2012: Pelsdyrenes skjebneår?

Kampen mot pelsdyroppdrett har pågått lenge, og den kan snart være inne i sin siste fase. Tidlig på 90-tallet publiserte NOAH noen av de første dokumentarbilder av dyr i bur på norske farmer, og debatten om norsk pelsfarming vokste frem. I løpet av de neste 20 årene skulle arbeidet mot pelsdyroppdrett vinne mange del-seire: Rådet for Dyreetikk anbefalte avvikling. Opinionen vendte seg mot pelsdyroppdrett. Veterinærforeningen støttet avvikling. Oslo Fashion Week ble pelsfri. Flere politiske partier har avvikling av oppdrett i sine partiprogrammer. En stortingsmelding lovet avvikling dersom ikke vesentlige forbedringer kom til å skje, og ga en klar tidsfrist.

Ti år er gått

13. desember 2002 ble «Stortingsmelding nr. 12 (2002-2003) om dyrehold og dyrevelferd» publisert. Der går stortinget inn for å vurdere avvikling av pelsdyrholdet «dersom det ikke oppnås vesentlige avlsmessige forbedringer når det gjelder dyrenes mentale helsetilstand i løpet av en tiårsperiode». Tiårsfristen gjelder også «å sikre at rev holdes i driftssystemer som gir større mulighet for bevegelse og til å utvikle normal atferd» og «mink skal holdes i driftssystemer som bedre ivaretar dyrenes atferdsbehov». For rev må «dyrenes nærmiljø berikes vesentlig slik at dyrene stimuleres til utforsking og aktivitet, og gir mulighet for skjul hele året, oversikt over omgivelsene og ønsket sosial kontakt med andre dyr». For mink må «nærmiljøet berikes ved større areal og en innredning som stimulerer til utforsking og aktivitet».

Nå er ti år gått. Rev og mink sitter stadig i nettingbur. Utforsking og aktivitet er det like lite mulighet til som i 2002. Deres adferdsbehov er like lite tilfredsstilt som de alltid har vært. NOAH har begynt det politiske arbeidet med å få stortinget til å stå ved sitt ord i 2012.

Avledningsmanøveren

Men noen krefter vil gjerne uthale og utvanne debatten om pelsdyrforbud. Det Senterparti-dominerte landbruksdepartementet forberedte allerede i 2009 en avledningsmanøver for å kvele den forespeilede debatten om pelsdyrhold: Et initiativ for enda et sett nye forskrifter for pelsdyrhold ble satt i gang – bare måneder etter at den første forskriften for pelsdyrhold hadde trådt i kraft. Hvorfor var det viktig med enda flere forskrifter? Hvilke vesentlige endringer skulle man gjøre og hvorfor skulle forskriftene trå i kraft allerede i 2011? Pelsnæringen selv og Bondelaget stilte seg uforstående til at nye forskrifter skulle innføres. De mente at endringene ikke ville gi økt dyre-velferd, og at revene hadde det like greit på 0,8 m2 som 1,2 m2. At de små endringene i den nye forskriften skulle utgjøre en vesentlig forskjell for dyrene, hadde de ingen forståelse for.

For en gang skyld var NOAH enig – når dyr lider på 0,8 m2, så er det klart at 1,2 m2 ikke utgjør merkbar forskjell. Pelsnæringen så bare ekstra, unødige utgifter. NOAH så en bevisst undergraving av stortingets vedtak fra 2002:

For til tross for Pelsdyralslagets misnøye, var de nye forskriftene laget nettopp av hensyn til dem. I følgebrevet til forskriften skrev Mattilsynet at “departementet (har) gjort det klart at forskriftsarbeidet må være basert på at pelsdyrnæringen er en distriktsnæring som det er ønskelig å beholde”, og at forskriftens tiltak “står i rimelig forhold til de forventede økonomiske konsekvensene for pelsdyrnæringen, slik at næringen kan opprettholdes i Norge”. Konfrontert med disse føringene av NOAH i en pressekonferanse på sitt kontor i 2010, sa landbruksminister Lars Peder Brekk at slike føringer kjente han ikke til, og det var bare «faglige råd» som var grunnlaget for forskriftsarbeidet i Mattilsynet.

