Morten Abel - Aldri vært så optimistisk som nå

Morten Abel har tilhørt eliten av norsk popmusikk over flere tiår, og er nå aktuell med nytt album og turné. Han har også vært en offentlig stemme på pelsdyrenes side i en tid hvor det ennå ikke var en selvsagthet. NOAHs Ark møter ham dagen før forestilling i konserthuset i Oslo.

«Det er mange ting man kan bruke stemmen sin til å snakke om i mediene, og jeg synes det er en veldig god ting å bruke den for de som ikke har en selv.»

– Jeg kan ikke skryte på meg at jeg har vært en “aktivist” eller har vært i front for dyrs rettigheter. Jeg kunne brukt mer tid, som dere i NOAH som bruker alt dere har. Men jeg har prøvd å bruke den stemmen jeg har, prøvd å uttrykke meg så ofte jeg kan og når jeg har mulighet til det. Da jeg startet som artist husker jeg at det var mye snakk om hva man skulle være med på og sette navnet sitt på – man får jo mange forespørsler. Jeg lager musikk som skal glede folk, er en entertainer – og da skal man helst ikke støte noen. Men akkurat dette med dyrs rettigheter synes jeg er viktig å stå opp for. De er så forsvarsløse, dyrene, våre medskapninger. Jeg føler meg ganske trygg på at det er riktig å stå opp for dem – og derfor ville jeg også tidlig si ifra hva jeg mente om pelsdyroppdrett. Det er mange ting man kan bruke stemmen sin til å snakke om i mediene, og jeg synes det er en veldig god ting å bruke den for de som ikke har en selv. Følelsene for dyr har alltid vært der. Jeg tror ikke det er noe jeg er opplært til. Det er på samme måte som med musikken – det var ikke gitt at jeg skulle bli musiker ut i fra hva min familie ellers gjør. Men jeg følte jeg måtte bli musiker. Og jeg føler jeg må stå på dyrenes side.

– Du flyttet til Rogaland som ungdom – et av de stedene med mest pelsdyroppdrett. Gjorde det inntrykk?

– Jeg har ikke noe forhold til pelsdyrfarmene i Rogaland, men man kjører jo forbi disse flate byggene der de ligger litt bortgjemt. Det er ikke noen fin tanke å lure på hva som foregår der inne. Jeg har tenkt på hva som skiller det å bry seg om dyr fra det å ikke gjøre det. Hvis jeg hadde vokst opp i en familie som drev med pelsdyroppdrett, hvordan hadde følelsene mine utviklet seg da? Jeg kan ikke under noen omstendigheter innbille meg at jeg ikke skulle utviklet de samme motforestillingene mot å ha dyr i trange bur. Men, man vet jo ikke, man kan bli vant til ting som ikke er OK. Jeg håper likevel at jeg ville gjort opprør i tenåringstiden, og sagt «nei, vet dere hva, dette vil jeg ikke være med på!». Jeg synes det er merkelig at det har tatt så lang tid å vedta avvikling av pelsnæringen, og det er merkelig at det skata hele syv år før den blir lagt helt ned. Man trenger bare å se på dyrene for å forstå! Jeg så på TV at pelsfarmene selv kaller buret “to rom og kjøkken”. Det er åpenbart selvbedrag. På den annen side; det er ikke så lenge siden man halshugde folk på torget, og det var topp stemning… Så det går vel ikke så fort dette med etisk utvikling, men menneskeheten utvikler jo en større medfølelse, slik at vi ikke aksepterer den slags ting lenger. Kanskje man kan kalle det evolusjon?

– Er utviklingen i pelsdyrsaken både i Norge og i flere andre land et tegn på større endring?

– Ja, jeg har aldri vært så optimistisk som jeg er nå. Det er ikke så mange år siden sirkusene i Norge reiste rundt med elefanter. Vi kjørte på turne fra Odda for noen år siden, og plutselig sto det tre elefanter inngjerdet på et jorde. Det er jo totalt meningsløst. Dyrehager er også på vei ut – tommel ned for dem. Det går ikke an å ha en gorilla, en av menneskets nærmeste slektninger, i bur, som sitter der alene med en glassvegg. Det går heller ikke an å ha delfiner i basseng. Det burde vært omvendt; menneskehager der du kunne tatt en gjennomsiktig tunellbane og sett dyrene i sitt naturlige miljø uten å forstyrre dem.

– Hva er neste skritt for dyrene?

