Lars Saabye Christensen - Mann for sin katt

Med boken «Mann for sin katt» (2000) avslørte forfatter Lars Saabye Christensen sin respekt og beundring for katter. Men hans respekt omfatter alle dyrs egenart – NOAHs Ark besøkte ham og katten for å snakke om dyrs rettigheter.

– I din gratulasjon til NOAHs 25-års jubileum sa du at «arbeidet for dyrs rettigheter er med å øke menneskeligheten». Kan du utdype det?  

«Så hvordan et samfunn, ikke bare på individplan, men samfunnet som sådan, behandler dyr og ser på dyrene, er en god målestokk for et samfunns kvalitet.»

– Det er mitt inntrykk at mange dyr får frem de gode sidene av mennesket, de øker vår empati, de øker vår medfølelse, de øker vår ømfintlighet og sensibilitet. Så hvordan et samfunn, ikke bare på individplan, men samfunnet som sådan, behandler dyr og ser på dyrene, er en god målestokk for et samfunns kvalitet. Det er jeg ganske sikker på. Men vår sameksistens må foregå på dyrenes premisser. Det verste jeg vet er når man tillegger dyrene menneskelige egenskaper, og vil forme dyrene i sitt bilde. Slik som på Norge-rundt hvor hunder med hatt og solbriller bjeffer arier. Det kan være morsomt, men det er ikke det som begeistrer meg. Det er dyrenes egenskaper på sine egne premisser.

– Du reagerer på manipuleringen av dyr for å få dem til å passe våre ønsker?  

– Vi kan få dem til å lystre, derfor faller man for fristelsen til å la de ligne mennesker og samtidig lystre oss. Det verste eksempelet jeg har sett, var elefantopptreden på grensen mellom Thailand og Burma. Først spilte elefantene munnspill, så sparket de fotball, så malte de oljemalerier. Det var den store stoltheten til det lille stedet – men helt forferdelig. Jeg orket det ikke, jeg måtte gå, jeg ble helt satt ut av det – fylt av vrede og melankoli.

– Du har tidligere sagt «et sirkus uten elefanter er som en fisk uten sykkel» 

– Ja, det er en omskrivning av en gammel graffiti som stod på Bislett, «en kvinne uten mann er som en fisk uten sykkel». Jeg har et litt dobbelt forhold til dette: Sakligheten i meg sier at dyr skal ikke vises frem på den måten. Samtidig som jeg har mange gode minner fra sirkus som barn. Det har vært litt vrient for meg, men jeg må med hånden på hjertet si at jeg i dag ikke lenger er noe glad i dyreparker, zoologiske hager eller sirkus med store og små dyr. Det er noe usigelig trist over det synes jeg. Noe som byr meg imot med det er at det ikke er på deres premisser, men til stas for oss. Og igjen denne menneskeliggjøringen.

– «Menneskeliggjøring» av dyr er også et begrep som brukes for å bortforklare at andre dyr har mange evner og behov felles med oss mennesker. Er det ikke enda farligere med tingliggjøring av dyr?  

– Jo, absolutt. Det er opplagt for meg i og med at jeg selv har katt eller «kjæledyr», et ord jeg ikke liker så godt. Det er et stort ansvar – man har ansvar for et liv, en tilværelse, en eksistens. Tingliggjøringen er en del av at dyr blir gaver, ting man pakker opp og bruker i en måned før man ikke gidder å leke med gaven lengre. Det opprører meg. Det er jo gjensidigheten som er meningsfull, at mennesker kan berike dyrene og dyrene berike menneskene.

– Din egen katt var en som var kastet ut av tidligere eiere? 

– Jeg har alltid bodd sammen med katter. Vår andre katt ble 20 år. Jeg hadde aldri trodd at det kunne gå så dypt inn på meg som det gjorde da hun døde, men det var sørgelig, virkelig sørgelig. Vi hentet Buster, som vi har nå, på Kattehuset i 2009. Det er forferdelig å velge en katt blant alle de hjemløse kattene, det er en litt eksistensiell situasjon. Men vi falt for den katten her, hun var funnet i en grøftekant på Asker et sted hvor noen hadde dumpet henne. Jeg tenker på hvor ufattelig flaks den katten har hatt – å komme hjem her og bli behandlet som en dronning. Mennesker som kaster ut dyr blir jeg ekstremt skeptisk til, for hvis de er i stand til det så lurer jeg på hva de er i stand til i andre sammenhenger. Det er ganske kynisk og hjerterått. Og unødvendig, det er latskap og ondskap i samme slengen.

