk motebransje eller opinion ser nødvendigheten av produktet bransjen leverer på dyrenes bekostning, blir den berømmelige «nytten» som alltid veies opp mot «kostnaden» for dyrene, forsvinnende liten. Det er da det blir et demokratisk problem at man ikke lar etikk veie tyngre enn penger. Og det er da tusenvis av mennesker velger å møte opp i NOAHs fakkeltog mot pels år etter år for å vise at politiske avgjørelser er i utakt med opinionen. 8. november arrangeres igjen NOAHs fakkeltog – og vi vil fortsette å vise frem engasjementet helt til flertallet av politikere forstår at de ikke kan ignorere det. 

Industriell lidelse

Det er i denne situasjonen Unge Høyre velger å skaffe seg «kunnskap» om pelskvalitet og næringsinteresser, når de isteden bør være interessert i kunnskap om dyrenes adferdsbehov og fagfolks tilrådning som leder til avvikling av pelsdyroppdrett i stadig flere land. Når man smilende tviholder på redde rever, og poserer foran en farm hvor dyrene sitter i trange bur, er det naturlig at ikke det norske publikum klapper i hendene. Det hadde man heller ikke gjort dersom politikere hadde posert smilende på en tyrefektingsarena med den skadde oksen dandert i bakgrunnen. Derfor er også Aftenposten i takt med flertallet av potensielle avislesere når de stiller kritiske spørsmål til Unge Høyre – Aftenposten spør om det leseren forventer svar på. Det er en langt mer naturlig journalistisk respons enn å vinkle artikkelen etter det pelsnæringens 250 sysselsatte måtte ønske å høre – slik Nationen selv velger å gjøre. I intervju med næringens pressekontakt nylig velger Nationen å stille retoriske spørsmål som; er hun «selv glad i pelsverk» og «hvordan er det med rekrutteringen til næringen (…) med mange, viktige arbeidsplasser».  Med den slags journalistisk håndverk i bagasjen, kaster Nykvist kampestein i glasshus når han angriper Aftenposten for å stille høyst betimelige spørsmål til politikere som ikke har fått med seg grunnene til at flertallet av befolkningen er imot pels. 

Om ikke Nykvist forstår problemet med pelsdyrenes lidelser, gir han inntrykk av å forstå kyllingene: Han skriver som sant er at de har en «beinstruktur som ikke henger med» den ekstreme veksten, at de står trangt og at mange dør under transport. Men erkjennelsen blir dessverre hul. For det er ikke Nykvists mening å «henge ut» fjørfebransjen – tvert imot handler det om å gi noen råd på veien til å «fortsette veksten». Det er lett å få inntrykk av at Nationen ser på dyrevelferd som noe det kun er verdt å bry seg om for å fremme næringenes legitimitet. Hvis så er tilfelle, hadde det vært bedre om Nationen holdt seg til å uttale seg om hvilke dyr de synes er «søte»… For NOAH – og for flertallet av nordmenn som virkelig bryr seg – handler engasjementet for dyr tvert imot om dyrenes egne opplevelser: Når dyr lever hele livet i bur eller vokser så fort at beina kan knekke, har de det ikke bra. Den kunnskapen er det på tide å integrere i politikken. Og journalistikken.

Kronikk av NOAHs leder Siri Martinsen på trykk i Nationen 24.10.2014