Brita Møystad - Kjøper ikke bonderomantikken

Vi besøker Brita og Scotus i leiligheten strategisk plassert ved en av Oslos største gress-sletter. Etter intervjuet skal de avgårde for å ta imot enda et familiemedlem – en venninne til Scotus. Hver gang vi har snakket om intervjuet i telefon har det kommende familiemedlemmet og Scotus vært sentrale i samtalen – så vi regner med at første tema på dagsordenen er hunder. Men dengang ei:

– Vet du hva: Jeg tenker at jeg er en hyklersk dyrevenn! Kjøttindustrien, jeg vet jo hvordan det er, jeg har jo sett det – og så har jeg ikke moralsk eller politisk ryggrad nok til å prøve å gå foran som et godt eksempel i mitt eget liv. Stek, rødt kjøtt, hamburger – jeg eter kjøtt med begge henda. Jeg vet at det er galt, og jeg vet at dyrene har det dårlig – men jeg får ikke til å la være å spise det. Jeg tenker at hvis jeg var i mye mer i nærkontakt med disse problemstillingene, slik som dere er, da er det klart jeg bare ville kuttet ut! Jeg ser jo når folk legger ut sine veganmiddager, det ser jo veldig godt ut! Her om dagen fikk jeg dårlig samvittighet da jeg spiste fisk også – jeg så et harryprogram på Animal Planet med ”jaktfiske”, og tenkte ”nå har du jaget denne fisken i tre timer, kan du ikke bare la den være?”. Før man får inn et oppfølgende spørsmål er Brita i gang med både spørsmål og svar selv:  – Hva med sånne ”familiegårder” – her har vi disse to kalkunene og en liten gris – ville det vært en okay måte å spise dyr på? ”Du kan få lov til å fortsette å spise kjøtt, så lenge vi koser med dyret fram til det dør”. Men det handler jo om hvordan vi ser på ett liv også.

«Jeg har sett et grisehus, jeg vet at man ikke sitter med de nyfødte grisene og koser med dem. Du har kanskje 100 som føder omtrent samtidig – det blir ikke individuell behandling ut av det.»

Den reklameserien som Gilde har produsert det siste året – jeg blir så provosert av den! Der har de bilde av bondekjernefamilien som sitter med grisungen på fanget og koser med den. ”Fra den norske bonde til noen som lager mat fra bunnen av”. Men jeg har sett et grisehus, jeg vet at man ikke sitter med de nyfødte grisene og koser med dem. Du har kanskje 100 som føder omtrent samtidig – det blir ikke individuell behandling ut av det. Så har vi ”Nordlandslam som bare går fritt og har det helt topp og hopper glad inn i slaktebilen.” Jeg tror jo ikke på det, jeg har ingen illusjoner om at de ”klapper” det lammet inn i slaktebilen.

Gilde og Tine-reklamene er jo ekstremt nasjonalistiske, og spiller på at vi er så mye bedre en hele resten av verden. ”Om alle bøndene var som bøndene i Norge, som koser med dyra sine” – denne vanvittige drømmen om norsk kjøttindustri, som om vi er så enestående, snille og vennlige. Og dette kjøper vi? Ikke bare kommer Britas kjøttreklamekritikk fra en proff filmkritiker, hun har også selv vært del av den norske bonde-drømmen: – Da jeg vokste opp landlig utenfor Elverum hadde vi katt, marsvin og kanin, kuer og hester – dyr har det vært hele tiden. Jeg har jobbet i grisehuset og hønsehuset på Møystad Gård. Tremenningen min var en av Hedmarks største eggprodusenter – der var det burhøns på 1980-tallet.

«Hønsehuset skulle tømmes hver sjette måned. Da jeg hadde sommerjobb der og skulle være med og tømme, så var det jo å plukke vekk de som var døde. Livet ditt endte her, i et bur.»

Jeg har vært budeie i Rendalen og håndmelket 42 geiter hver dag, og jagde kuene rundt – de ville jo bare være ute hele tiden… Vi hadde en rasende geitebukk bundet på tunet, trodde vi – helt til vi skjønte at han jo bare var selskapssyk!