– Man ser grusomhetene som begås mot dyr tydeligere nå, de er mer synlige. Jeg tror flere tenker seg om når de ser egg i butikken – at de lurer på om hønene sitter i bur, og tenker «kanskje jeg skal velge noe annet». Vi står midt oppe i en revolusjon. De neste 20- 30 årene tror jeg det vil skje vanvittig mye i forhold til hvordan vi behandler dyr, og hva vi spiser. Det handler om dyrevelferd, men ikke bare det: Vi kan rett og slett ikke fortsette sånn, vi kan ikke ødelegge junglene og skogene for å lage luksusmat. Sist jeg ble intervjuet i NOAHs Ark for 20 år siden var jeg vegetarianer. Jeg var det i 5 år, men jeg kan dessverre ikke skryte på meg å være det nå. Det skled ut, det var det sosiale, det å velge det meste lettvinte. En bit her og en bit der, og så sklir det ut. Men jeg har veldig lyst til å bli vegetarianer igjen! Jeg kan ikke huske sist jeg spiste biff.

«De neste 20-30 årene tror jeg det vil skje vanvittig mye i forhold til hvordan vi behandler dyr, og hva vi spiser.»

Og jeg kjenner at jeg har store problemer med kjøtt, og spiser fortsatt veldig lite av det. Jeg bryr meg fortsatt veldig om dyrene, så hvorfor kan jeg ikke bare kutte det ut? Om jeg er tilstede hvor noen avliver en sau, så klarer ikke jeg å se på det, jeg synes det er helt grusomt. Jeg vet at kjøttindustrien er full av grusomme handlinger mot dyr. Når jeg ser en film om slakting på facebook, så scroller jeg bare forbi. Jeg orker ikke se en kalv som ligger der og dør. Jeg må komme meg over kneika igjen og bare gjøre det – kanskje jeg trenger et motivasjonskurs!

– Hvordan tenker du at NOAH som jobber for alle dyr skal få nettopp slike som deg, som bryr seg, til også å handle for dyrene?

– Jeg synes dere gjør en veldig bra jobb. Jeg kan ikke skylde på at noen annen skal motivere meg. Jeg kan ikke skylde på politikerne og at de burde lage regler. Alle må gjøre det lille med seg selv. Om alle hadde gjort en liten ting – som å velge noe annet enn kjøtt – så hadde det løftet det hele, det hadde utgjort en enorm forskjell for millioner dyr. Og for å være ærlig ser jeg ikke veldig stor forskjell på landdyr og fisker – jeg tror ikke laksen er noe mindre glad i livet sitt enn en høne. Men det er vanskelig å snakke om. Det virker ikke som så mange tør å snakke om dette. Men man må bare ta stilling! Man kan bruke sosiale medier, bruke sin stemme – og ganske enkelt begynne å kjøpe vegetaralternativer, test en rødbetburger for eksempel! Rødbetburgere er mye bedre enn McDonalds-burgere – jeg husker jo det fra jeg var vegetarianer, hvor godt det faktisk var. Jeg har fått med meg at matprodusenter i USA utvikler «kylling» uten kylling, hvor mye nytt som kommer. Det eksploderer jo!

«Om alle hadde gjort en liten ting – som å velge noe annet enn kjøtt – så hadde det løftet det hele, det hadde utgjort en enorm forskjell for millioner dyr.»

Det blir ufattelig spennende fremover – en positiv tid! Og jeg vil jo være med på det. Det handler om å utfordre seg selv, du sitter igjen med en gevinst når du klarer å gjøre det du synes er riktig – det er en egen seier. Jeg får gjøre litt sport ut av det: “Denne måneden har jeg ikke spist kjøtt!” Jeg snakker stadig med folk om å spise mindre kjøtt. Men det hadde vært utrolig fint å si “jeg spiser ikke kjøtt”. Kjøttforbruk sitter så fastgrodd – skal man på hytta så er det lammestek, i jula skal man ha ribbe. Jeg spiste pinnekjøtt sist julaften. Men jeg lover å spise nøttestek neste jul! Da jeg sluttet å røyke prøvde jeg og prøvde og prøvde flere ganger, og sa til meg selv «jeg kan ikke fortsette å røyke». Til slutt så klarte jeg det, og det er litt sånn med kjøtt også. Man må på en måte bare fortsette å prøve – og påvirke andre til å prøve, få med barna dine, få med mor. Keep on, keep on!

– Hva med ville dyrs rettigheter?