«Et minkbur skal fortsatt være 0,27 m2 i grunnflate, slik det også var i 2002. Et revebur for enkeltrev skal gå fra 0,8 m2 til 1,2 m2 – men ikke før i 2015.»

Mattilsynet hevdet videre at forskriften “følger opp føringene fra dyrevelferdsmeldingen og ny dyrevelferdslov”. Det er ikke vanskelig å se hvorfor landbruksdepartementet gjerne ville ha en ny forskrift – det gir et grunnlag for hardnakket å hevde at forholdene er vesentlig endret for dyrene, samtidig som de faktisk ikke behøver å være det, men tvert imot legger til rette for fortsatt lønnsom pelsnæring. På denne måten kan man like før fristen i 2012 hindre en reell debatt om pelsdyrforbud i Stortinget. Med nye forskrifter kan myndighetene påstå at kravene fra stortings-meldingen har blitt fylt. Og selv om det skulle bli debatt rundt dette, kan man hevde at pelsdyrnæringen nettopp har blitt pålagt nye forskrifter – og dermed må få en lengre frist enn den Stortingsmeldingen i sin tid satt, til å innarbeide de nye reglene. Noen av forskriftens krav har eksempelvis overgangstid til 2018.

«Da Stortingsmeldingen ga næringen en tiårsfrist for «forbedring» i 2002, handlet det ikke om forbedringer i deres evne til å følge lovverket.»

NOAH advarte i sitt høringssvar og i mediene mot at forskriftene kunne bli brukt som en uthalingstaktikk, og forlangte at Mattilsynet skulle avvise føringene, og starte arbeidet på nytt med grunnlag i dyrenes behov, ikke pelsnæringens. Slik gikk det imidlertid ikke: I mai 2011 ble ny forskrift for pelsdyr innført. Og i juni 2011 svarte landbruksministeren på FrPs spørsmål om hva statsråden vil bidra med for at pelsnæringen skal bestå i Norge; «det (er) nylig vedtatt en ny og strengere forskrift om hold av pelsdyr.»

Den umerkelige forskjellen

Hva sier egentlig den nye forskriften – hvilke «strenge» krav er innført? Forskriftens mest konkrete tiltak er burstørrelser: Et minkbur skal fortsatt være 0,27 m2 i grunnflate, slik det også var i 2002, men er dyret over 4,2 kg skal det være 0,47 m2. Fra 2015 skal voksne dyr utenom paring, flåing og tiden da de har unger, ha 0,2 m2 ekstra. Et revebur for enkeltrev skal gå fra 0,8 m2 til 1,2 m2 (eller 2 m2 for et stort dyr på over 20 kg) – men ikke før i 2015. Arealkravene er økt – men «større mulighet for bevegelse» har dyrene ikke.

Hvordan er det så gått med deres mulighet til å «utvikle normal atferd» og «driftssystemer som bedre ivaretar dyrenes atferdsbehov»? Ivaretagelse av dyrenes adferdsbehov har man løst ved å bortdefinere dem – selv om Stortingsmeldingen påpekte en rekke behov for både mink og rev, kommer Mattilsynet – i strid med internasjonal forskning – frem til at det ikke er så mange behov man trenger å ta hensyn til.

