Leder: Politikk - det umuliges kunst?

Når vi mobiliserer til store markeringer foran Stortinget eller overleverer tusenvis av underskrifter på vegne av mennesker som vil ha et bedre samfunn for dyr. Når vi gjennom møter, telefonsamtaler og brev til politikere prøver å påvirke dem til dyrevennlige valg. Når vi møter mennesker på stand og arrangementer over hele landet og forteller dem om politiske prosesser for dyrene. Ved siden av å informere publikum om viktigheten av å vise hensyn til dyr, er politisk endring kjernen av NOAHs arbeid. Den enkeltes personlige valg om å leve dyrevennlig – enten det er som privatperson eller som næringsdrivende – er med på å skape en bedre verden for andre arter. Men for å sikre dyrs rettigheter kan man ikke kun satse på den enkeltes velvilje – vi må også på dyrenes vegne sørge for at våre samfunn respekterer dem gjennom lovverk.

«NOAH vil arbeide for pelsdyrene til alle bur er tomme. Og både dyrepoliti- og elefantsaken viser at politisk arbeid fører frem.»

Politisk arbeid tar tid. Men hva gjør man når det tar uforholdsmessig lang tid, når reglene for politisk endring ikke følges? Når det gjelder dyrs rettigheter ser vi at det ikke er nok å ha et stabilt flertall i folket med seg. Det er heller ikke nok at samtlige faginstanser støtter opp om dyrene. I pels-saken viser nå politikerne at de lar de 15 % av befolkningen som er mot avvikling overstyre flertallet. De lar næringsaktører overstyre faginstanser. De velger å målbære interessene til noen hundre farmere – under en tiendedel av det antall som møter opp foran Stortinget i NOAHs fakkeltog mot pels hvert år. En slik handlemåte er uklok og uakseptabel.

Men pels-saken er ikke den eneste hvor næringspolitikere har nedlagt veto mot endringer som burde være selvsagte. Forbud mot elefanter og andre eksotiske dyr i sirkus er et annet eksempel på at samtlige argumenter for dyrene har blitt lagt til side for ett eneste argument mot dem; noen tjener penger på å utnytte dem. Man finner knapt en sak hvor utnytting av dyr har lavere økonomisk verdi. Men selv to sirkusbedrifter veide tyngre på landbruksministerens vektskål enn dyrs rettigheter. Det forteller oss om et systemproblem innen politisk håndtering av dyrevelferdsspørsmål: De politikere (næringspolitikere) som har størst råderett over fagfeltet, er rett og slett de som i de fleste tilfeller er dyrenes motstandere.

«Når politikerne svikter sitt mandat i å representere folkets ønske og følge faglige råd, må vi som arbeider for dyrene tenke nytt.»

Når politikerne svikter sitt mandat i å representere folkets ønske og følge faglige råd, må vi som arbeider for dyrene tenke nytt. I sirkussaken gjorde vi nettopp det: Vi gikk til lokalpolitikere over hele landet – og fikk resultater. Elefantfremvisning tok slutt, og i år kom forskriften som setter punktum for denne type dyreutnytting. Også i saken om dyrepoliti måtte vi gå utenom næringspolitikerne. Da dyrepoliti først ble brakt opp for landbruksministeren, var svarene avvisende, til tross for at ministeren var fra et parti som hadde dette i programmet. Det kom aldri til å bli noe av, ble det sagt. Ikke lang tid etter ble det noe av. Det politiske arbeidet som hadde utspilt seg i mellomtiden innebar at NOAH hadde mange møter med FrPs justispolitikere. Da NOAH fikk gjennomslag hos disse for at et dyrepoliti måtte være en del av politiet, begynte ting å skje.

Vi er ikke i mål med vårt ønske om et landsdekkende dyrepoliti – men endringen som har skjedd har hevet dyrs status. Politikk er det muliges kunst. Men i arbeidet for dyrs rettigheter i et land hvor dette styres av næringspolitikere som lar den minste næringsinteresse gå foran de beste argumentene for dyrene, er det snarere blitt det umuliges kunst. NOAH vil arbeide for pelsdyrene til alle bur er tomme. Og både dyrepoliti- og elefantsaken viser at politisk arbeid fører frem. Men begge viser også at man må tenke nytt når næringspolitikerne motarbeider fremgang for dyrene istedenfor å følge med i samfunnsutviklingen. Det er kanskje på tide at dette ansvaret legges til andre politikere?

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2016.