Iselin Shumba - Dyr og barn er de mest vergeløse


av Siri Martinsen, hovedfoto: Øivind Pedersen/NOAH

Skuespiller Iselin Shumba ble kjent for mange som godhjertede ”Hjerterud” i julekalenderen ”Snøfall”. NOAHs Ark har snakket med henne om de mindre hyggelige sidene ved julen – forholdene for dyrene bak julematen.

NOAHs Ark møtte Iselin Shumba første gang da hun leste dikt om dyr av den nobelprisvinnende polske poeten Wislawa Szymborska, på lanseringen av Samtidens tema-nummer ”Dyrene dør. Vi lever som før”. Magasinet hadde bl.a. intervju med NOAH, hvor både utrydding av ville arter og utnytting av dyr i kjøttindustrien sto sentralt. Redaktøren, Christian Kjelstrup, overrasket lanseringspublikummet med et løfte om selv å bli vegetarianer – for dyrene og miljøet. Og da han spurte om flere i salen kunne ha lyst til det samme, var Iselin Shumba blant de som rakte opp hånden.

”Man vet det egentlig, at tusenvis av dyr slaktes hvert minutt – og det er vanvittig. Hvis vi ikke klarer, eller ikke er tvunget til, å se sammenhengen mellom det vi spiser og dyret, så er det så lett å leve med lukkede øyne. For vi ser det jo ikke – selve drapsleddet blir skjult for oss.”

– Ja, absolutt! Jeg tenker mye på hva kjøttindustrien gjør mot dyr og miljø. Jeg spiser kjøtt nå, men blir meg mer og mer bevisst, og da tenker jeg ”hvor er alle de dyrene?”. Jeg tror denne industrien hadde rast sammen raskere, hvis det man gjør mot dyrene var mer synlig. For det er virkelig ikke det; synlig. Man føler seg lurt og veldig dum. For man vet det jo egentlig, at tusenvis av dyr slaktes hvert minutt – og det er vanvittig. Hvis vi ikke klarer, eller ikke er tvunget til, å se sammenhengen mellom det vi spiser og dyret, så er det så lett å leve med lukkede øyne. For vi ser det jo ikke – selve drapsleddet blir skjult for oss. Og dermed kan det vedvare. Det er skummelt å kjenne på, merker jeg. Og samtidig så vet jeg at det som får meg til å spise kjøtt er vanen. Det er rett og slett en vane som jeg ikke tar tak i. Jeg har mange venner som er vegetarianere. Jeg ser enormt opp til dem og respekterer dem veldig. Jeg går liksom og venter på den revolusjonen i meg selv. For det er jo slik, hvis man på alvor spør: ”Hva slags menneske vil jeg være?” Hvis man på alvor stiller seg selv det spørsmålet, så vil man helt sikkert være dyrenes venn. Og vi spiser ikke vennene våre. Det er så enkelt. Men jeg skulle ønske at det var enda vanskeligere for meg selv å spise kjøtt… At jeg hadde større kjøttkvaler.

– Hvorfor er det ikke det nå, tenker du? 

– Det går noen ekstra tanker gjennom hodet før jeg spiser kjøtt. Men så er det også andre tanker; jeg tenker at hvis jeg ikke kan velge kjøtt, da må ting planlegges, og så blir det bare slik at når jeg handler eller bestiller, så er det kjøtt… Det blir en unnskyldning som lyder: Jeg har ikke tid til å tenke nytt. Det er både sløvt og flaut. Men en begynnelse er vel å være ærlig rundt det hele.

– Kanskje noen også forteller seg selv at dyrene har det greit? Vi mennesker vil jo helst ha det hyggelig, og ikke tenke på at kosen vi selv opplever, for eksempel i forbindelse med julematen, har en mindre hyggelig bakside?

– Jeg tror de færreste tenker at det er helt greit for dyrene i kjøttindustrien… Men i julen, da ”kjøtter vi oss”! Det hadde jo ikke blitt mindre koselig med grønnsaker, på ingen måte. Det er ingenting av kosen som skal fjernes selv om man ikke spiser dyr. Det er jo ikke kjøtt jeg forbinder med kos! Og særlig ikke slakt… Det at man kan sammenligne bevisstheten til en gris med et tre år gammelt barn – og det er disse man bare slafser i seg bacon fra liksom… Det er så grotesk egentlig, det skulle nesten ikke vært tillatt. De er født ene og alene for å bli et kjøttstykke.Det er vel dette som må til – å forestille seg det døde dyret, at det er det du plukker opp i butikkhylla, for det er jo det det er. Man må konfronterer seg selv… Kreve av seg selv å se det groteske. Barn er flinke til å se seg selv i dyr, mye flinkere enn voksne. Det er forferdelig å gjøre noe mot et barn. Det laveste. Og det å gjøre ondt mot et dyr er også blant det laveste man kan gjøre, for de er like tillitsfulle som barn. Både barn og dyr er så uskyldige, så vergeløse.

