Tone Almhjell - Fantasy i dyrenes rike

Tone Almhjell, forfatter av barneboken «Vindeltorn», er nå aktuell med en ny bok fra sitt dyre-befolkede univers; «Maretorn». Fortellingene utspiller seg i stor grad i et dødsrike for ”dyr som engang har vært elsket av et barn” – noe som resulterer i et brokete persongalleri. Og under linjene lurer barnets vage anelser om at vår egen verden ikke er så vakker for mange dyr, som de har blitt lært til å tro.

«Det er helt naturlig at dyr spiller en stor rolle i mine oppdikta verdener, for jeg har alltid vært veldig glad i dyr.»

– Hvorfor er dyr så viktige i bøkene dine?

– Hele ideen til ”verdenen” min kom da ørkenrotta mi døde. Jeg begynte å dikte opp en verden der hun fremdeles levde og hadde det bra, og etterhvert flettet jeg inn alle kjæledyrene jeg hadde hatt og alle dyrene jeg hadde. Det er helt naturlig at dyr spiller en stor rolle i mine oppdikta verdener, for jeg har alltid vært veldig glad i dyr. Jeg må ta det jeg har følelser for og er glad i inn i historiene, ellers får de ingen klangbunn.

– Denne fantasiverdenen består av dyr som er elsket av mennesker –  hva med alle de som tvert imot blir plaget av mennesker?

– Det finnes dyr der som har blitt plaget av mennesker også – og som likevel elsker ett menneske. Disse dyrene blir jo veldig preget av motsetninger. Denne ”verdenen” er nemlig skapt av barns fantasikraft, slik at det de bryr seg veldig om og tenker mye på får en plass i den verdenen, derfor er det de dyrene som de er glad i som får et nytt liv der. Men det betyr ikke at ikke dyr som har hatt det vondt hadde fortjent å få en ny sjanse til et liv etter døden…

– I ”Maretorn” starter fortellingen med at hovedpersonen slipper ut lammene av innhengningen for å redde dem fra slakt?

– Ja, det er opprør. Lammene skal sendes bort for å slaktes – og Niklas, som han heter, gjør et forsøk på å protestere mot det.

– Det negative vi mennesker gjør mot dyr får også plass i den nye boken din?

– Jeg vil si at det er et av hovedtemaene i boken –  hvordan er det mennesker og dyr lever sammen, hva er greit? Hvordan er det vi oppfører oss mot dyr? I boken presenterer jeg ikke noe svar. Men gutten på 12 år har sine tanker om hvordan dette henger sammen, og så handler han ut fra det. Han er som barn ofte er, maktesløs i forhold til de voksnes systemer, så han handler mest på innfall der han slipper til. Planen om å slippe ut lammene ender galt, men det er også fordi Niklas ikke vet om alt som foregår i skogen. Men utover i historien må han finne ut hva han selv mener, hva han selv kan gjøre for å stå for disse meningene, selv når det får konsekvenser som kan være vanskelige. I bøkene mine har barn makt og evne til å påvirke ting, for i den andre verdenen er det de som blir regnet som helter.

Valgene deres betyr enormt mye for alle som lever der. Jeg tror vi kunne hatt godt av det av og til, å lytte til barns magefølelse på hva som er riktig og galt. Ved ett tilfelle konfronterer hovedpersonene skurken i boken med alt det grusomme han gjør mot andre uskyldige dyr, og skurken sier: ”Du forstår nok mer når du går fra barn til voksen”. Forholdet mellom mennesker og dyr er mer utfordrende og vanskelig enn i første bok. Her er det tydelig ting som gjør vondt å tenke på – lammene som skal slaktes, pelsdyrhold, hunder som blir mishandlet og fugler som blir pint for å bli til magisk kraft. Den andre hovedpersonen er en gaupe, og hun spiser kjøtt, for det gjør jo gauper. Men hva med oss mennesker? Skal vi spise kjøtt, skal vi bruke skinnprodukter? Dette er spørsmål som jeg tenker at mange voksne også fremdeles prøver å finne et smart svar på. Jeg løfter dem frem i boka, så kan man tenke selv og gjøre sine egne valg.

«Å bruke dyr til pynt, det er forkastelig og forferdelig, jeg kan ikke forstå at man fort satt tillater det.»