– Hvordan opplevede du å jobbe i grisehus og burhønsanlegg?

– Det bare ”var sånn”. Det var ikke noe man tenkte over den gang – men det er noe vi alle har begynt å tenke mer og mer over. Du, Siri, har jo vært med på å lære oss opp til å forstå at dette ikke er så greit… Hønsehuset skulle tømmes hver sjette måned. Da jeg hadde sommerjobb der og skulle være med og tømme, så var det jo å plukke vekk de som var døde. ”Livet ditt endte her, i et bur.”

– Apropos bur, så har du også holdt appell i NOAHs fakkeltog mot pels – for å få en politisk endring for pelsdyrene i bur. Når ble du engasjert i dette?

– Det var veldig stas å være med i fakkeltoget – særlig at det er så mange hyggelige hunder der – det synes Scotus også. I forhold til pels-saken har det også vært en gradvis utvikling. Jeg har aldri brukt pels, eller tenkt at dette var riktig. Jeg hadde selskinnssko på 1970-tallet, men de ble lagt vekk på 80-tallet da Bastesen sto på barrikadene for å skyte sel og hval, og man skjønte at dette var ”kleint”. Pelsdyroppdrett må være den enkleste problemstillingen i hele verden – det finnes ingen grunn til at vi skal bruke eller produsere pels, virkelig ikke. Man blir forundret over at dette fremdeles ikke er noe samfunnet har kvittet seg med.

– Da du vokste opp på Hedemark, hvordan var holdningene til ville dyr som ulv?

– Sommeren etter at jeg var russ var jeg og plantet skog oppe i Engerdalen sammen med to gamle damer. Plutselig en morgen kommer hun ene og sier: ”Brita, no må du komme ut å sjå!” Så krabbet jeg ut av sengen. ”Sjå på denna ulven som står borti skogen der”. Jeg stod og stirret og stirret, og plutselig så jeg den. Den ser jo ikke ut som på film, den var så godt kamuflert. Den var langt unna, men jeg hadde SETT en ulv! Og da ble jeg glad. De to gamle damene syntes også ulv var greit. Jeg har vokst opp nedi en skoggrend, og har aldri møtt noen som har vært ”gærne” på ulv.

Da jeg vokste opp, var det bare sånn at ville dyr fantes – ferdig med det. Da katten ble borte en gang, så tenkte man at det kunne være jerven, og sånn var det bare. – Har det blitt en større intoleranse eller redsel for ville dyr? – Det kan nok være de var redde før og, men nå er ikke folk lenger redde for å si at de er redde. Det er ”krenkelseskulturen”. Det gjelder ikke bare ville dyr – det gjelder alle dyr vi har rundt oss. ”Jeg blir krenket av at du har hund”. ”Jeg blir krenket av at hunden din går fritt på Voldsløkka fordi den krenker meg i min joggeutøvelse.” Jeg tuller ikke, det er flere joggere som sparker etter hunder her ute.

– Ser du en endring i holdninger til hund i samfunnet?

– Da jeg vokste opp var hunder og andre dyr stort sett løse, og det var aksept for at noen av dem ville helst være i fred – da lot man dem være i fred. De var jo bare der. Det er så trist når det skapes en motvilje mot dyr – f.eks. store hunder. Her i nabolaget har vi en stor amstaff-mix som heter Lena, og den eldre damen som tar seg av henne går jo tur på helt andre tider av døgnet enn alle de andre her, fordi alle tror hun er farlig siden hun ser ut som hun gjør. Lena vil så gjerne hilse, men kan ikke. En dag så gikk vi bort og spurte om å hilse, og hun la seg ned og slikket på Scotus og på meg og var så glad. Det er ideen om henne, som rase, som står i veien for at folk vil ha noe med henne å gjøre. Nå har jeg laget en lukket facebook-gruppe som heter Voldsløkka Hundesanatorium. Det er jo så mange med hunder her, så jeg tenkte ”hvorfor skal ikke vi vite om hverandre og snakke med hverandre?”. Først turte ikke folk å delta, men nå er det bilder, fortellinger og over 40 medlemmer.