Bilde: Øivind Pedersen/NOAH

Men så tenker og ønsker man at noen andre tar ansvar overfor det som skjer mot dyr. Men man må ta det etiske ansvaret selv. Og hvis mange nok gjør det, så får man en endring! Jeg tror at hvis jeg får barn, så vil jeg ikke at de skal få de samme vanene som går ut over dyr, slik jeg selv har. Og her igjen, nok et påskudd og en unnskyldning, å vente på det, hvis jeg får barn. Jeg kjenner meg godt igjen i det Jonathan Safran Foer, forfatter av ”Å spise dyr”, gjorde – at han valgte bort kjøtt da han selv ble far, det gir mening. Man vil gi barnet sitt noe bedre enn det man gir seg selv…

– Må det bli enda lettere å ta dyrevennlige valg? 

– Absolutt! Jeg er jo allerede bevisst og vet at industrien skaper uendelig lidelse, at det også handler om fremtidsutsiktene for miljøet og oss alle. Jeg vet det kommer til å bli veldig vanskelig for oss å fortsette å leve det livet jeg og mange andre lever nå, det er ikke bærekraftig. Hvis alle skulle spise som vi spiser; vi vet jo så godt at det ikke går! Vi vet hvor mye mer energi en kjøttspiser legger beslag på, sammenlignet med en som ikke spiser dyr. Om vi skal få en likere verden, hvor alle har tilgang til nok mat, så må vi endre oss. Nå. Det handler ene og alene om å ta ansvar. Nå. Og det vil jeg veldig gjerne gjøre – absolutt! Men så ser jeg liksom for meg at det blir så vanskelig å endre vaner.

Samtidig tror jeg at den gode følelsen fullstendig hadde veid opp for eventuell frustrasjon hvis jeg hadde tatt steget. Vi konsumenter må være klar over den enorme makten vi besitter. Denne kampen for fremtiden gjør vi lurt i å ta. Vi filosoferer altfor lite over hvem vi vil være. Jeg gjør i alle fall det. Svaret på spørsmålet er enkelt. Når det egentlig er så enkelt, hvorfor klarer jeg ikke å gjøre det? Matbutikkene burde være fulle av erstatninger for kjøtt, og så burde man spise disse! Vi vet at om ti år til så ser det helt annerledes ut. Vi vet det jo! Også er det dette med å være i front, da… Det å faktisk være en som bryr seg det lille, store ekstra – som er i bresjen.

”Det kan godt være at jeg går ut fra dette intervjuet i dag, og bare – nå gjør jeg det!”

Og nå er det kommet burgere som smaker som kjøtt, men som er veganske – da er valget lett! Easy peasy – gøy, kult, eksotisk! Det kan godt være at jeg går ut fra dette intervjuet i dag, og bare – nå gjør jeg det! Jeg burde det! Jo mer jeg snakker, jo mer tenker jeg; holdt kjeft, hold deg til saken om hvilket menneske du ønsker å være. Det er jo en del evolusjonære elementærgrunner til at det var viktig å spise kjøtt, men nå har vi tilgang på så mye annet. Og dess mer vi tar i bruk av disse tilbudene, dess mer vil de etterspørres og vokse.

– Et samfunn uten slakterier og pelsfarmer hadde vært fint?

– Det hadde vært topp! Pelsdyroppdrett er jeg i mot. Totalt! Jeg har hatt en pels, en vintage pels. Men jeg klarer ikke å gå med den lenger. Den er fra dyr som ble tatt livet av for 60 år siden, og før tenkte jeg at jeg fikk litt vikingtid-følelse av å gå med den, følelsen av natur. Men samtidig finnes det ingen unnskyldning for å gå med pels, jeg følte meg rett og slett dum. Dyr i bur er ikke naturlig.

– Man ser at noen bransjer som utnytter dyr spiller på nettopp naturfølelsen. Samtidig har ikke dyrene noe naturlig liv. Vår dragning mot naturen bør heller få oss til å respektere både natur og dyr?