– Hva slags tanker har du selv gjort deg om det forholdet vi burde ha til dyrene i den virkelige verden?

– Jeg tenker veldig mye på det, jeg er en av de som prøver å finne riktig vei å gå. Noen ting er det enkelt å ta stilling til, slik som pelsdyroppdrett. Å bruke dyr til pynt, det er forkastelig og forferdelig, jeg kan ikke forstå at man fortsatt tillater det. Men er det greit å spise pølse? Er det greit hvis barna mine spiser pølse? Det er sånne ting jeg stadig må ta avgjørelser på.

– Hva er det som gjør at man tenker annerledes om dyrene i kjøttindustrien og ikke synes det er så enkelt å ta stilling i forhold til dem?

– Det handler om kultur og tradisjon. Matkultur er en del av identiteten vår. Fiskebollene som mormor serverte, pølser på grill i fjæra da vi var små. Å ta et skritt bort fra det koster nok mer for folk tror jeg, fordi de er nødt å ta avstand fra noe som er nedfelt i alt de har drevet med hele livet. Men jeg tror flere og flere blir mer bevisst på det. Mange passer på å spise vegetarisk når de kan. Når de går på restaurant så velger de vegetar, har kjøttfrie mandager, og tar små steg. Og det er bedre enn at folk ikke tenker på det i det hele tatt. Sakte men sikkert øker bevisstheten rundt matindustrien også, selv om det er en litt lengre vei enn å for eksempel å ta avstand til pelsdyrindustrien. Det er klart vi ikke skal holde rev innesperret i bur og pynte oss med den etterpå. Det burde det ikke være noen stor kostnad å gi slipp på…

– Mange reagerer når dyr plages og tas livet av i noen sammenhenger. Likevel er det en seiglivet aksept for industriene som har flest dyr på samvittigheten…

– Ja, det henger ikke helt sammen. Jeg tror det er noen ting som vi helst ikke vil se på, for sannheten er ikke pen. Vi kan jo bruke science fiction til et tankeeksperiment. Hvis vi behandler dyr slik vi gjør fordi vi er på toppen, hva da hvis det skulle dukke opp noe som er smartere, raskere, mektigere, kraftigere? Hva skulle jeg sagt om de kom for å spise meg eller barna mine? Den som har god fantasi, kan klare å se for seg ting i et annet perspektiv, trekke linjene lengre.

For en stund siden så jeg en dokumentar på NRK om et gammelt ektepar på en gård der de skulle lage pølser. Den gamle dama hentet sauene og så kom boltpistolen frem. Jeg hadde vondt inni meg i dagevis. Men søsteren min påpekte at slakteriene er mye verre enn som så. Og det er sant. Vi bør øve oss på å tenke etter når den kommer snikende, den følelsen av at ”dette er urett, det ikke er bra, det gjør vondt”. Men hvis vi hver gang noen er lei seg for at katten sin er syk, skulle si ”ja, men du spiser kylling til middag?”, så hadde vi fort drept alt som finnes av følelser og engasjement. Det er en modningsprosess som må til. Folk må få jobbe med å sette sammen brikkene selv. Da er det bare bevisstgjøring som hjelper, slik som dere driver med. Og sakte men sikkert begynner det å gjøre seg gjeldende ute i butikkene.

– Dine bøker handler om barns opplevelser med dyr. Hva er dine egne barndomsminner med dyr – og ikke minst din oppdagelse av at alt ikke var bare fint?

– Jeg husker at vi kjørte forbi minkfarmene i Lensvika, på vei mellom bestemor sin gård og hjemstedet mitt. Og den ubehagelige følelsen i bilen da jeg spurte hva den lukta var, den rare stemningen, at jeg følte at her var det noe som ikke var bra. Jeg hadde veldig sterk rettferdighetssans da jeg var liten, og den gjaldt også for dyr. Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det. Det hjalp for eksempel ikke stort å velte oterfeller, for det kom jo bare nye. Jeg hadde heller ingen oversikt over hvorfor de fellene var der og hva som skulle skje med dyra. Vi hadde en katt, Mario, da jeg var 12 år, men hun hadde kattepest og vi måtte avlive henne etter noen måneder. Det var veldig dramatisk.

«Den følelsen av å ville beskytte de som er vergeløse har vært med meg hele tiden. Dyr og barn. Jeg blir forresten innmari sinna hvis noen setter dette opp mot hverandre. Som om vi ikke har nok hjertevarme til alle som trenger det.»