Ett eksempel på misvisende fremstilling av vitenskap er når “mattilsynet legger til grunn at tilgang til badevann ikke er et iboende behov hos mink, men snarere at minken har et generelt behov for miljøberikelse.” Rapportene Mattilsynet baserer seg på viser derimot til at mink “jobber” like hardt for tilgang til badevann som mat. I disse studiene sier forskerne at man ikke kan sammenligne behov for vann og behov for aktivitet – begge behov er svært viktige for minken. Dette er motsatt av hva Mattilsynet konkluderer med. Mattilsynet vrir dermed resultater av vitenskaplige studier når de konkluderer med at et semi-akvatisk dyr med svømmehud, pels og øyestruktur tilpasset vann, som i det fri oppholder seg i vann mesteparten av sin våkne tid, og som også i fangenskap viser en sterk motivasjon selv for kunstige, utilstrekkelige badevann-kilder, ikke har et “iboende behov” for badevann.

«Mattilsynet vrir dermed resultater av vitenskaplige studier når de konkluderer med at et semi-akvatisk dyr med svømmehud, pels og øyestruktur tilpasset vann, som i det fri oppholder seg i vann mesteparten av sin våkne tid, og som også i fangenskap viser en sterk motivasjon selv for kunstige, utilstrekkelige badevann-kilder, ikke har et “iboende behovfor badevann.»

Et annet eksempel på at vitenskap utelates som grunnlag for bestemmelsene, er at rev ikke har mulighet til å grave. Revenes behov for å grave bestrides ikke av Mattilsynet, men Mattilsynet velger ikke den vitenskaplige holdbare løsning på dette problemet. Mattilsynet sier at ”(å gi reven tilgang til sandkasse) er prøvd i Danmark. Sandkassen viste seg å føre til svært uhygieniske forhold i burene og dårligere dyrevelferd for reven”. I Danmark kom man til den konklusjon at både mangel på gravemuligheter og utilstrekkelige gravemuligheter som fører til nye problemer, er uholdbart. Vedtak ble gjort om avvikling av reveoppdrett. Mattilsynet, derimot, konkluderte med at man heller ser bort i fra dette behovet hos rev, og fortsetter å tillate det stimulifattige buret.

«Ivaretagelse av dyrenes adferdsbehov har man løst ved å bortdefinere dem.»

Videre sier Mattilsynet: “det finnes per idag ikke andre alternative, vitenskapelige dokumenterte driftsformer enn nettingbur.” Man kan lett få inntrykk av at buret er “vitenskaplig dokumentert”, underforstått akseptabelt for dyrene. Nettingbur er riktignok den eneste driftsformen som næringen bruker, men dets fortreffelighet kan neppe sies å være “vitenskaplig dokumentert”. Scientific Committe on Animal Health and Animal Welfare i EU sier tvert imot i sin rapport fra 2001: “the typical fox cage does not provide for important needs of foxes. (…) the typical mink cage impairs mink welfare because it does not provide for important needs.” Men Mattilsynet tar ikke dette til etterretning – det kan de heller ikke med føringene fra landbruksdepartementet.

Næringens fokus

Da Stortingsmeldingen ga næringen en tiårsfrist for «forbedring» i 2002, handlet det ikke om forbedringer i deres evne til å følge lovverket. Ulovligheter, ubehandlede sår og mangel på oppfølging av vedtak var ikke temaet da pelsdyroppdretten var under kritikk på tidlig 2000-tall. Fokus på lovbrudd har kommet i etterkant. Men fokus på lovbrudd er likevel det bransjen selv nå ønsker å fremheve. Med sin nye sertifiseringsordning, hvor hver pelsfarm skal få et «sertifikat», dokumenterer nå pelsfarmerne hver eneste bevegelse de gjør i farmen. De skal notere sine daglige besøk i farmen, de krysser av på skjemaer at dyrene fôres og at burene holder de lovpålagte mål, og på «helsekort» skal det noteres om dyrene får medisin. Slik får man mange papirer å presentere når Mattilsynet kommer på besøk, og ikke minst kan man greie ut overfor politikere hvor ordentlig det nå står til. Alle farmer skal være sertifisert i løpet av 2011, det har blitt gjort ved at farmeren selv gjennomgår og fyller ut skjema i forhold til om han fyller lovens krav.