«Vi må forandre synsvinkel – se at et dyr ikke er til for deg, men til for seg selv.»

– Hva tenker du er grunnen til at akkurat katter ofte er utsatt for denne «bruk- og kastmentaliteten»? 

– Det er rart. Og veldig opprørende. Kanskje er det fordi katten fortsatt er et skogsdyr, ikke «sivilisert» på samme måte som en hund. At man ikke føler den samme forpliktelse overfor den. Vi var hos veterinæren med katten vår en gang like før sommerferien, og veterinæren står der og sier at «her kommer masse mennesker og skal avlive kattene fordi det er sommer og de skal på ferie». Veterinæren har utdannelse til å behandle og redde dyr, forhindre og lindre smerte, og så skal jobben hans være å avlive friske dyr… Han var ordentlig nedfor. Hvordan vi forholder oss til dyr, på det individuelle plan og samfunnsplanet – jeg tror vi blir satt på noen tester som vi har godt av å ta på alvor. Vi må forandre synsvinkel – se at et dyr ikke er til for deg, men til for seg selv. Den suverene egenheten som ethvert dyr har, som ethvert liv har. Det er både enkelt og dyptgripende på en gang.

– Din bok, «Mann for sin katt», er en hyllest til katten?  

– Jeg liker jo å være alene, det er en av grunnene til at jeg kan fungere som forfatter. Jeg liker min ensomhet, og sitter og skriver mesteparten av livet mitt. Men i den ensomheten kryper katten inn og den krever ikke så mye, den ligger i vinduskarmen og man kan høre av og til at den ligger og maler. Jeg opplever den som et dypt selskap rett og slett. Da synes jeg den fortjente noen dikt. Jeg tror faktisk det er noe med kattens vesen som appellerer til forfattere og kunstnere. Det er noe med suvereniteten hos katten som aldri får den helt til å adlyde noen, som appellerer til meg. Katten er en dannet anarkist. For meg er det inspirerende å ha en katt, det er meningsfullt, rett og slett. Når man har hatt tre katter og man opplever hvor forskjellig de er i personligheter – det fryder meg litt.

– Mange interaksjoner mellom dyr og mennesker handler ikke om gjensidig glede, men tvert imot om utnytting…

– Når det gjelder bruk av dyr kommer det for meg an på hvordan det gjøres, og at dyrene blir behandlet så godt som mulig. – Så hva tenker du eksempelvis om pelsdyrproduksjon i bur? – Nei, er du gal, det liker jeg ikke! Det er en luksusnæring. Med hensyn til menneskene som driver med det mener jeg at de gjør så godt de kan og ikke har dårlige hensikter. Men jeg er imot trange bur, på alle måter, konkret og metaforisk.

– Hva slags trange bur har vi metaforisk?

– Det handler om hvilket bilde vi skaper av dyrene. Dobbelthet i at de dyrene vi skal ete holder vi på avstand, og de dyrene vi har i huset går vi gjennom ild og vann for. Det er en dobbelthet som jeg godt kan forstå, jeg vil ikke bli venner med kyllingene jeg spiser. Men jeg ønsker at dyr skal ha best mulig kvalitet i sitt liv. Såpass enkelt. Jeg tror det byr mange mennesker imot å se okser som er fôret opp så de ikke kan stå på beina lengre.

– Det er nettopp det vi også gjør med kyllinger. Man vil ikke bli venn med kyllingen man spiser. Men hadde man blitt det, så ville man oppdaget at de har personlighet på samme måte som dyrene vi har et nærmere forhold til? 

«I menneskets forhold til dyr må det ligge noe prinsipielt, dyrs rettigheter som et prinsipielt grunnlag for vårt forhold.»

– Ja det er nesten en overveldende tanke. I menneskets forhold til dyr må det ligge noe prinsipielt, dyrs rettigheter som et prinsipielt grunnlag for vårt forhold. Jeg har alltid tenkt på dette her, men det er noe som har blitt synligere og tydeligere. Det handler om nærhet og avstand, slik er det i alle menneskelige relasjoner også. Det er en helt ordinær menneskelig mekanisme at det som skjer på andre siden av kloden som vi ikke har daglig innsyn i, det griper meg ikke like sterkt som det som skjer innenfor husets vegger eller i nabolaget. Mennesket er tross alt lokalt anlagt, men det betyr ikke at man ikke prinsipielt skal tenke over de sakene som skjer med en viss avstand.

