Respekt for dyrene – en grunnleggende verdi


av Dag Øistein Endsjø, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen

”Gud sa: ”I vannet skal det myldre av liv, og fugler skal fly over jorden, under himmelhvelvingen… Jorden skal la alle slags levende skapninger gå fram, fe, kryp og ville dyr, hvert etter sitt slag.” Og Gud så at det var godt.”

Slik skaper Gud dyrene, ifølge Bibelen. Dette er utgangspunktet for hvordan både jødedom, kristendom og islam ser på de levende vesenene vi deler jorden med. Dyrene er med oss helt fra begynnelsen. Og det er ikke likegyldig hvordan vi forholder oss til dem. Naturen rundt oss er gudeskapt, den er per definisjon ”god”. Og som dette skal vi også behandle den.

I mangfoldet av bud om hvordan vi som mennesker skal være som mennesker for ikke å krenke gudene, overses oftere hva religionene sier om dyrene. Men religionene er slett ikke likegyldige. Vi har ingen som helst rett til å gjøre akkurat som vi vil med våre medskapninger.

I både hinduismen og buddhismen hører dyr med i det evige livshjulet. Vi kan selv ende opp som dyr når vi blir gjenfødt og mange av dyrene rundt oss har også tidligere vært mennesker. Vi er alle del av samme reinkarnasjonssystem og må følgelig oppføre oss deretter. Om vegetarianisme ikke er et absolutt krav, må dyrene rundt oss behandles med respekt. Mange buddhister og hinduer velger likevel helt å avstå fra kjøtt og fisk nettopp fordi det ikke er noe absolutt skille mellom dyr og mennesker. I jainismen er vegetarianisme derimot et krav for alle. Påbudet om ikke-vold er noe som gjelder hvordan vi forholder oss til alle skapninger. For hvert levende vesen har en egenverdi og et potensial for guddommelighet.

Disse mer særegne forestillingene om guddommelighet og reinkarnasjon kan muligens føles fremmed for mange. Men bak disse forestillingene, finner vi samtidig et mer grunnleggende prinsipp: Anerkjennelsen av dyrene som bevisste vesener. Dyrene er ikke automater eller bevisstløse naut. Akkurat som oss mennesker, erfarer de verdenen rundt seg med nysgjerrighet og begjær, frykt og glede.

Dette fokuset på dyrenes bevissthet finner vi også i jødedom, kristendom og islam. Da Gud fylte vannet, jorden og luften med dyr av alle slag, var det med bevisste vesener. Vi hører alle til innenfor samme guddommelige orden. Både jødedom og islam viser til dyrenes bevissthet som grunnlag for hvordan vi skal behandle dem. Vi skal ikke plage dem. Jakt bare for fornøyelsens skyld blir fordømt. Om man slakter husdyr som mat, skal det gjøres så skånsomt som mulig. Ifølge den jødiske Bibelen skal også dyrene få ha sin hviledag på sabbaten. Muhammed på sin side viste hvordan vi skal behandle dyrene rundt seg med respekt: ”Det er en belønning i å gjøre godt til hvert levende vesen.”

I religioner der det er flere guder, er som regel dyrene nærmere det guddommelige enn vi mennesker. Norrøne Odin rir sin vidunderlige hest og sender ravnene sine over hele verden. Greske Dionysos er stadig å finne i selskap med pantere, løver og slanger. I det gamle Egypt var dyr som ibiser, katter og skarabeer ganske enkelt hellige. De fleste gudene i hinduismen har sine dyr som de liker å ha ved sin side.

Kristendom har oftere lagt vekt på forskjellen mellom dyr og mennesker. Men mange av kristendommens mest sentrale skikkelser er spesielt kjent nettopp for sitt gode forhold til dyrene, som viser at også her anerkjennes deres bevissthet. I kristen tradisjon var oksen og eselet der da Jesus ble født, hyrdene kom med sine sauer for å hylle det nyfødte barnet og siden red Jesus inn i Jerusalem på et esel. Hyrden som nekter å gi opp i sin leting etter sin ene bortkomne sau, er selve bildet på Guds kjærlighet.

I kristendommen vises det ofte til hvordan dyrene aldri gikk gjennom syndefallet, slik vi mennesker gjorde da vi spiste den forbudte frukt. Mens vi har tapt vår opprinnelige tilstand, er dyrene fremdeles som de først ble skapt av Gud. De følger sin opprinnelige natur. Langt på vei reflekteres vårt syndefall i hvordan vi ikke lenger har den kontakten vi først hadde med verden rundt oss. Vi snakker ikke lenger med gudene ansikt til ansikt. Vi skjønner ikke dyrene rundt oss. Vi har mistet vårt opprinnelige forhold til naturen. Siden det er vi som har falt, er det vår feil at denne kommunikasjonen langt på vei er brutt.

Siden dyrene ikke har vært gjennom syndefallet slik vi har, vises det i kristen tradisjon flere ganger til hvordan dyrene kjenner den opprinnelige sannheten. Da Frans av Assisi preket for fuglene, bruste de med vingene for å vise hvordan de forsto det hellige budskapet. Da Antonius av Padova sto ved vannkanten og forkynte for fiskene, kom de strømmende til og stakk hodet over vannet for å lytte.

Det å ha god kontakt med dyrene er i kristen tradisjon et av de viktigste tegnene på at noen virkelig har rett tro og en ekte forbindelse med det guddommelige. Når ville dyr flokket seg rundt noen, var det et sant tegn på at vedkommende nærmest hadde gjenopprettet den opprinnelige menneskelige tilstanden – til tiden før syndefallet. Dyrene rundt de kristne helgenene gjenkjenner følgelig deres hellighet og hjelper dem. De bringer dem mat, som med ravnene til Paul og Antonius i ødemarken. De kommuniserer med dem, som da den hellige Werburga får ville gjess fra å ødelegge avlingene simpelthen ved å be dem om det. Flere av de fromme kristne som romerne hev til ville dyr for å bli spist levende, opplevde i stedet at dyrene nektet å skade dem.

Helgenhistoriene kan muligens virke vel fantastiske på mange. Men samtidig viser de til noe mer essensielt som er felles for alle religionene. Respekt for dyrene er grunnleggende for hva som gjør oss til gode mennesker. Vi mennesker skal ikke bare bry oss om hverandre. Vi skal også forsøke å gjøre verden best mulig for alle skapninger og det på dyrenes egne premisser.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2017.