«For NOAH – og mange, mange andre – er det uholdbart å akseptere noe annet scenario enn at pelsdyroppdrett vedtas nedlagt i Norge innen kort tid.»

Deretter inviteres en inspektør, og fyller ut samme skjema og vurderer om han er enig i farmerens egenvurdering – sertifikatet kommer når inspektøren er fornøyd. I tillegg til inspektører bestilt gjennom Norsk Pelsdyralslag har også Mattilsynet hatt en rekke inspektører på pelsfarmene i løpet av 2011. Mattilsynet ga relativt få pålegg som gjaldt skadde dyr, det gjorde de for øvrig også i sine tilsynskampanjer tidligere år.

Næringen håper at papirarbeidet og alibi fra Mattilsynet skal gi dem en fremtid. Men dyrene sitter likefullt i bur, og mulighet for «bevegelse» og «adferdsbehov» er fortsatt ikke ivaretatt. Næringen ønsker å få politikerne til å glemme at fristen satt i 2002 ikke handlet om en frist for å følge lovverket – men en frist for at «velferden for pelsdyrene må forbedres vesentlig (…) sammenlignet med dagens driftsformer».

Senterpartiet med vetorett?

Pelsnæringen har fortsatt allierte: Selv om Senterpartiet er i mindretall i en regjering som ellers har programfestet avvikling av pelsnæringen, sitter de og ruger på det departementet som kommer til å ha ansvaret for en eventuell avvikling. Og de stritter i mot med alle midler.

«Nå er ti år gått. Rev og mink sitter stadig i nettingbur. NOAH har begynt det politiske arbeidet med å få Stortinget til å stå ved sitt ord i 2012.»

Pelsdyroppdrett var et av stridstemaene i den nye Stortingsmeldingen om landbrukspolitikk som ble publisert rett før NOAHs Ark gikk i trykk. Senterpartipolitikere lekket i forkant at de ville «vinne» kampen om pels-næringen, og at meldingen sikrer pelsbransjens fremtid. NOAH visste allerede da at dette ikke var tilfelle – stortingsmeldingen ville bli et kompromiss: Man innrømmer at næringen er «omstridt», man beskriver forskrifter og sertifiseringsordningen – og man lover å fremme debatten om pelsdyroppdrett som separat sak i Stortinget. Dette løftet sammenfaller med fristen satt i Stortingsmeldingen om dyrevel-ferd ti år tidligere – hvis debatten faktisk tas og avviklingsplanen legges til neste år. Men Senterpartiet vil fortsette sin uthaling: På pressekonferansen for landbruksmeldingen ville ikke minister Lars Peder Brekk svare på spørsmål fra NOAH om når og hvordan debatten vil tas, men allerede dagen etter ble partikollega Lundteigen sitert i Nationen på at Senterpartiet ikke ville diskutere pelsdyroppdrett før neste regjeringsperiode.

«Selv om Senterpartiet er i mindretall i en regjering som ellers har programfestet avvikling av pelsnæringen, sitter de og ruger på det departementet som kommer til å ha ansvaret for en eventuell avvikling.»

For NOAH – og mange, mange andre – er det uholdbart å akseptere noe annet scenario enn at pelsdyroppdrett vedtas nedlagt i Norge innen kort tid. Når senterpartipolitikere åpent argumenterer for viktigheten av å ikke gi dyrenes forkjempere en seier i pels-saken, fordi de da bare vil «ta fatt i andre deler av norsk landbruk», er det flere enn NOAH som reagerer med forskrekkelse. Det er intet annet enn udemokratisk at Senterpartiet, som løper pelsbransjens ærend, skal styre regjeringens dyrevelferdspolitikk på tvers av både regjeringspartienes flertall og opinionen. Det partiet i Norge som oftest profilerer seg på at større etisk bevissthet overfor dyr er uønsket, kan ikke ha veto-rett i utviklingen av Norges dyrevelferdspolitikk.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2011.