– Hensyn til vill natur må øke, man driver bort de opprinnelige artene på grunn av kjøttproduksjonen. Hvor mye sau er det ikke som ligger på fryselager, som de ikke engang vet hva de skal gjøre med? Likevel skal rovdyrene skytes for sauenæringens skyld… Jeg er heller ikke så begeistret for jakt generelt. Man kan kanskje si det er mer naturlig, men det er jo noen som ikke får være med og være naturlige – de rovdyrene som faktisk hører til her; ulven, jerven, gaupa, bjørnen. Det er deres natur. Det er jo fordi rovdyrene som lever her ikke får lov til å være her, at man får ubalansen noen snakker om, og bruker som grunn til å «tynne ut» andre dyr. Jeg kjørte til Stavanger en gang gjennom vakker natur, og langs veien satt det noen folk med gevær og termos. Hva faen skulle de sitte og vente på? De hadde sendt koner og unger opp i skogen for å gå og hoie og skremme elgen over veien. Så når den kom, satt far fra seg kaffekoppen og skulle plaffe den ned. Vi må snart komme oss videre fra sånne holdninger.

– Hvorfor har vi ennå ikke gjort det?

– Vi liker jo best de som ligner på oss selv… Dyr som er «søte», de vi kan forstå utrykket til, de klarer man å behandle litt bedre enn andre dyr. Men alle dyr er fantastiske. Det er bare å se på Blue Planet, blekksprutene og fiskene som samarbeider – det er helt ufattelig hvor komplekse dyr er. Jeg tenker også på en annen ting: Grunnen til at dyr er redd for oss, er jo fordi vi har forfulgt dem og drept dem, vi har jo aldri vært noe greie med andre dyr. På Galapagos er ikke dyrene redde for oss – de har aldri opplevd å bli jaktet på. Hvordan ser verden ut om tusen år? Vil vi få et nærmere forhold til ville dyr, og leve tettere på dem, fordi vi ikke lenger jakter på dem? Har vi flyvende biler som ikke forurenser? Hvis vi tenker oss en lignende planet, men med en helt annen art enn mennesker, som tar hensyn til dyr og natur istedenfor å gjøre slik vi har gjort; hvordan ville verden sett ut på den «parallelle planeten»? Jeg elsker sånne tanker, å tenke på mulighetene som ligger i oss – hvis alt hadde vært annerledes. Vi mennesker har en vanvittig tilpasningsevne, men vi vet jo ikke om vi klarer å rette opp i det vi er i ferd med å gjøre mot jorda.

– Men hvis vi klarer det, hvordan vil en bedre verden se ut?

– Jeg tror vi får høyblokker som også er drivhus, byene vil bli grønnere og vi vil dyrke matplanter midt i byen. Veiene blir kanskje laget slik at solenergi gir energi til bilen mens du kjører? Jeg tror og ønsker at vi skal leve både smartere og snillere. Skog og fjell bør få lov til å være skog og fjell – uten at vi skal ødelegge. Vi får holde oss inne i våre samfunn, i tettbygde områder som likevel har mye mer natur i seg enn nå. Og skal vi ut i skogen, må vi være oppmerksomme på at her er vi gjester. Vi må la de andre skapningene på planeten leve på sine egne premisser.

– Og masseproduksjon av dyr blir historie?

– Om tusen år er det helt borte – folk vil si “tenk at for tusen år siden hadde vi dyr i bur – vanvittig!”. Men skiftet må jo komme tidligere, vi blir 8 milliarder mennesker snart og trenger mye plass og mat. Av ren og skjer nødvendighet må det bli sånn at vi ikke lenger utnytter dyr. Og det må gå fort! Men så er det tradisjon, vane, som holder en igjen. Jeg føler jeg er midt i den «vanskelige» gruppa som egentlig vil, men likevel tenker at det krever litt av meg. Hvis det ikke er fartsgrense på en vei så kjører man så fort man kan. Men er det 90, så kjører du i 90, er det 60 kjører du 60. Når man kommer inn i butikken, hvordan ser det ut der? Kjøtt, kjøtt, kjøtt overalt hvor man ser – og da kjøper de fleste kjøtt. Når den dagen kommer at det du ser først er fristende vegetarisk mat, da er slaget vunnet. Når man har lekre vegetariske matvarer rett foran nesa, som folk vet er det riktige å spise for kroppen, miljøet og dyrene, da gjør man det. Når man kommer dit, da er det lett! Men jeg kan jo ikke gå og vente på at den rette dagen skal komme. Jeg vil være en av de som hjelper til. Jeg skal ta meg selv i nakken nå – så kan vi snakkes igjen om to år!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #1/2018.