– Særlig når utnyttelsen som oppfattes som langt unna er en så integrert del av hverdagen – noe som mange bidrar til uten at de egentlig vil fordi det er lett tilgjengelig i butikken, mens informasjonen om hva som ligger bak ikke er like lett tilgjengelig? 

– Det er helt korrekt. Vi snakker om billig mat og dyr mat, og det er rart maten for en hver pris skal være så billig… Oppi alt dette er jeg også kommet til at jeg er bøndenes mann, jeg vil ha mange bondegårder og mange bønder.

– Men må de nødvendigvis produsere kjøtt? 

– Nei, absolutt ikke. For ikke så lang tid siden var det nok mye mer fokus på at man måtte spise kjøtt – bare her i vår privathusholdning hører det nå til unntakene at man spiser kjøtt. Men i alle saker som dreier seg om dyrs rettigheter, vil jeg tro at det er mye lettere å engasjere folk i dyr de har et forhold til eller som ligner på dyr vi har et forhold til. Eksempelvis må det være lettere å mobilisere empati for seler og pandaer, enn å mobilisere en folkemengde for dyr som ikke vekker vår umiddelbare medlidenhet og gjenkjennelse – som f.eks. alligatorer.

– Her i Norge har vi ikke alligatorer, men vi har ulver – som noen også har problemer med å vise empati overfor. Har du gjort deg noen tanker om rovdyrene som det er så stor debatt om nå?

– Jeg kunne ønske at frontene ikke var så harde… Jeg liker ikke konflikter. Jeg vil at alle skal være venner. Det som er problemet er hvor man skal sette grensen, hvor mye skal man utrydde for at andre skal få fred? Skal man skyte ørn for at de tar reinsdyr? Ulven er det lettere å mobilisere mot fordi det ligger dypt i oss at ulven ikke er bra, den er knyttet til så mange egenskaper, myter, fortellinger over lang tid. Ørn derimot er litt vanskeligere å bli sinna på… Det er ganske kompliserte greier. Vi gjør det komplisert. Min tanke er; skal man utrydde alt som er ubehagelig i naturen så blir det ikke så mye igjen. Det er der jeg står.

«De siste 25 årene, mens NOAH har eksistert, så har oppmerksomheten mot dyrenes vilkår og status blitt mye tydeligere.»

– Du har også sagt at du er for «dyrenes ytringsfrihet» – hva betyr det?  

– Dyrenes berettigelse i seg selv, dyrenes selvsagte og opplagte eget liv og egenverdi – i det ligger dyrenes ytringsfrihet. Det betyr rett og slett å lytte til dyrenes behov, og det er veldig viktig – det gjør oss til bedre mennesker. Hvis dyrene kan få det bedre samtidig som vi selv blir bedre, så er det vinn-vinn. De siste 25 årene, mens NOAH har eksistert, så har oppmerksomheten mot dyrenes vilkår og status blitt mye tydeligere. Når man f.eks. ser bilder av en isbjørn som er i ferd med å miste sitt naturlige livsgrunnlag og begynner å synke gjennom isen – det gjør inntrykk. For det er et bilde ikke bare på enkeltdyrets katastrofe, men vår alles katastrofe.

« I Kenya, hvor det er mye krypskyttere som skyter elefantene og tar støttennene, er det også masse små elefantunger som blir foreldreløse. Der besøkte jeg et eget elefantungehjem, store grupper av små elefantunger som ble stelt på beste vis. Det gjorde inntrykk på meg.»

Jeg liker å tro godt om folk, jeg tror folk stort sett er opptatt av dyr og respektfulle ovenfor dyr. Kanskje det er følelser som må vekkes til live noen ganger, at man må bli gjort oppmerksom på det, vi må minnes om at det skal være en viss verdighet. Jeg har reist mye, og jeg er opptatt av elefanter – det er noe med tyngden og størrelsen og grasiøsiteten som aldri slutter å forundre meg. I Kenya, hvor det er mye krypskyttere som skyter elefantene og tar støttennene, er det også masse små elefantunger som blir foreldreløse. Der besøkte jeg et eget elefantungehjem, store grupper av små elefantunger som ble stelt på beste vis. Det gjorde inntrykk på meg. Folk var ute og hentet dem, hjalp dem og fikk dem på bena igjen. Noen er på den ene siden onde, kyniske og griske og vil tjene penger på dyrs lidelser, og på den andre siden er det de som prøver å hjelpe og rette opp de skadene andre har gjort. Det gir litt håp.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #2/2016.