Jeg har dagboka mi fra den tiden, og jeg husker at pappa måtte stenge oss barna inn på et rom og vi kasta oss mot døra og skulle forhindre denne sprøyta fra veterinæren. Den følelsen av å ville beskytte de som er vergeløse har vært med meg hele tiden. Dyr og barn. Jeg blir forresten innmari sinna hvis noen setter dette opp mot hverandre – og sier at det er tåpelig eller feil å bry seg om dyr når det er så mange mennesker som trenger hjelp. Som om vi ikke har nok hjertevarme til alle som trenger det. Det er jo ikke sånn at de folka som bryr seg om dyr dermed ikke bryr seg om mennesker, tvert imot vil jeg faktisk si. Det er ikke de som blir lei seg for at katta blir plaga vi skal bekymre oss for, men de som plager katten. Dette er noe som irriterer meg voldsomt.

– Og nettopp katter blir faktisk mest utsatt for tilfeldig vold – er holdningene til dyr vi har nær oss en indikator på hvordan det står til i samfunnet som helhet?

– Jeg klarer ikke helt å skjønne hvordan ting henger sammen i hodet til mennesker som velger å gjøre dyr vondt på pur f…. I nabolaget mitt er jeg heldigvis omgitt av både dyr, og mennesker som er glad i dem. Jeg kjenner alle kattene her. Jeg er best venn med Knut. Eieren hans døde, og det er jo dramatisk for en katt. Han sørger fremdeles. Men han fikk flytte inn hos en annen eldre dame i gata.

– Du hadde to katter selv?

– Ja. På det tidspunktet jeg skulle finne en pus, bodde jeg i en liten leilighet på Grünerløkka. Jeg hadde ikke lyst til å sperre inne en katt som ville ut, så det måtte bli en innekatt. Jeg undersøkte litt og fant ut rasen ”ragdoll” skulle synes det var greit å være inne. Men det første Pims gjorde da hun kom i hus var å snuse på døra og spørre ”når skal vi ut?”. Det var en betingelse fra oppavler at hun skulle få et kull med kattunger, og da beholdt jeg den ene sønnen hennes. Etterpå skjønte jeg jo at det finnes mange veldig slitne, hjemløse katter der ute som nok hadde satt mye mer pris på å være inne enn Pims gjorde.

«Alle må lære empati, å bry seg om de som ikke er nøyaktig som seg selv, de som kommuniserer annerledes, som ser annerledes ut.»

Hvis jeg skal skaffe meg katt igjen i fremtiden, så skal jeg absolutt hente fra omplasseringsorganisasjoner isteden – selv om jeg ikke ville vært foruten Pims. Nå bor de hos eksmannen min i en stor villa med masse plass. Jeg savner dem, men er glad ungene mine fremdeles får bo sammen med dem halvparten av tiden. Det er så viktig for barn! Alle må lære empati, å bry seg om de som ikke er nøyaktig som seg selv, de som kommuniserer annerledes, som ser annerledes ut. Det gjelder mellom mennesker, og mellom mennesker og dyr. Vi har faktisk evnen til å ta moralske valg, til å bry oss om vesenene vi deler jorda med. Det er en gave, og den må vi rett og slett ta vare på.

«Jeg synes det er leit at det er snakk om å skyte enda flere ulver nå. Og at det er enda færre gauper enn det var før.»

– Den andre hovedpersonen i boken din er en gaupe, et truet rovdyr. Vi er ikke så flinke til å dele jorden med akkurat dem?

– Jeg vil gjerne dele med dem, jeg. Her i Norge har vi god plass og mye penger, så man skulle tro at vi kunne finne en måte å leve sammen på. Jeg synes det er leit at det er snakk om å skyte enda flere ulver nå. Og at det er enda færre gauper enn det var før. I historien min er gaupa en venn – men Niklas vet også at hun kan være farlig, både for ham og for dyra hun jakter på. Det er klart man skal være villig til å lytte til de som mener de er plaget av rovdyrene. Men jeg klarer allikevel ikke å se at folk synes det er greit å bare slakte dem ned. Det handler om å ha respekt og omsorg, og samtidig holde den avstanden som er nødvendig. En sunn sameksistens – jeg tenker at det må det gå an å få til.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2016.