Leder: Det selvsagte


av Siri Martinsen

I arbeidet for dyrs rettigheter handler det ofte om å uttrykke det selvsagte.

Dyr føler smerte når man utsetter kroppen deres for voldelig håndtering. Dyr får ikke utløp for sine naturlige behov i trange bur. Dyr føler frykt på slakteriet. Dyr blir opprørt når ungene deres blir tatt fra dem. Dyr kan ha det vondt. Det er som om man må forklare igjen og igjen at deres nervesystem som i all vesentlighet er likt vårt eget, ikke er til pynt, men også hos dem til bruk.

Rundt hver sving lurer bortforklaringer, nedvurderinger og fornektelse av dyrs opplevelser – selv i dag. Selv etter flere tiår med omfattende forskning som beviser at dyr også har følelser og tanker. Selv etter at vi begynte å forstå evolusjonen, og at vi har felles opphav med andre skapninger. Selv etter å ha levd side om side med dem i tusenvis av år.

Men innerst inne har vi visst hele tiden at de ikke er vesensforskjellige fra oss selv når det gjelder grunnleggende egenskaper. Det ligger i vår genetiske disposisjon å gjenkjenne uttrykk for følelser også i andre arter. Fordi de er der. Så hvorfor må man fortsatt argumentere for det selvsagte? Hvorfor skal det fortsatt tviles og nøles – og tviholdes på urealistiske fantasier om at dyr ikke opplever, ikke har ønsker, ikke har vilje, knapt har behov? Også årsaken til det er selvsagt. Det er utnyttingens språk som snakkes, når dyrs evner og følelser fornektes.

Når det ikke passer oss å innse hvem de er, gjør vi også vårt beste for å la det være. Dermed kan vi igjen og igjen fortelle oss selv «eventyret» om dyret. Hvordan dyret ikke har behov for frihet og utfoldelse. Hvordan dyret ikke opplever smerte, frykt og frustrasjon som oss. Hvordan dyret ikke knytter seg til andre, slik vi selv gjør. Og hvordan dyret egentlig ikke har noen vilje til å leve – ei heller har noen formening om hvorvidt det er positivt eller negativt at andre dyr, som dyret lever sammen med, dør. Nei, dyret i «eventyret» vårt samfunn har skapt, er kun en enkel fysisk form som spiser og drikker, sover og vokser seg til produkter. Og bare hvis det passer oss, har dette dyret av og til følelser.

Hvorfor skal det fortsatt tviles og nøles – og tviholdes på urealistiske fantasier om at dyr ikke opplever, ikke har ønsker, ikke har vilje, knapt har behov?

«Eventyret» om dyret begynner å bli så dårlig fortalt, så urealistisk fundert og så gjennomsiktig egennyttig, at toleransen burde renne ut for de fleste av oss. Vi kan ikke lenger fortelle hverandre gammelt pjatt om hva et dyr er – og fortsatt late som om vi tror på det. Dyr har et rikt følelsesregister – akkurat som vi selv. Dyr tenker, løser problemer, planlegger, ønsker, vil og oppnår.

Dette NOAHs Ark er et utålmodig oppgjør med «eventyret» om dyret – en kortfattet oversikt over realiteten innenfor etologisk forskning de siste tiårene. Tar vi kunnskapen om dyr innover oss, er det ikke rom for aksept av hva vi gjør mot dem lenger. Det er bare rom for endring. Samtidig vet vi at endring krever at vi gjentar det selvsagte
år etter år – i politiske møter og i mediene. Og endring krever ofte at vi er tusenvis som samler oss og simpelthen roper ut det selvsagte.

Kombinasjonen av hardt politisk arbeid og folkemobilisering fører frem for dyrene. Og for hvert fremskritt er vi litt nærmere en erkjennelse av det mest selvsagte – dyr er til for seg selv.

I over 20 år gjentok vi det selvsagte utenfor sirkusene: Dyr hører ikke hjemme på sirkus. I 2015 fikk vi gjennomslag – eksotiske dyr i sirkus var historie. I 2014 var vi 4000 som ropte ut det selvsagte i NOAHs markering for dyrepoliti: Vold mot dyr må tas på alvor. I 2015 fikk vi gjennomslag og dyrepolitiavdelinger ble etablert. I 2018 ble det gitt klarsignal om å etablere dyrepoliti over hele Norge. Gjennom 15 år har tusenvis av mennesker taktfast ropt det selvsagte i NOAHs fakkeltog mot pels: Ikke flere tomme ord – vi vil ha tomme bur. I 2018 ble vi hørt, og det 15. fakkeltoget ble en verdig avslutning på en lang kamp, hvor 5000 mennesker var med og feiret seieren.

De siste årene har vi også samlet oss for hundene – for økt forståelse for deres adferd. Og vi samler oss for rovdyrene – for deres rett til å leve i norsk natur. Kombinasjonen av hardt politisk arbeid og folkemobilisering fører frem for dyrene. Og for hvert fremskritt er vi litt nærmere en erkjennelse av det mest selvsagte – dyr er til for seg selv.

Denne lederen har tidligere stått på trykk i NOAHs Ark 3-2018

NOAH jobber hardt for alle dyr,
MEN VI TRENGER DIN HJELP!