– Ja, jeg elsker å være ute i naturen. Vi er jo dyr vi også, så jeg tenker at når vi er i naturen er vi i vårt rette habitat. Vi trives så godt ute blant trærne fordi vi er hvor vi egentlig er ment å være. Jeg er veldig glad i trær! Og jeg synes dyr er fascinerende, vakre og helt fantastiske – men jeg liker samtidig dyrene litt på avstand. Det er jo ikke alle ville dyr vi er ment å ha nær kontakt med – vi skal være fra hverandre og respektere grensene. Samtidig tenker jeg på at det hadde vært fint å oppleve det å ha en sjelevenn i et dyr, som veldig mange har. Det har ikke jeg hatt – enda.

– Det er mye debatt om ville dyrs rettigheter nå, og NOAH opplever at noen har lav toleranse for ville dyr, for eksempel ulven. Hva tenker du om det?

– Jeg syns det er vanskelig med ulvedebatten. Jeg skjønner jo selvsagt godt at mennesker kan bli redde for ulven, som jo er livsfarlig om den føler seg truet. Samtidig er det slik at vi har temmet så mye av naturen, at det som er utemmet bør vi antageligvis være veldig takknemlig for at fortsatt finnes… Det er ikke akkurat noen fare for at dyrene skal ”ta over”! Jeg tenker at de menneskene som ikke aksepterer at det også lever utemmede, ville dyr i naturen, kanskje det heller er de som burde flytte på seg? De arealene hvor det fortsatt finnes vill natur, det er jo skatter som vi må ta vare på.

Bilde: Øivind Pedersen/NOAH

– Hva tenker du om ville dyr i fangenskap, som for eksempel i dyrehager og sirkus?

– Sirkus med dyr er ikke gøy! Det er bare trist. Jeg jobbet på et dyrefritt sirkus i fem somre, Cirkus Lalo, et slags tivoli. Det var midt i Kristiansand Dyrepark. Og dyrene i dyrehagen hadde det greit. Jeg prøver å se det slik at det kanskje kan gi oss mer empati for dyrene å se dem slik på nært hold. Men jeg har sett dyr i fangenskap andre steder, f.eks. en bjørn i Berlin som var på en øy helt for seg selv. Det var noe av det tristeste jeg hadde sett. Man må bare se vekk… Jeg tenker at i fremtiden kommer man til å kunne dra ut til dyrene i naturen isteden, på en sikker måte, at dyrene er reelt ville.

– Du er engasjert i ulike sosiale kamper. Tenker du at dyrs rettigheter også er en viktig del av sosialt engasjement?

– Ja, helt klart. Når vi klarer å slå av empatien, dra ned ”klaffen”, i oss selv overfor dyr, så klarer vi det også ovenfor hverandre. Det å være humanist bør også bety å ta hensyn til dyr, fordi det henger sammen. Vi forklarer oss selv at alt handler om oss. Men vi skal jekke oss helt ned, vi Homo Sapiens. Vi er en ganske fersk art på jorden. Det har vært arter av Homo som har levd her tidligere med en fartstid på to millioner år. Skal Homo Sapiens drømme om en slik levetid, må vi alliere oss med naturen, lære av naturen – trærne og dyrene. Trær er spesialister på samhold og samarbeid. Som skuespiller er jobben min å skape forståelse og empati. Man speiler og lyser på problematiske forhold – med mål om å minske fordommene. For meg er skuespilleren – eller kunstneren – en slags aktivist. Man skal hele veien ligge foran og sette søkelys på samfunnets spørsmål.

– Du er også maler, og her sitter vi utenfor museet til maleren Edvard Munch. Han var blant de kunstnerne som snakket for dyrene – og ble vegetarianer på sine eldre dager. Han skrev dette i sin dagbok: ”Har De sett en kalv inn i øynene noen gang? Har De sett hvor dype de er og hvor gode de er innerst inne? Og dette vesenet med disse øynene, slår vi en dag brutalt i pannebrasken, stikker en kniv i halsen på det og spiser det… Det er ikke nødvendig å drepe for å leve.”

– Jeg visste ikke at han var det! Det er sant som han sier, ser man et dyr i øynene, ser man et menneske inn i øynene, klarer man ikke drepe det. Da har vi sett oss selv. I blikkmøtet er begge uerstattelige, og ansvaret melder seg, ansvaret om å ta vare på den andre. Det er mye ensomhet og angst blant mennesker, nettopp fordi man kjenner på dette ansvaret, men forholder seg mer apatisk enn alvorlig til det. Men klarer vi å oppfatte at vi er her sammen med dyrene, så slukkes apatien, for man får kjenne på at man er en del av noe større.

Artikkelen har tidligere stått på trykk i magasinet NOAHs Ark #3/2017.