Menneskedyrets plass i verden

Vi er så like, i starten – grunnformen vår er mer eller mindre den samme. Og likevel blir vi unike alle som en.  

Visst er mennesket unikt. Det er bare ikke det eneste vesenet som er unikt. Og visst er mennesket sammenvevd med (den øvrige) «naturen» – vi flyter over i hverandre. Helt fra starten av er mennesket innvevd i relasjoner med annet liv – vi er i denne forstand, i økologisk sammenheng, sosiale fra før fødselen av, og på et vis er vi nettopp det nettverket av relasjoner som vi omgir oss med. Denne påstanden samsvarer med hva Warwick Fox kalte dypøkologiens sentrale intuisjon, nemlig “ideen om at det ikke er noe skarpt ontologisk skille i eksistensens område [… i stedet er det slik at alt konstitueres av sine relasjoner]” (min oversettelse).  

Bevisstgjøring av dyrene

Parallelt med fremveksten av Human-Animal Studies, eller anthrozoology (studiet av relasjoner mellom mennesker og dyr) foregår en bevisstgjøring om hvordan dyr omtales og har blitt omtalt – faghistorier er således under revisjon, og gammel visshet underkastet nye runder med kristiske blikk. 

Det er et uttrykk for noe større når noen unge forskere i Praha de siste årene har arrangert tre konferanser i serien «Non-human in anthropology». Her hjemme har tre samfunnsvitenskapelige og humanistiske tidsskrifter de siste par årene tatt for seg dyr som tema. Ett av disse, et temanummer av Sosiologi i dag, provoserte Dagbladets kommentator Gudleiv Forr til å skrive kommentaren «I bås og samfunn». Her setter han den nyvunne interessen for dyr opp mot sosiologiens tradisjonelle søkelys på svake grupper i det moderne velferdssamfunnet og avslutter med å ønske seg at sosiologien finner «tilbake til sin første ungdom, da den forsket for å gjøre samfunnet bedre for menneskene, og lot dyra stå på båsen.» Å trekke frem slike grunnleggende motsetninger mellom mennesker og dyr er standard for mange som ikke kan skjønne seg på hvorfor akkurat dyr skal vies så mye oppmerksomhet. Tar vi dyr på alvor som subjekter? Med andre ord, som eksisterende vesener, som gjør sine egne erfaringer? I altfor liten grad. Umwelt-teorien til Jakob von Uexküll slår fast at alle dyr er erfarende vesener med egenartede livsverdener. 

«Visst er mennesket unikt. Det er bare ikke det eneste vesenet som er unikt.»

Biosemiotikken forankrer denne biologiske forståelsen i en moderne, semiotisk forståelse. Det er i dag bred vitenskapelig enighet om at en rekke dyr har bevissthet og føleevne og (hold deg fast) følelser. De siste årtiene har vi lært svært mye om dyrs mentale og sosiale liv. På bakgrunn av dette kan man med god grunn spørre om ikke filosofenes verdensbilde så langt har vært utillatelig uinformert i hvert fall i den grad våre verdensbilder utelukkende har tatt for seg den menneskelige formen for intelligens. Ethvert urfolk vet jo at det er en livsnødvendighet å lære av dyrene, og opparbeide seg noe av den kunnskapen de besitter. Hvordan skal vi ellers klare oss, i det lange løp?

Humanismen

Det er svært ulike syn på forholdet mellom menneskeverd og dyreverd, og det er vanskelig å snakke om menneskesyn og dyresyn uten å komme inn på nettopp dyrs og menneskers respektive verd. For min egen del gjør dette det nødvendig å ta prinsipielt stilling til humanisme. Humanismen forekommer selvsagt i ulike former, men en gjengs oppfatning er at det forskjellige humanistiske menneskesyn har til felles, er at de innebærer en overbevisning om at mennesket a) er rasjonelt, b) har fri vilje og c) er potensielt godt. Dette har jeg i og for seg ikke store problemer med. Problemet oppstår etter mitt syn idet man blir overbevist om at bare mennesket har trekk av fornuft, av fri vilje og av evne til godhet. For det er simpelthen ikke sant. Uten dette antroposentriske tillegget er imidlertid humanisme et sunt og i mine øyne helt nødvendig grunnsyn. Hvis vi nå legger dagens rådende antroposentrisme og spesiesisme til grunn, så er menneskedyret dyret som ikke vil vedgå at det er et dyr – altså et veldig særpreget dyr, hvor nettopp identitet og selvbevissthet (og til dels fornektelse) spiller en avgjørende rolle for hva slags handlingsliv vi får. Ser vi bare mørkt på mennesket og dets muligheter, så blir vårt misantropiske syn en selvoppfyllende profeti. For mennesket er et vesen som definerer seg selv. 

«Det er svært ulike syn på forholdet mellom menneskeverd og dyreverd, og det er vanskelig å snakke om menneskesyn og dyresyn uten å komme inn på nettopp dyrs og menneskers respektive verd.»

La oss derfor se lyst på menneskets muligheter! Det er jo mennesket som skal redde verden. Og skal vi klare det – å redde verden – så må vi bli litt mer som barn: Nysgjerrige, åpne, og ennå nye i verden. For barnet er alt ennå mulig. Vi bør dyrke en realitetsorientert tro på det gode i mennesket. For å parafrasere Nordahl Grieg: «Ungt må mennesket ennå være.» 

Denne kronikken er en redigert versjon av en lengre artikkel.
Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2018.