-Du har sett veldig mye film i forbindelse med jobben. Har filmer også bidratt til ditt engasjement for dyr?

– Jeg eter jo dokumentarer til frokost. Animal Planet blir jeg aldri lei. Det er ikke én spesiell dokumentar som har gjort mer inntrykk – det har bare vært å se så mange som mulig. David Attenboroughs fabelaktige arbeide gjennom så mange år har lært opp generasjoner av mennesker til å se på dyr med respekt. Når han dør, det kommer til å bli så rart. Det er ingen etter han, det er ingen som har klart å tenke så helhetlig, og utviklet seg så mye. Disse dokumentarene har vært ekstremt viktig for hvordan vi har begynt å se på planeten vår og dyrene.

«Så har du de politiske dokumentarene som handler om hva vi faktisk gjør med dyr – i industriell sammenheng. Det er så horror, og grusomt det man får se når industrier avdekkes.»

Så har du de politiske dokumentarene som handler om hva vi faktisk gjør med dyr – i industriell sammenheng. Det er så horror, og grusomt det man får se når industrier avdekkes. Disse to dokumentarfilmsjangrene har ikke møtt hverandre enda, men det hadde vært flott om disse to leirene kunne gått sammen. De siste årenes filmer om kjøttindustri har jeg bare hørt om – men det blir stadig mer fokus på det; hvor mye gress, areal, energi osv. som må til for at man skal spise den lille burgeren. Så kommer det opp et bilde av et område på størrelse med Voldsløkka – alt dette skal til! Med alle ”streame-tjenestene” er tilbudet av dokumentarer og opplysningsfilmer fantastisk – og dette flytter jo fjell. Innenfor fiksjon er miljøkatastrofe-filmer ofte ganske gode! De er veldig fine i den forstand at de påpeker at dette kan faktisk skje – selv om vi vet at en istid ikke ville ta ett døgn, sånn som i ”The day after tomorrow”. De har en oppdragende virkning.

– Hva med bruk av dyr i  film? Har du reagert på det?

– På det området har det blitt mye bedre. Det har vært mange historier om merkelige leverandører med oppdrett eksotiske dyr, folk som er litt psykisk ustabile rett og slett, og har fullt av tigre i bakgården. Og de finnes nok fortsatt. Hvordan slike dyr behandles utenfor settet har ikke filmselskapet tatt ansvar for.

«Hvis hunden dør i en film så er det gjerne for å demonstrere grusomheten til en blivende seriemorder eller lignende – etter at man fikk kunnskapen som FBI kom med på 1960-70 tallet, hvor forskning viste at de aller fleste serieforbrytere starter med dyremishandling.»

Men animasjon kommer veldig sterkt inn nå. I ”The revenant” er bjørnen animert – og det er spektakulære scener. Av både sikkerhetshensyn og dyrevernhensyn er det jo smartere å animere slike dyr, enn å bruke de ekte. Nå er jeg ikke så bekymret når jeg ser dyr på film lenger – reglene har blitt veldig mye strengere. Men Hollywood har alltid hatt en regel for hvordan dyr fremstilles på film, som de ikke bryter: Hunden må ikke dø! Hvis hunden dør i en film så er det gjerne for å demonstrere grusomheten til en blivende seriemorder eller lignende – etter at man fikk kunnskapen som FBI kom med på 1960-70 tallet, hvor forskning viste at de aller fleste serieforbrytere startet med dyremishandling. Filmbransjen tok jo til seg dette. Et av de mest strålende eksemplene på denne regelen om at ”hunden ikke må dø”, er ”Dantes Peek” – en katastrofe-film med Pierce Brosnan og Linda Hamilton. Der eksploderer en vulkan og alle rømmer. Hamilton eier i filmen en hund, og mens lavaen velter ned og alt eksploderer blir hunden borte – de kjører i en bil, inne på en skogsvei, lavaen kommer ned, og dekkene tar fyr. Og så plutselig, der sitter hunden på en stubbe! ”HOPP!”, og hunden hopper og lander på lasteplanet. Det hadde rett og slett ikke gått hvis hunden døde. Den har jo ikke gjort noe galt!

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2016.